Når æ kom til Kirkenes sykehus starta rehabiliteringa for alvor. I dagboka fra sykehuset står det ” 27/9 Gått uten prekestol. Bedre balanse. Dusjet alene Bra! Funnet frem til ditt eget rom, og wc”
Leita etter rommet mitt, doen, hadde ikke rom/retning følelse. Balansen va elendig. Æ ble fotfulgt overalt, for dem va redd æ skulle forvirre mæ ut av sykehuset eller ramle. Va man ikke paranoid i utgangspunktet, så kan æ love dæ at man ble det av å ha nån pustanes i nakken 24/7.
Æ va forvirra. Misforstod ofte ka som ble sagt. Forstod ikke klokka. 5 minutter føltes som 7 tima. Hadde korttidshukommelse som ei ert. Kunne ringe kjæresten 5 minutter etter han hadde vært på besøk, og spørre om han ikke hadde tenkt å komme på besøk.
Det va synspedagog, fysioterapi, ergoterapaut, psykolog og lege dagen lang. Det va trening, det va hvile, det va gråt, sinne og latter.
Og det va masse omsorg! Personalet som jobbe på Rehabilitering avdelinga på Kirkenes sykehus e unik! Dem tok sæ av mæ, pussa nesa mi, tørka tåra og heia mæ frem. Dæm tok sæ av mine nærmeste. Lytta, forstod, og hjalp mæ når alt va kaos.
For det va kaos. Et kaos av følelsa. En berg og dalbane. I det ene øyeblikket tenkte æ ” slapp av, det kommer til å gå bra, du kommer dæ gjennom det hær!” I det andre øyeblikket tenkte æ ” livet e over”.
Æ e glad for at æ har opplevd både kriser og traumer før. For at æ e hellig overbevist om at det har gjort mæ mer hardfør og rusta til å komme mæ igjennom den hær å.
Etter hvert begynte æ å bli mektig lei av å trene på å gå i trapper, og være i fysiosalen å trille ball. Motivasjon va heller laber, det samme va humøret.
Personalet spurte mæ ” Sølvi ka har du løst til å gjøre?” Det æ ville va å komme hjem! Æ ville sove i mi ega seng. Å æ ville ut i naturen! Æ ville gå tur med hundan.
For å få til det måtte æ trene mer. Legen ville ikke sende mæ hjem på permisjon enda. Men fysiotreapauten lovet mæ en tur med hundan, og at vi skulle begynne å trene ute.
Æ kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen æ følte på min første gåtur rundt sykehuset. Litt som bambi på glattisen, med stava og 2 pleierea til å støtte mæ. Høstlukta, fargan, lydan. Æ fikk fornya håp. Håp om at æ kunne bli frisk. Håp om at æ skulle komme hjem.
Det e underlig. Når man trur at man ikke har mere styrke, når man trur at man ikke har mer å hente, når alt ser som mørkest ut, så bite man tennene sammen, og prøver litt til. Overlevelses instinktet e sterk! Heldigvis!
Etter 3 måneder på sykehus fikk æ min første permisjon. Først 1 time, så 3. 1 dag, ei helg. Å det va skremmanes. Æ va så redd. Plutselig va æ utenfor sykehusets trygge rammer, ingen pleiera æ kunne ringe på når æ trengte hjelp.
Tøffe, sterke Sølvi, va blitt usikker og redd.
Utrolig sterkt å lese, har hatt to hjerneslag selv, mistet en god del syn, og har vel ellers bare små plager etterpå. Så jeg kan bare forestille meg alt du har vært gjennom……
Takk for fin tilbakemelding:) Det går bra med meg i dag. Har kommet meg utrolig godt. I den store sammenhengen, så har jeg å bare “små” plager 🙂 Som noen dager føles som store plager.