Når æ traff han David for 10 år sia, trur æ at nå av det han likte best ved mæ va at æ va så selvstendig.  Det og at æ va, og fortsatt e et fantastisk menneske ofc 🙂  Æ forventa ikke at han skulle skifte dekk på bilen, det klarte æ helt fint sjøl.  Æ hadde (tilsynelatende) kontroll på det meste.  Det va full fart, æ hadde alltids et prosjekt æ holdt på med, å æ va (kanskje) i overkant sosial av mæ.  Sa sjelden nei til en fest, eller fisketur for den saks skyld.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Å som andre dødelige, la vi masse plana for framtida.  Kursen va staka ut.

Å så blir man truffet rett i fjeset av at livet  ikke blir helt sånn som man hadde planlagt.  Sånn trur æ jo det e for de fleste av oss. Det e vell ikke så mange som har det livet dem drømte om da dem va yngre?  Men at det skulle bli så drastisk endra, kunne vi fint vært foruten.

Når han David kjørte på jobb den 7 august 2015, hadde han ikke større bekymringa enn ka han skulle ha til middag, eller om det ble fisketur den helga.

Og på et lite øyeblikk, ble alt forandra.  Først bekymring om æ i det hele tatt ble å overleve.  Så om æ i det hele tatt ville bli såpass “normal” at æ kunne bo hjemme igjen.

Han David fikk plutselig en kjærest som ikke va så selvstendig lenger. Å som ble forandra mentalt. En kjærest som ble sliten av ingenting. Som ikke tålte lyda, ikke klarte å være så sosial, som ikke klarte å dra på fisketura som før. En kjærest som kunne, og fortsatt kan, være veldig urimelig, og nokså egoistisk i flekkan. Men det e ikke sikkert æ kan skylde på hjerneskaden . Mulig æ va urimelig før å..

Æ va ikke mæ sjøl lenger.  Æ va forandra.  Humoren, og personligheta va den samme, men tålmodigheta va borte, hukommelsen …ja hukommelsen va ræva.  Enhver form for stress førte til større eller mindre utbrudd av gråt og sinne. Staminaen min va å e fortsatt kraftig redusert, æ hadde fysiske utfordringer som dårlig balanse, nedsatt førlighet i høyre side, smerter i kroppen, og overfølsom for lyda.  Og for å toppe det hele, pissa æ mæ fortsatt i buksa.

David gikk fra å være kjæresten min til å bli pleiern min.  De første månedene etter at æ ble utskrevet va hardest.  Han måtte følge mæ opp å ned trappan i huset. ( Hadde ikke dybdesyn, så det va med livet som innsats æ gikk i trapper aleina). Tømme do stol, gjøre det meste av husarbeid, handling, ja alt det praktiske.  Æ klarte ikke å betale ei regning engang.

Æ kunne knapt nok koke mæ egg.  Å det va flere enn en gang æ holdt på å svi av kåken, fordi æ glemte at æ holdt på å lage mat.  Skjedde det 2 ting på en gang, ble æ handlingslamma.  Det va nok at telefon ringte mens æ skulle lage mæ ei brødskiva.  Hodet mitt va såpass shaka at det va mer enn en gang æ tenkte æ va “peise retarded”  Ikke en god følelse å ha, når man en gang har vært velfungerende, og ifølge mæ sjøl ” ganske smart”

Æ va ofte frustrert, sint, og lei mæ.  Særlig når æ va sliten.  Det blir æ til dels nu å, men ikke like ofte, og kanskje ikke så kraftig.

I begynnelsen va æ veldig bekymra over korsen det skulle gå med oss.  Det trur æ han å va.  Å vi har vært igjennom nån kriser, men ikke verre enn at vi fortsatt har samme soverom 🙂 Men tru nu ikke at alt bare e trist og negativt.  Slettes ikke.  For motsatt så fikk han en kjærest som på mange måte e blitt mye klokere og  sette mer pris på livet og det æ har. En roligere utgave.  Å en mer reflektert Sølvi vil æ tørre å påstå.  Summa summarum, så trur æ at forholdet våres e blitt sterkere, og kjærligheta vi har for hverandre større .   Æ tenke at når vi har kommet oss igjennom det hær, så kommer vi til å klare det meste!

Den omsorgen og kjærligheta han har vist mæ , har gjort mæ trygg på at han e den rette for mæ . Han e min bauta, å æ elske han!