Det e jo bare!

Det e ei setning som sies ofte.  Og for mange så e det bare.  Å reise sæ opp, gå ut å klippe gresset, lage middag eller andre hverdagslige aktiviteter som vi tar som den største selvfølge.  At det bare e å gjøre.

Etter mitt hjerneslag så e det ingenting som e bare lengere.  Ingenting æ gjør, går av sæ sjøl.  Det ligge en masse arbeid i hver eneste lille ting æ gjør.  Ikke bare e det tungt å utføre, men det kreves masse for at æ i det hele tatt skal komme i gang.

Æ trur at hvis det ikke hadde vært for det faktum at æ e jævla sta, og ganske klok, så hadde æ blitt liggende.  Hele dagen.  I senga eller på sofaen.  Ikke for at æ hadde gitt opp, men fordi æ ikke hadde gjort arbeidet æ må.

Æ leste nettopp et innlegg om ME.  Der forskere har funnet ut at kognitiv behandling kan hjelpe på ME.  Det va ganske mange kommentara om at det va bullshit, og at man ikke kan tenke sæ frisk.

Hadde vi spurt munkene i Tibet, så trur æ dem hadde vært enig med forskeran.  Æ sir ikke at kognitiv behandling kan gjøre folk frisk. Tho e æ overbevist om at man kan få det bedre! Og det e et stort MEN.  Når man blir syk, så e de fysiske plagan en del.  Man blir ikke fysisk syk, uten at man påføres et eller anna psykisk.  Det e umulig, siden hjernen våres e det viktigste styrende organet vi har.

Det e hjernen vår som fortelle hjerte at det skal slå.  Eller kor fort det skal slå.  Det e hjernen våres som lar oss tenke.  Å nu til sakens kjerne.

Før æ skal gjøre nå, så må æ jobbe med hjernen.  Kroppen min vil jo ikke.  Æ e utmatta 24/7 og har en kropp som helst vil at æ skal ligge.  Det beste kroppen min vet e å sove.  Selv om det ikke hjelpe nevneverdig, æ får jo ikke mere energi av det, så drive hjernen min å sende ut beskjeder om at æ må hvile.

Idiot hjernen min skjønne ikke at æ e kommet mæ over det kritiske.  Æ e jo “frisk”, så det e ikke farlig om energien fordeles nu.  Så når æ feks skal gå en liten tur med Dizel, så bruke æ litt tid på tankearbeid.

Det hende titt og ofte at det ikke nytte.  At æ ikke klare å gjennomføre det æ vil.  Men det hende og titt og ofte at æ klare det.  Små seirer som gir mæ en ubeskrivelig lykkefølelse.  Og håp.  Om at det nytte og krangle litt med sæ sjøl.

Kognitiv behandling handle jo bla om å mestre, problemløsning, innsikt, håndtere tanker og følelser og ikke minst og bryte vonde sirkler.  Æ tenke det e en fornuftig behandlingsform når man har en sykdom eller skade som har en stor inngripende effekt på livet.

Æ trur også at en stor årsak til at æ føle mæ så bra etter at æ har vært inne på rehabilitering nån uker, e nettopp det at man får litt hjelp til å sortere i topplokket.  Til å se løsninger.  Å ikke minst finne ut kor skoen trykke.  Og ka æ kan gjøre for at livet skal føles litt lettere.

I løpet av de hær åran så har æ lært utrolig mye.  Æ huske godt den tida da æ sov 23 tima i døgnet.  Når æ kunne sovne av selv når æ hadde besøk.  Æ hadde kanskje fortsatt vært der i dag, hadde det ikke vært for alt arbeidet æ har lagt ned.

Alt det arbeide æ gjør i løpet av dagen.  Det har gitt resultater.  Æ har fortsatt daga der æ sitt i min usynelige rullestol.  Det e daga der æ ikke klare nå som helst.  Men æ har også fått mange daga der æ klare.

Det nytte.  Det e håp.  Men det kreves  mye.  Det e ikke bare.  Det e ingenting som e bare.  Det e en fulltidsjobb.

Nu har forskere i Norge funnet ut at det e et kroppslig fenomen som føre til fatique.  Det e altså stadfesta at det ikke “bare e psykisk”.  Det e bevist!  Nu holde æ pusten for at dem klare å lage medisin.  En slags betablokker som blokke hjernen å sende ut signaler om å hvile!

I mellomtida får æ fortsette å jobbe med mæ sjøl.  Æ nyte de små blaff av energi æ føle, gråter av lykke når æ klare å gjennomføre nån av mine små mål. Gråter av frustrasjon av og til og føle mæ oppgitt til tider.

Å leve med fatique e sannelig ikke for amatøra.  Nå av det aller vanskeligste e at rullesolen min e usynelig.  Og ikke minst at det ikke bare e å….

God helg!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg