Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan. Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.
Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over? Koffer e æ frustrert? Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga. Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ. Æ å stress e ikke forenelig. Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.
I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga. Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter. For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv. Fordi det va permisjon. ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold” Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.
Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.
Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk. Nu har æ gitt opp hele hælvete. Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold. Det andre overlate æ til Sunnås. Æ gidde ikke bruke mere tid på det. Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.
I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen. Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta. Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.
Glad og fornøyd for æ ut døra. Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur. Til æ kom til veien til garasjen. 3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig. Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete. Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.
Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi. På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt. Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde. Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde. Og skulle sjekke kontoen. Et tics æ har. Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen. Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.
Ingen internet. Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor. Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere. Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på. Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren. Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.
Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av. Nå så enkelt lagde masse problema for mæ. Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt. At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt. Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.
Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min. Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det. Tålmodighet e litt fremmedord for mæ. Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake? Ka har æ lært den hær uka? At vinduet mitt e veldig lite. Det skal svært lite til for at ting går helt i stå. Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv. Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!
Nu e æ ferdig med alt stress. Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur. Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen. Godt jobba Sølvi! You did it!
Peace and love