The story of my life! Forrige uka va æ på null. Energimessig. Æ gikk på en smell fordi æ brukte hodet for mye og va litt stressa. For normale folk ville det ikke vært stress det æ gjorde, men for mæ ble det akkurat det. Resultatet va fire daga til sengs fullstendig utmatta. Æ va overbevist om at æ hadde fått influensa. Igjen. Ikke en fremmed følelse. Æ får” influensa” ørten gang i løpet av en måned. Gubben ba mæ slappe av. “Det e bare fatiquen” Han hadde rett. Det va fatique helvete som va på besøk igjen.
I dagan før fatiquen kicka inn va æ full av håp og mot. Tenkte masse på ka æ skal forsøke å få til i løpet av våren, nemlig frivillig arbeid. Alt det hær gikk æ å tenkte på når formen min va rimelig bra. Så mange plana. Så positiv.
Når æ lå i senga va positiviteten forsvunne og erstatta med håpløshet og tristhet. Tanka som “æ kan jo fan ikke gjøre nå normalt!, æ blir aldri kvitt fatiquen, æ gir opp!” sneik sæ inn i hjernen min. For så snart æ gjør nå som helst utenom timeplanen min så blir æ “syk”. Går æ hjemme og trør, i stillheta, trene forsiktig, passe på aktivitetan min så går det helt fint. Da føle æ mæ frisk som en fisk og nesten normal. Helt normal blir æ vell aldri, det har æ sikkert aldri vært heller. Tho ka e normal? Men dokker skjønne kanskje ka æ mene.
Så trør æ utfor bobla som æ leve i, å utfordre mæ sjøl å hjernen litt, så går det skeis. Æ snakke med beste venninna mi om det hær. Å æ sa ” æ føle mæ som sukkerspinn. Så lenge det e vindstille så holdes æ sammen, men gud bedre hvis det kommer en bris, da går æ i oppløsning”
Men æ kom mæ nu opp i horisontalen etter hvert. Æ kom mæ til Alta også. Spent og letta på samme tid. Glad for at æ kom mæ av gårde, fordi æ va litt bekymra. For om det va gjennomførbart. LHL samlinga som æ hadde “stressa” med gikk over all forventning. Æ va på en koselig middag på ishotellet med resten av gjengen. En tre retters middag som varte i fire tima. Ny rekord for mæ! Etter middagen trakk æ mæ tilbake på hotellrommet og sov som en stein til neste morra.
Søndags morran va formen bra, og æ va rimelig klar for å fremføre innlegget mitt. Å så kom nervan. Livredd for at æ skulle begynne å grine mens æ snakka. Æ hadde lest innlegget for mitt for brorsan å da grein æ. Men da hadde æ også jobba mye med det, og hodet va sliten. Før æ gikk inn satt æ med musikk på øran og pusta. Sånn som æ har lært på Sunnås.
Æ hadde ingenting å være redd for. Det gikk helt fint. Når æ lå på hotellrommet mitt å hvilte etterpå, så kom tåran. Ikke av tristhet men av glede og stolthet over mæ sjøl. At æ klarte det. Æ tenkte over kor langt æ har kommet. Kor mange oppoverbakka og nedoverbakka æ har gått. Kor mye æ har slitt for å komme hit æ e i dag. Så mange hinder, så jævla mye jobb. Tap og seier hånd i hånd. Glede og sorg. Latter og tåra. I snart fire år har æ holdt på med rehabilitering. Hadde nån fortalt mæ den gang æ lå på sykehuset i Kirkenes, kor hardt det ville bli, ville æ ha gitt opp da?
I dag e æ glad for at æ ikke viste det. At kampen for å bli frisk sku bli så lang og hard. Æ e glad for at æ har oppdaga det litt og litt.
Etter at snørr og tårer va tørka og æ evaluerte det æ hadde gjort, så kom æ til den konklusjonen at det va godt. Det va godt å få fortelle historien min. Det va godt å få feedback at de som satt å hørte på synes det ga dem nå. Informativt, lærerikt, morsomt og motiverende va det som ble sagt. Å så kom det fornya energi. Og håp. Om at æ kan, og æ klare.
Selv om det koste, så gir det mæ nå i retur. Æ følte æ fikk litt av identiteten min tilbake, kor rart det enn høres ut. Men æ følte mæ litt som sykepleier Sølvi som hadde en historie å fortelle. Nå å lære bort. Kanskje det e det hær æ skal gjøre? Reise rundt omkring å fortelle om min kamp. Kampen til å komme tilbake til et noenlunde normalt liv.
Æ har blitt invitert til Hammerfest, Vadsø og Vardø for å gjøre nettopp det. Snakke om mine erfaringa. Min kamp. Spennende tider i møte. Æ glæde mæ 🙂 Igjen så e æ full av positivitet og mot. Håpet om en bedre morra dag e tilbake. Takk og lov at de dårlige dagan ikke vare forever! Stay positive!
Klem fra mæ!
Dette blir bra . Jeg så både Sølvi og sykepleieren i innlegget dit. Takk nok en gang, og vi snakkes. Hun fikk forøvrig applaus og den var stående.🤗
Takk Målle 🙂 Må få si at æ synes det va trygt og godt å ha dæ der. Gamle sjefen 🙂 Klem