Selvbildet mitt har rakna litt. Eller mulig det e selvfølelsen som har fått sæ en knekk. Æ har gått lenge å følt at æ ikke e like nyttig lengere. Som når æ va i jobb. Æ trur det e mest derfor selvbildet har dalt. Det faktum at æ ikke har en jobb å gå til. I god kombinasjon med alt det som æ ikke makte lengere.
Jobben har vært en stor del av identiteten min. Nesten hele livet. Når æ ikke lengere kan identifisere mæ som sykepleier, ka da? Kem e æ da? Æ har ikke så lyst å være Sølvi den hjerneskada. Det e ikke så mye svung over den tittelen. Æ like bedre Sykepleier Sølvi.
Sølvi heltidsnaver e heller ikke nå æ vil være bekjent med å være. Sølvi som ligg på sofaen mesteparten av dagen likeså. For det e jo sånn at det vi jobbe med sir mye om kem vi e. Det e en viktig del av identiteten vårs, og det e tungt når man miste den. Æ har leita lenge etter en ny. Tenkt mye på det. Kem e æ? Korsen vil æ presantere mæ når æ møte nye menneska?
Det e nå av det første vi spør om når vi møte eller skal bli kjent med nye folk. Ka jobbe du med? Fordi yrke kan fortelle mye om et menneske. Vi sette hverandre i en bås, eller ei ramme. Åja du e lege? Da tenke man med en gang “intelligent, god økonomi, stort nettverk, mye jobb”. “sveiser? krativ, handyman etc”.
Det trenge jo selvsagt ikke å stemme what so ever. Nån kan jobbe som lege å være gjeldslave, mangle venna, og være ikke så fryktelig smart. Men vi lage oss bilda av mennesker ut fra ka dem jobbe med. Sånn e det bare.
I fjor når æ va på Sunnås, så hadde vi gruppe samling en gang i uka. Der vi ble delt inn i små grupper, der vi snakka og delte erfaringer. Teama va forskjellig fra gang til gang, og det va ofte opp til oss sjøl å finne det. På mitt første møte ble æ spurt om ka æ ville snakke om. Det første som ramla inn va nettopp identitet. Æ følte mæ lost. At selvfølelsen min va så lav, æ trengte hjelp til å få løfta mæ opp igjen.
I det æ starta å sa ” æ vet ikke kem æ e lengere. Æ har mista identiteten min, og selvbildet mitt e blitt så lavt” så kom tåran. Det va vell første gang æ satte ord til følelsen æ hadde hatt så lenge. Identitet og selvbilde/selvfølelsen heng i hop, dem påvirke hverandre. Det va ikke bare æ som følte det sånn. Vi va flere som hadde det på samme måte. Som syntes det va tungt å stå utfor arbeidslivet/skolegang. Som gjerne ville, men ikke makta. Som sleit med å finne en ny utgave av sæ sjøl.
Det e jo ikke bare arbeid som definere kem man e som menneske, det e ikke det æ mene. Men det e en viktig del. Alle like å føle sæ nyttig. Bruke hodet og kroppen. Delta i samfunnet, bidra. Se resultater av det man utføre. Det e godt for selvbildet. Det gir gode følelsa.
I jobben med å finne mitt nye jeg, har æ måtte finne nye veia å gå for å føle mæ nyttig igjen. Bygge opp selvbilde/selvfølelsen. Det har ikke vært enkelt, fordi æ har så lite å gå på. Men selv om æ ikke klare så mye, så klare æ litt. Æ begynte å tenke på rehabilitering som jobben min.
Når æ våkne om morran å sitt med kaffekoppen å tenke på ka æ skal prøve å få ut av dagen, så tenke æ på ka æ skal jobbe med. I dag skal æ en time på jobb. På Evo og trene. Klare æ å gjennomføre det, så gir det mæ stolthet og økt selvbilde i retur. I tillegg til de helsemessige fordelene. Æ poste ofte det at æ har vært å trent. Fordi æ får tilbakemeldinger om at æ e flink. Litt klapp på skuldran av kjente, fordi æ står på. Det e en anna ting vi mennneska e glad i og som bidrar til å bygge opp selvtillita, gode tilbakemeldinger.
Treninga har blitt en del av mæ og identiteten min. Æ får til nå. Æ e brukanes, ikke helt unyttig. Siden æ skrive om det på FB, i bloggen min, og snakke om det, så har æ bidratt til at andre e begynt å trene. Andre mennesker har faktisk fått motivasjon fra mæ. “Hvis ho Sølvi klare, så klare æ også!”.
I går va jobben min å gå på ski. Æ klarte det også. Det æ har lært e at det trenge ikke være de store ting som bygge opp selvbildet. Æ trenge ikke springe på alle topp tura for å føle mæ nyttig. Det hjelpe med en liten spasertur. Enhver aktivitet æ klare bygge mæ opp. Nå så simpelt som å rydde kjøkkenet til gubben kommer hjem, gjør nå med selvbildet mitt. Æ klare. Æ makte, æ får til.
Æ prøve å ikke tenke på alt æ ikke får til. Det hjelpe mæ overhodet ikke. Det bryte bare ned selvbilde og ha fokus på alt æ ikke får til lengere. Æ har snudd tankegangen. Har lange dialoger med mæ sjøl hver eneste dag. Rose mæ sjøl opp i skyan for hver enkel lille ting æ får til. ” Bra jobba Sølvi, du klarte å tørke støv i dag!” Ikke ” huff, æ skulle ha støvsuga litt også”.
Selvfølelsen min e blitt bedre det siste året. Det har tatt tid og kosta nån tårer å erkjenne at æ har forandra mæ. Men æ trur æ e på god vei til å finne ut av den nye Sølvi. Æ e så mye mere enn en tittel. Æ har verdi selv om æ ikke makte å jobbe. Æ e intelligent selv om æ har hjerneskader. Æ e et godt menneske, selv om æ ikke e feilfri. Æ e bra nok!
Grip dagen! Klæm fra mæ 🙂
