Æ e kommet gjennom 2 uker opptrening. Første uka va helt jævlig. En morra tenkte æ i mitt stille sinn, at det va idiotisk gjort av mæ. Å fære hit. Utmatta, vondt over alt, dritlei bråk og folk. I dag når æ tok min første dose kaffe og røyk på yttersida va æ helt emo.
Joda, æ e fortsatt utmatta. Men alt føles lettere. Det e lettere å løfte fotan. Æ føle mæ mer smidig. Æ grue mæ ikke til treninga lengere, men glede mæ!
Igjen går det opp for mæ, kor jævla viktig det e for mæ. At æ klare å være i en viss aktivitet. Det e det jo selvsagt for alle. Men hvis æ skal ha et liv og ikke gå rundt å være zombie, så må æ trene. Det e så enkelt. Å så fuckings vanskelig.
Snakka om det med fysio i går. Æ føle æ slåss med mæ sjøl hele tida. Fatiquen sier ” du trenge hvile”. Hodet mitt sir ” æ vil trene, eller gå en tur”. Det e jo fan ikke rart æ e utmatta. Når æ går rundt og sloss med mæ sjøl hver jævla dag.
I dag skal vi gå gjennom aktivitets plan. En plan med intensivitet, antall økter og antall dager hvile. For som min kjekke unge fysioterapeut sier ” selv topp idrettsutøvere opplever fatique, og er avhengig av å ha hvile uker”.
Joda det høres fornuftig ut. Mitt største problem e at æ ikke må komme ut av rutinene. Blir det for lang tid imellom trening, så slår start knappen min sæ helt av. Den e jo allerede litt skada, så den trenge vedlikehold. Nemmelig rutiner, så den ikke glemme.
Huske dokker filmen Oppvåkningen? Det va den æ tenkte på i dag når æ satt ute å røkte. Æ føle mæ som mæ sjøl igjen. Nei æ e ikke full av masse energi og springe rundt som ei ungmøy. Men æ føle æ leve igjen. Æ har ikke så mange kilo blylodd på kroppen. Fatiquen e der, men den har fullstendig kontroll over kroppen min lengere. Æ restituerer mæ fortere nu når æ blir sliten. Trenge ikke like lang hviletid.
Æ lytte når fatiquen banke mæ på skuldra å sir kroppen trenge hvile. Men nu kan æ si ” Det e greit. Vi skal hvile. Men først skal vi gå den turen”. Igjen så e det æ som har en viss kontroll. Æ leve med den. Æ godtar at den e der. Men æ akseptere ikke at den skal ta helt overhånd over mæ. Ikke fan!
Æ e så fuckings glad. Hadde det ikke vært for at coronaen har tatt litt av hær i Alta, så skulle æ gått på puben og feira med et glass vin eller 2! Æ føle for å danse. Og rope høyt! Æ leve! Æ e ikke zombie lenger!!
Ha ei nydelig helg!
Klem
