I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina. Well helt aleina har æ jo ikke vært. Det e masse selskap i en hund og en kanin! Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort. Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.
Æ har nettopp snakka med han på face. Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di” For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga. Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging. Gjør livet mitt litt enklere takk!
Æ savne jo selskapet hannes også. Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.
Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ. Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor. Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån. Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.
Da havna æ veldig spontant ut på puben. Det va virkelig ikke planlagt. Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film. Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss. Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.
Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form. Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse. På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben. Der ble vi i mange tima. Mange morsomme tima. Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa. Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider. Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka. Og veldig needed.
Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form. Formen e fortsatt ikke kommet tilbake. Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår. I dag e det Mandag. Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra. Det e ikke nå bønn, æ må det! Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra. Det klundre alle planan mine!
Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga. Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort. 2morrow kanskje. I allefall bør æ bli ferdig før helga. Æ jobbe jo best under press. Nei vent litt, det va før august 2015. Det va den gamle mæ. Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det. Stress og press. Men nu skal æ ikke dramatisere. Æ får det nok til!
Det e nu ingen vei tilbake uansett. Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!
Det føles godt å være litt aleina. Uten at æ har følt mæ ensom. Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan. Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom. Æ har jo han David, dattra og mange gode venna. Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen. Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det. Hvis dem ikke har kjent på det sjøl. Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.
Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med. Den kan være tung, og drege mæ ned. Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist. Å det e ikke nå å trakte etter. Å gå rundt å være trist.
Æ trur åpenhet om det har hjulpet. Det at æ tør si det høyt. Til han David, og til venna som æ e glad i. At æ av og til føle mæ veldig aleina. Selv sammen med andre. Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk. Eller sir til gubben at nu slit æ. Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.
Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det. Koffer man har det sånn. Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre. Hvis man bare fortelle.
Den aller beste medisin for mæ e gå turan mine. Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet. Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka. Å bare nyte alt det vakre omkring mæ. Når æ kjenne på kor godt det e å leve! Da føle æ ikke ensomhet. Kun glede. Takknemlighet og ro.
Nu skal æ køye. Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte. Han har allerede lagt sæ. Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉
God natt, klæm fra mæ 🙂