Æ trur æ va rundt 20 år når æ bestemte mæ for å bli organdonator. Æ bodde i Danmark som va tidligere ute enn Norge, med gjøre det enkelt for folk å registrere sæ. Etter at vi i Norge fikk knota oss til et register, har det blitt flere som har meldt sæ. Men fortsatt står det mange i kø for å få et nytt organ, og et bedre liv.
Folk flest like jo ikke å tenke på at man kan bli syk, og i værste fall dø. Å skjer det ei ulykka og man som pårørende får beskjed om å donere organa, så blir det tøft og skulle ta den avgjørelsen når man e i sjokk og sorg.
Det viktigste man kan gjøre e å tenke gjennom det mens man e frisk å rask. Bestemme sæ for ka man vil, og gi beskjed til de pårørende ka man ønske. Det e jo ikke sånn at man har veldig brukt for en kropp når man e død. Den blir å råtne bort å bli til jord. Ikke vil man kjenne nå når eventuell organa blir fjerna heller. Hvis det e nån brukanes organa igjen i den hær kroppen min når æ dør, må dem bare bruke den til ka den e god for. Æ har i alle fall ikke brukt for den.
Forhåpentligvis så vandre æ inn perleporten hvis den eksistere, eller blir gjenfødt til en spurv. Kroppen min har vært mitt tempel i det hær livet, holdt mæ oppreist å fått mæ gjennom motgang og medgang. E æ heldig, så kan den hjelpe nån flere enn bare mæ. Æ synes det e fantastisk å tenke på at man faktisk kan redde liv, selv etter man e død. Det må nu være den beste arven man kan gi.
Men skal organa kunne doneres bort så kan man ikke være død, men klinisk død. Organan må være frisk og i livet. Dør man en naturlig død, så kan dem ikke brukes, men man kan fortsatt bidra! Kroppen kan doneres til forskning. Æ har nettopp meldt UNN om at æ donere kroppen min til dem når æ vandre.
Det kan jo bli riktig så spennanes å åpne mæ å studere innsida. Når dem studere utsida håpe æ dem sir” å jæven ho muskuløs til å være såpass feit!” Ja la nu alle trenings timan mine gi mæ litt kred!
På den hær måten kan æ bidra til at lega og anna helsepersonell får øvd sæ. Dem kan åpne og lukke mæ, studere kroppen på innsida og utsida. Prosessen e sånn at når man dør, så sendes kroppen innen 2 daga til et sykehus kor man blir balsamert. Dem beholde kroppen et par tre år, så blir man kremert og familien får urna.
Det e jo en masse fordela med det. For det første så spare æ familien min for en begravelse. Det e svindyrt å daue. Han David kan til og med bare snekre mæ ei kista av paller som æ kan sendes i. Det e jo ikke nøye, æ skal jo brennes uansett når den tid kommer. Æ ønske jo i utgangs punktet å kremeres når æ dør, men det e ekstra dyrt når man bor hær æ bor. Enda en utgift spart.
Skal helsepersonell bli god, så treng dem å øve. Dem kan bruke dukker, men skal dem bli god, så treng dem en ekte kropp. Å siden æ ikke har brukt for min når tida kommer, så skal i allefall æ bidra med mitt.
Tenk igjennom det. Ta et standpunkt. Å bli organ donator e enkelt. Du kan melde dæ inn hær : https://organdonasjon.no/donorkort/. For å donere kroppen din bort, må du kontakte et sykehus i ditt område. For Nord Norge e det UNN. Du kan sende en mail til dem så får du tilsendt skjema, [email protected]. Litt tungvint, men ikke vanskelig. Du kan lese mer om det hær : https://www.med.uio.no/imb/tjenester/publikum/testatorordningen/.
For de pårørende så kan det oppleves vanskelig å ikke skulle ha ei grav å gå til. Det tar jo nån år før dem får det. Isteden for begravelse blir det minnestund. For mæ sjøl, så har ikke æ behov for at mine kjære skal sitte å sørge ved en gravstein. Æ vil heller dem skal minnes mæ når dem sitt rundt bålet, når dem e ute på tur eller sitt nede ved sjøen å ser ut over havet. Når dem gjør de tingan som æ like å gjøre. Nu når æ e i livet.
Ha en nydelig dag alle sammen 🙂 Klæm fra mæ
