Æ har ikke blogga på et par uker. Hodet har ikke vært helt med, og det e vesentlig hvis æ skal klare å klundre ned nå halvveis fornuftig. Uke fem på Sunnås, og ja æ har vært litt sliten. Sorgen som reiv mæ i påska e gått over. Well den ligg nu i bakhodet, men den e ikke så slitsom lengere. Takk og lov. Mitt gode gamle humør e tilbake. Håpet også. For det e håp!
Æ e glad for at æ for tilbake til Sunnås. At æ takka ja til en ny runde rehabilitering. For det som e blitt veldig klart for mæ e at det har skjedd ting i løpet av det siste året. Positive ting. Det e veldig målbart og tydelig. Som for eksempel at æ har klart å sitte i kantina under måltidene. Støyen og summinga av folkan har ikke vært så plagsom. Æ har vært med på 90% av undervisninga. Æ har vært sosial. Å den største milepæla av alle va at æ kom mæ helt opp i klatreveggen på mandag. På den hardeste sida. Æ skal klatre igjen på mandag, og da skal æ ta bilda som bevis!
I fjor når æ klatra klarte æ et forsøk, og æ kom mæ nesten opp halve veggen. Æ trur æ holdt senga to daga etter på. Nu klatra æ først opp på den lette sida. Æ kom mæ ikke helt til toppen men nesten. Etter en liten pause prøvde æ mæ på den vanskelige delen. Å kom helt opp! Når æ kom ned igjen va æ så skjelven at æ ikke klarte å ta sela av mæ sjøl. Æ gikk ikke tilbake til avdelinga, æ svevde. Den lykkerusen æ hadde leve æ lenge på. I did it!
Nok et bevis på at det har skjedd positive ting i kroppen min. Alt arbeidet æ har lagt ned har hjulpet. Å følge en streng ukeplan har gitt resultat. Telle poeng og velge. Si nei selv om det såre andre. Nu når æ kommer hjem skal æ lage en ny ukeplan. Æ skal velge bort nån aktiviteter, og fylle på med andre. Æ føle sjøl at æ har blitt klokere i løpet av disse ukene. Æ vet sjøl ka æ må gjøre mindre av for å få det enda bedre. Nu skal det bare gjennomføres.
Å velge bort aktiviteter og ikke si ja takk begge dela, som æ kunne før e viktig. For eksempel så va vi på tur til Oscarsborg i forrige uka. Etter å ha vært på øya, i museet og spist lunsj hadde vi et par tima til rådighet til å gå i butikker og på kafe. Æ kjente at etter tre tima på Oscarsborg så va batteriet mitt begynt å blinke og trengte opplading. Mens de andre på gruppa for på shopping og kafe, satt æ i bussen. Å sov. Æ kunne selvsagt pusha mæ litt å dratt æ også. Men da ville æ gått på en av mine berømmelige smella og resten av dagen ville vært ødelagt. Kanskje neste dag også.
Den lille hvilen æ hadde va nok til at resten av dagen min ble fin. Det e ikke enkelt og si nei. Det kan godt hende at de andre på gruppa syns æ va en raring som satt i bussen og sov mens dem va å kosa sæ på kafe og shopping. Men for mæ så va det et riktig valg. Æ syns sjøl at æ e jævla flink. Som har lært mæ å begrense mæ. Si nei. Selv om æ har lyst til å gjøre alt!
Fysioterapeuten har hjulpet mæ med å lage et treningsprogram. Ikke til mæ sjøl, men til mitt lille prosjekt. Nemlig trim for eldre rundt på institusjoner. Det skal æ starte opp med til høsten. Kor ofte og kor mye vet æ ikke ennu. Det kan hende det blir en dag i uka, eller en dag i måneden. Det eneste æ vet e at æ skal prøve mæ. Så får æ se korsen det går.
Nu e det bare ei lita uka igjen så e det over. Ferdig med rehabilitering på institusjoner i hvert fall. Nu e æ ferdig behandla! Fire år etter at æ fikk hjerneblødning. Fra nu av e det æ sjøl som skal stå for rehabiliteringa. For den stoppe ikke selv om æ e ferdig behandla. Har man en hjerneskade, så stanse aldri rehabiliteringa. Æ må fortsette å jobbe og følge rådene æ har fått. Æ vet det nytte. Det har æ fått bevist!
I helga e æ på besøk hos bror i Oslo. Det e deilig å komme litt unna Sunnås og være omringa av folk. Det e nydelig å ligge på sofaen på Furuset og pause litt. Søndag e det tilbake. Til siste innspurt. Ei uka til æ kommer tilbake til vakre Jardfjord og stillheta. Æ glede mæ. Nå så skinnsykt mye!
Ha ei fin fin helg alle sammen! 🙂