Beste kompisen!

Nu har æ hatt skrive sperra siden Januar!  Det e på tide å komme i gang igjen.  Dvalen e over.  Bjørnan har våkna, og æ..well æ e vell ikke akkurat våken, men æ e i bevegelse.

I morres gikk æ å Dizel, den vakre gamle bestevennen min vår daglige tur.  I nydelig solskinn.  Ja, han Dizel leve ennu.  Han e ikke like sprek, og ikke like utholdende, men han har det godt.  Ingen smerter.  Spise godt, og virke glad og lykkelig. Ennu mer bortskjemt enn han nån gang har vært.

Hver gang han David sir nei til han, sir æ ” joda.  Vi vet ikke kor lenge han e hær, så la han få lov”.  Det betyr bla at han sover i senga med oss 24/7.  Gud vet kor mange gang han vekke mæ i løpet av natta fordi han drømme, eller går rundt i ring å grave for å finne en litt bedre plass.

Av og til våkne æ med åndenød å føle æ kveles i hundehår og lite oksygen.  Men æ kjefte ikke.  Ikke så han høre det iallefall.

Han e også blitt mer eller mindre blind.  Nå som byr på nån utfordringer.  Sykkeltur går fint, så lenge vi sykle rolig og det ikke e for mange veistikker på veien!  Det har vært mye latter.  Og sykt komiske situasjoner med doggen.  Som når han tar sats for å hoppe opp på nå.  Å bomme…  Så lenge han ikke får vondt, så e æ såpass onskapsfull at æ flire.  Æ e det.

Vi har jo vurdert å få en til hund.  Har fryktelig lyst på det.  Men å ha hund kreve mye.  Å ha en gammel hund som også lide av det samme som æ, fatique e lett. Selv om æ kan ha dårlig samvittighet de dagan æ ikke makte å gå tur med han, så e han rimelig fornøyd.  Så lenge han kan ligge å slappe av på sofaen sammen med mæ.

Skulle kanskje vært sladda..:)

Å få en unghund som kreve lange turer og masse trening.  Nei det går ikke nu.

Nu e ikke han veldig glad i forandringer.  Han e akkurat som gubben.  Begynne æ å om møblere å vaske, så stresse han rundt.  Å få et nytt familiemedlem nu, tenke æ han skal få slippe.  Sånn at all oppmerksomhet e på han.  Akkurat som han e vant med, å like.

En anna ting som har kommet med alderen og the fact at han har mista synet, e at han e ikke frøktelig glad i å være aleina.  Nu har han nu alltid vært glad i å være der vi e.  Men det e gått over til en litt mer sykelig avhengighet.

Æ kan feks ikke ta morra pessen aleina lengere.  Han sitt klint inn til mæ å stirre mæ dypt inn i øyan.  Har vurdert å lage reality tv med han, men vet ikke kor interesant mine dobesøk e for å være helt ærlig.

Går æ på kjøkkenet så følge han hakk i hær.  Går æ ned i kjelleren for å hente nå i fryseren, så e han med.  Han e med mæ uansett kor æ fær, eller ka æ gjør.

Vi kan ikke fære på tur uten han.  Da får han sammenbrudd.  Han e jo en jævel på å bryte sæ ut.  Det har han alltid vært, og har åpna dører siden han va en neve stor.  Å får han ikke opp ytterdøra, så åpne han kjellerdøra, for å sjekke om det e nå vindu åpen.

E det han far som kommer hjem?

Før klokka 15 bryr han sæ ikke.  Men nåde oss om vi bevege oss ut døra uten han etter det.  Han e ikke dum, det kan æ slå fast.  Så vi har lært på den litt dyre måten, at doggen, han må være med.  Uansett.

Selv om æ kan være dritlei av å ha han taffanes i hælan heeele tida, selv om han irritere vettet av mæ om natta, og e i overkant bortskjemt, så e æ utrolig glad i han.  Det e han som får mæ opp og ut om dagan.  Ka e vell livet uten hund?

Æ trur det va hær æ mista ballen?

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Bring it on!!

2021 har starta godt.  Æ har klart å fortsette treninga etter Alta oppholdet.  2-3 økter på Evo, gåturer og skiturer hver eneste uke.  Formen e mye bedre, selv om det skal litt til før æ kan si at den e bra.  Bra nok, men ikke så bra som æ ønske.

 

De fineste guttan æ vet om:)

Det føles skjønt, å ha såpass med energi at æ føle æ leve igjen.  Æ må fortsatt ha mine lurer i løpet av dagen, og enkelte daga klare æ ingenting.  Men de dårlige dagan føles og lettere å håndtere.  Æ leve for de gode dagan.  De fine minnan æ klare å lage.  Å forsøker å være glad for alt æ får til.

Som for eksempel mitt iherdige forsøk på å sove ute en kald Januar natt.  Æ fikk erfare at hengekøya vinterstid e ikke for lettfrosne kropper.  Men æ prøvde.  Vil ikke si æ feile engang.  Æ holdt ut et par tima.  Å bare det e slettes ikke værst!

For min kropp så e det slitsomt selv å sitte rett opp å ned over tid.  Men godt selskap å litt Prosecco hjelpe på.  Finnes ingenting i livet som e så deilig som lyden av bål som knitre.  Å ingenting som gir en større glede, enn å klare å være ute.

Så langt inn i det nye året, har æ klart en masse aktiviteter.  Har å klart balansegangen.  Å ikke ta av når æ kjenne at energien boble.  Det e faktisk de dagan som e vanskeligst.  Å holde igjen å ikke bruke det opp.  Eller bli totalt utmatta.

Æ har ikke spist sukker på 20 daga!!  Å det e ikke mindre enn et fkings mirakel.  Gubben og doggen e fortsatt i livet, tru det eller ei.  Æ har ikke vært sååå aggresiv som æ bruk å være når æ ikke får stagga min hunger etter søtt.  Æ klappe mæ sjøl på skuldran, og håpe at æ klare i allefall en mnd til!

Året kom også med den beste nyheten.  At Donald the ass ikke møte mæ i hver en nyhetsfolder æ åpne.  Æ e evig takknemlig for at Twitter og FB har stengt han ute.  Så kan han sitt å jabbe med sæ sjøl, eller i forum med sine hjernevaska følgere.  Takk sir æ.  Takk skal dokker ha.  Livet mitt e blitt adskillig bedre nu når æ slippe å se trynet hans 24/7!!

Om en liten mnd sette æ kursen sørover.  Med Sunnås til Hafjell og ski aktiviteter ei uka 🙂  Æ glede mæ grenseløst til det.  Fy fader for en mulighet!  Sosialt, mesting, sol og kos.  Ja for æ har bestilt sol!  Nu x æ bare alt æ kan x, for at det ikke blir avlyst på grunn av Covid.

2021.  Bring it on!  Æ e klar.  Æ e fan så klar!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Takk!

Takk å pris så e 2020 snart historie.  Æ trur de aller fleste e glad for at 2021 står for døra.  Forhåpentligvis blir det nye året langt bedre enn 2020!.

Ikke for det.  Æ har jo ikke merka så mye til Covid restriksjoner.  Æ e nu mest hjemme uansett.  Det værste va vell egentlig at Evo stengte.  Å at æ ikke kan klemme alle æ vil.  Nu har æ nu heldigvis en gubbe som æ kan klemme så mye æ orke, så helt uten hudkontakt e æ jo ikke.  Men det føles rart når man møte folk man e glad i.  Å så kan man ikke klemme!  I allefall når man e en ihugga klemmer.

Det e dem som har hatt et vanskelig år.  Veldig mange har fått livet sine totalt forandra etter corona.  Mista jobben.  Føle sæ ensom.  Redd.  Ja lista over ringvirkninger e lang.  Æ håpe at 2021 blir bedre for alle dem.

Æ går ikke rundt å e redd for å bli smitta.  Orke ikke bruke energi på det.  Æ tenke det at skulle æ bli smitta, og i verste falle daue av covid, ja så va det det som stod skrevet i stjernan.  Selvsagt holde æ avstand, og vaske hender.  Men utover det, så e æ ikke hysterisk.  Man kan uansett ikke styre det.  Man vet ikke ka morradagen bringe, så det beste e å leve livet så godt som man kan.  Mens man kan.

Det e nå med et nytt år.  Blanke ark.  En liten restart.  Et helt år man kan fylle.  Med opplevelser og minner.

Den obligatoriske ” nu skal æ ta grep.  Slanke mæ, trene, slutte å røyke etc etc” e selvsagt i planan.  Dem har vært nyttårsforsett så lenge æ kan huske.  Æ røyke fortsatt, e rimelig småfeit, (kommer ann på øyet som ser) men æ gir nu ikke opp.  1 januar start æ på igjen.  Med frisk pust og pågangsmot!

Arvingen har rydda jula ut.  Æ våkna til et pling pling rent hus.  Bare det e nok til å løfte humøret mitt 7 hakk.  Koselig med jul, men fantastisk å få rydda vekk tre og nissa.  Det e uansett ikke sundt for psyken å ha så mye rødt.  Har æ lest en eller anna plass 🙂

Æ e lei ribba, pinnekjøtt og sjokolade.  Så æ ønske salat og gulrøtter velkommen!  Enda en god grunn til å starte et litt lettere liv.

Æ takke Gud for året som e gått.  At æ fortsatt e i livet og har det bra.  Æ takke familie og venna for at dem fortsatt e glad i mæ, og støtte og oppmuntre mæ når æ trenge deg.

Æ takke Staten for oppholdet i Alta.  Det gjorde underverker for mæ.  Æ takke fastlegen min, som søkte mæ på Braincamp 2021.  Det har æ fått innvilga, å skal til Hafjell 5 daga i mars.  Det blir daga med motivasjon, skiaktiviteter, sosialt og kos.  Æ glede mæ!

Sist men ikke minst så takke æ gubben.  For at han har holdt ut med mæ.  Æ har jævla mange gode egenskaper, men også en del ikke så gode.  Æ vet æ kan være ei utfordring.  Tålmodighet e ikke min sterkeste egenskap..Å når æ blir stressa så e æ ikke sjarmerende.  For å si det mildt.   Æ håpe og trur, at mine gode egenskaper veier opp for dem 😉

Så må æ jo også takke dæ.  Du som lese det æ lire av mæ.  Det betyr også mye for mæ.  Bloggen skal æ fortsette med.  Så lenge æ har glede av det.

Hade bra 2020, og velkommen 2021.  La året som kommer, gå inn i historien som et langt bedre år enn det som har vært!

Happy nyttår alle sammen 🙂

Klem fra Paradisbukta!

Jul med bismak!

Huset e julepynta, skapan e overfylt med snall.  Fenalåret e allerede åpna og smakt på.  Fryseren e fylt opp med deilig mat.  Det samme e kjøleskapet.  Pengan har bein å gå på, nu når jula nærme sæ.  Det e utrolig ka man synes man må ha, siden det e jul.

Det e å ganske utrolig kor mange vara som ellers i året bare hete skinke, eller pysjamas som i Desember må ha jul foran.

Å det e koselig.  Det e koselig å ha et pynta hus som lukte av kongerøkelse.  Det e koselig med tente lys.  En gubbe som våkne å nynne på julesanger.  Ei datter som selv om ho nu e voksen, fortsatt har den julemodusen ho hadde som barn.  Jul e koselige.

Men æ går hær å føle på dårlig samvittighet.  En indre urolighet.  Kanskje til og med litt sinne.

Æ tenke på alle dem som ikke har råd å være med på kalaset.  2020 har vært et hardt år for veldig mange.  Og mange av dem som i utgangspunktet hadde det litt dårlig, har fått det mye værre.

Æ tenke på alle dem som leve på flukt.  I søken etter et bedre liv.  Et tryggere liv.  Som e strande en eller anna plass i verden.  I et telt.

Det e så jævla urettferdig.  Så skjev fordeling av godene.  Det e barn som så vidt har starta på livet.  Som leve under forhold som e så jævlig, at man ikke helt tror på det.

Å vi godtar det.  Så lenge vi har det godt, så e det ikke så farlig.  Det e så langt borte.  Angår oss ikke.  Vi kan jo ikke redde verden uansett.

Erna og co har lovet at vi skal ta imot 50 barn fra Moria.  Dem e enda ikke kommet.  Erna og co har mer enn nok med å poste andre saker på facebook.  Å spør oss om vi skal ha ribba eller pinnekjøtt til middag.  Det e tross alt langt viktigere enn å hente ut nån flyktninger, eller forsøke gjøre forholdan demmes litt mer levelig.

Æ kan ikke redde Verden.  Norge kan ikke redde Verden.  Men kom fan ikke å fortell mæ at vi ikke kan gjøre mer!

Jula e koselig.  Æ glede mæ til å feire den sammen med dem æ e glad i.  Men jula handle om mer enn pakker og mat.  Opp i alt kosen, så synes æ at alle kan tenke på alle dem som ikke får en fredelig jul.  En trygg jul.  Å gi litt støtte hvis man har mulighet.  Det e et hav av organisasjoner man kan gi et bidrag til.  Det trenge ikke være mye.  For en tier her og der, kan fort bli til en sovepose, eller et telt.  Et måltid.

For dem som virkelig trenge det.

Æ skulle ønske at æ kunne gjøre mer.  At æ hadde helse til å bidra mer enn æ gjør.  Sånn at æ kunne kose mæ i jula med ei bedre samvittighet.  At æ tross alt, har gjort det æ kunne.  For nån som ikke e like heldig som æ e.

 

 

Hverdager

Det e nydelig å være hjemme igjen.  Til Paradisbukta, stillheta og den deilige roen æ kjenne på hær hjemme.  Det e rart, at æ som før elska stress, lyda og full fart, e blitt en tilhenger av stillhet.  Og ro.

I går va æ å søstra på tur på fjellet med doggan.  Det e så lite snø at vi kunne gå på beinan.  Uten å bli våt og kald.  Mens vi gikk der på fjellet så snakka vi om det.  Kor heldig vi e som kunne gå der.  I stillheta.  Det va ingen lyda what so ever. Ikke folk.  Ingen bila.  Kun lydan av skrittan våres. Kor mektig alt føles.  Når det e stille.

Æ har vært hyppig på tur i dagan etter Alta.  Hver gang så tenke æ på kor mye bedre form æ e.  Kor lettere stegan e blitt.  Det fylle mæ med glede.  Og takknemlighet.  For hverdagen min e blitt mye bedre.  Det va det æ håpa på når æ pakka kofferten og snudde nesa mot Alta og opptreningssentret.

Livet våres består jo mest av hverdager.  Å de dagan kan føles jævla tung hvis man ikke klare å fylle dem med nå som gir.  Glede, blaff av god energi. Mestre små og store ting.  Ro til å tenke.

Æ tenke mye, æ gjør det.  Sikkert fordi æ e omgitt av stillhet og ro.  Og har tid til det.  Tankan kommer gjerne når æ sitt hær på kjøkkenet og ser ut på havet.  Æ føle så mye kjærlighet og lykke.  Takknemlighet.  Æ vet ikke om det e fordi æ va så nært på å forlate alt det hær.  Så nær på å dø.

At alt e blitt så sterkt.  At æ nesten miste pusten av glede når æ e på fjellet.  Eller sitt hær å ser på sjøen.  Når æ tenke på mi skjønne datter.  Eller ser spurven sitt i treet.  Livet e så vakkert.  Æ e så heldig.

Fordi æ har alt det hær.  Alle flotte menneskan som æ kjenne. For at æ bor hær æ bor.  At æ kan nyte naturen, selv på dårlige daga.  Når æ har dårlige daga, så trenge æ bare å løfte blikket.  Å nyte synet.  Av naturen som omgir mæ.

På en måte så e æ glad for det.  At livet mitt ble rista.  Snudd opp ned.  For den roen æ kjenne på nu, ville æ ikke vært foruten.  En slags trygghet.  Klokskap.  Æ ser ikke på livet på samme måte som æ gjorde før.  Æ føle det ikke på samme måte som før heller.  Æ føle livet sterkere.  Æ e mer tilstede.  Hær og i mæ sjøl.  Æ ser og føle sterkere.  På godt og vondt.

Hverdager.  Alle de dagan som kommer og går.  Stress ned.  Slå av tv, radio og telefon.  Omgi dæ med litt stillhet.  Og kjenn etter.  Pusten.  Hjertet som slår taktfast.  Tenk på nå som gjør dæ takknemlig.  Glad.  Ta en timeout.

Klem fra Paradisbukta 🙂

En ny start!

Nu har æ bare 2 små dager igjen hær i Alta.  Da har æ vært hær i fire uker.  Fire uker med tre til fem treningsøkter hver dag.  Det har vært hardt, æ skal ikke rosemale det.  Det ville vært ei hard økt, selv for dem som e frisk som en fisk og i god form.

Har det vært verd det?  Absolutt.  Æ reise ikke hjem i like god form som æ har vært etter de andre ganger æ har vært hær.  Det kan æ blame Corvid for.  Siden æ høre til under slag/ortopedi, så e gjennomsnitt alderen 80 på mi gruppe.  Å det e ingen negativ ting å være 80 år, forstå mæ rett.  Men treninga e litt for lame etter ka æ trenge å ønske. Å sitte på en stol å løfte arma , well det blir jævla boring. På grunn av restriksjoner hær, så får æ ikke lov å trene lammi andre grupper, sånn som æ har gjort før.

Foruten om basseng, så har æ trent alene.  Nu har æ hatt  økter med fysioterapeuten,  men all anna trening har æ gjort i ensom majestet.  Heldigvis så e æ godt trent på å være aleina.  Å ikke så sosial.  Hadde det ikke vært for det, så kan det godt hende æ måtte hatt litt profesjonell hjelp etter fire uker i “ensomhet”.

Ikke like artig å trene alene, som å trene intervall sammen med en morsom gjeng, men sånn e nu livet i 2020 engang.  Men det e ikke tvil om at formen min e bedre.  Skal æ sette en % på den, så vil æ si at æ har gått fra 20% til 40%.

Æ har litt igjen, før æ e der æ va.  Før nedstengte treningssenter, korona og fatique satt mæ ut av spill.  Men æ e på vei.  Æ føle æ har fått en ny start.  En ny begynnelse.  Til et litt bedre liv.

Livet som zombie, e ikke artig.  Æ unne ingen å ha det sånn.  Å leve sånn. 6 år.  I mer enn 2000 daga har æ våkna opp å følt mæ sliten.  Hver eneste dag har æ pusha mæ sjøl.   For å leve et aktivt liv. For å ikke bare eksistere, men føle at livet mitt e godt å leve. Tross alt.

I dag under  morrakaffen satt æ å tenkte på det.  Enn om det e sånn hær det blir Sølvi.  For ever.  Æ mista nesten pusten når æ tenkte på det.  Æ blir redd.  Av tanken.  Æ kan ikke gi opp.  Å bare godta det.  For godtar æ det, så visne æ.  Det e æ helt sikker på.  Æ akseptere at livet e sånn.  Pr nu.  Men nei, æ kan ikke si til mæ sjøl at sånn blir det.   For evig.  Æ kan ikke.  Det e å gi opp.

Nu har æ fått hjelp til å fjerne nån stein fra sekken æ bære med mæ.  Æ e ikke fullt så zombie lengere. I morra skal æ hjem.  Å fortsette kampen.  For det e nettopp det æ har.  En kamp mot følelsen av å være så jævla sliten.  Trøtt.  Utmatta.  Kraftløs.  En kamp mot min egen kropp, som befale mæ til å hvile.  Hvile.  Hvile.

Sekken æ bære e blitt lettere!

I morra skal æ hjem til mitt.  Til stillheta og freden i Paradisbukta.  Den fineste plassen på jord.  Æ har fått god hjelp her.  Nu e det opp til mæ korsen fortsettelsen blir.  Korsen livet mitt skal bli!  Det gjelde å har trua, og ikke gi opp!

Fin Torsdag alle sammen!

Klem fra mæ 🙂

Oppvåkningen

Æ e kommet gjennom 2 uker opptrening.  Første uka va helt jævlig.  En morra tenkte æ i mitt stille sinn, at det va idiotisk gjort av mæ.  Å fære hit.  Utmatta, vondt over alt, dritlei bråk og folk.  I dag når æ tok min første dose kaffe og røyk på yttersida va æ helt emo.

Joda, æ e fortsatt utmatta.  Men alt føles lettere.  Det e lettere å løfte fotan.  Æ føle mæ mer smidig.  Æ grue mæ ikke til treninga lengere, men glede mæ!

Igjen går det opp for mæ, kor jævla viktig det e for mæ.  At æ klare å være i en viss aktivitet.  Det e det jo selvsagt for alle.  Men hvis æ skal ha et liv og ikke gå rundt å være zombie, så må æ trene.  Det e så enkelt.  Å så fuckings vanskelig.

Snakka om det med fysio i går.  Æ føle æ slåss med mæ sjøl hele tida.  Fatiquen sier ” du trenge hvile”.  Hodet mitt sir ” æ vil trene, eller gå en tur”.  Det e jo fan ikke rart æ e utmatta.  Når æ går rundt og sloss med mæ sjøl hver jævla dag.

I dag skal vi gå gjennom aktivitets plan.  En plan med intensivitet, antall økter og antall dager hvile.  For som min kjekke unge fysioterapeut sier ” selv topp idrettsutøvere opplever fatique, og er avhengig av å ha hvile uker”.

Joda det høres fornuftig ut.  Mitt største problem e at æ ikke må komme ut av rutinene.  Blir det for lang tid imellom trening, så slår start knappen min sæ helt av.  Den e jo allerede litt skada, så den trenge vedlikehold.  Nemmelig rutiner, så den ikke glemme.

Huske dokker filmen Oppvåkningen?  Det va den æ tenkte på i dag når æ satt ute å røkte.  Æ føle mæ som mæ sjøl igjen.  Nei æ e ikke full av masse energi og springe rundt som ei ungmøy.  Men æ føle æ leve igjen.  Æ har ikke så mange kilo blylodd på kroppen.  Fatiquen e der, men den har fullstendig kontroll over kroppen min lengere.  Æ restituerer mæ fortere nu når æ blir sliten. Trenge ikke like lang hviletid.

Æ lytte når fatiquen banke mæ på skuldra å sir kroppen trenge hvile.  Men nu kan æ si ” Det e greit.  Vi skal hvile.  Men først skal vi gå den turen”.  Igjen så e det æ som har en viss kontroll.  Æ leve med den.  Æ godtar at den e der.  Men æ akseptere ikke at den skal ta helt overhånd over mæ.  Ikke fan!

Æ e så fuckings glad.  Hadde det ikke vært for at coronaen har tatt litt av hær i Alta, så skulle æ gått på puben og feira med et glass vin eller 2!  Æ føle for å danse.  Og rope høyt!  Æ leve!  Æ e ikke zombie lenger!!

Ha ei nydelig helg!

Klem


 

 

 

 

Skrekkblandet fryd!

Det ramler inn i hodet mitt mens æ pakke kofferten.  4 uker vekk fra paradisbukta.  Fra doggen, og gubben.  4 uker sammen med en haug med folk æ ikke kjenne.

Søstra sa her om dag ” æ håper det e nån der du får kjemi med”.  For å være helt ærlig så spille det ingen trille.  Æ fær ikke til Alta for å treffe folk.  Eller få nye venna.  Æ slit nok med å pleie de vennskap æ allerede har.  Men det e klart, at hvis æ skal være borte så lenge, så e det jo fint å ha nån å snakke med når man ikke trene.

Men æ e ikke bekymra.  Æ har truffe nån hver eneste gang æ har vært inne på rehabilitering.  En eller tre.  Som har truffet hjertet mitt, og som æ fortsatt har kontakt med.  Det gjør æ nok den hær gangen å.

Kofferten e nesten ferdig pakka.  I dag må æ prøve badedrakt.  Det e over et år siden æ hadde den på mæ sist.  Å nån kilo siden.  Heldigvis så e dem nu ganske tøyelig, så æ regne med at æ skal klare å presse covid-19 kroppen min inn i den.  Alternativt så bade æ naken!  Det må nu være helt innafor når man e på en plass der alt handle om kroppen.  Ikke sommerkroppen, men en kropp i bevegelse!

Der kommer skrekken inn.  Æ vet det blir hardt.  Tungt.  Slitsomt.  Det kommer til å bli tårer.  Men også latter.  Belønninga kommer litt inn i uke to regne æ med.  Da kommer smertan som e tilstede 24/7 nu, når formen min e ræva ræva rattatta, til å slippe taket.

I uke to blir æ å føle mæ smidigere.  Stegan lettere.  Humøret blir også deretter.  Lettere.

Æ e jo ikke nå orakel som kan se inn i fremtida.  Men etter 6 år å mange erfaringer rikere så vet æ det hær.  Min kropp trenge bevegelse.  Alle kropper trenge det.  Men min e avhengig av det.  For å ha kontroll over fatiquen så trenge æ bevegelse.  Så enkelt e det.  Å så vanskelig.

I går satt æ å fylte ut innskrivelse skjemaet.  “Ka e dine mål”.  Ka ønske du med oppholdet”?  “Korsen skal du nå dem”?  Ka trenge du hjelp med”?

Æ e jo slutta å tru på julenissen.  Føle mæ rimelig realistisk.  Han David kan glemme at æ kommer hjem som Sandra Bullock smilanes mens æ tar en dobbel sidig flick flack med skru.  Eller nå i den duren.

Hvis æ kommer hjem og har klart å komme inne i treningsrutiner igjen så skal æ være takknemlig.  Hvis æ klare å gå en 15 minutters tur med doggen hver morgen, så skal æ bli glad.

Hvis energien min og deretter livskvaliteten min kan øke litt. Bare litt! Så skal æ ikke be om mere.  Nei nu lyg æ.  Æ ber om at æ vinne i lotto også.  Så æ kan hyre en PT på livstid!  Det hadde vært nå.

Det vet æ og av erfaring.  At det gjør ikke nå å være utmatta.  Å ligge på sofaen halve dagen.  Det gjør ikke nå at den sosiale delen av livet mitt e minimal.  Så lenge æ klare litt.  En 15 minutter spasertur.  En halv time på Evo.  Klare æ å nå de målan, så får æ det bra.  I allefall bedre.

Det blir fire uker.  Med kun fokus på å klare det.  Ingen klesvask som må tas.  Middag som skal lages.  Hus som må vaskes å rydde.  All min energi kan æ bruke på å nå mine mål.  Fy fan æ e heldig.

Æ glede mæ.  Gru glede mæ.

Fin fin Søndag der ute!

Ps.  Legge ved link til web seminar om fatique i regi av LHL.  Informativt og godt forklart.

https://www.lhl.no/arrangementer/webinar-om-fatigue–den-usynlige-fienden/?fbclid=IwAR2xsRFbf-WfGCtBd0F4i9ep7BPMbwd6cKjXlDdL_od596m7nV8uhf2oSMg

 

Klem fra Paradisbukta 🙂

Endelig!

Æ e full av håp for fremtiden.  At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått.  Æ har trua på en stigende form.  E jo ikke veldig storforlangende.  Bare den stige 10% så skal æ bli glad.  Å det trur æ den vil gjøre nu.  Æ e faktisk rimelig sikker på det.

Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret.  Æ skulle egentlig vært der i februar.  Men så kom coronaen.  Så fikk æ ny tid i sommer.  Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke.  Ny tid september.  En nydelig tid å være i Alta.  Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.

Nu e endelig tida kommet.  I dag skal æ begynne med pakke lista.  Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd.  Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.

Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl.  “Nu e æ ferdig med rehabilitering.  På institusjon”.  Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?

Formen min stige alltid når æ har vært i Alta.  Eller på Sunnås.  Æ har fundert masse på det.  Ka som gjør det.  Konklusjonen e allsidig trening.  Ny motivasjon.  Gode rutiner.  Rydding i topplokket.

Det faktum at nån ser mæ.  Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene.  Hvile når æ bør.  Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare.  Å kanskje det aller viktigste.  Man har bare sæ sjøl.  Ingen husvask som må gjøres.  En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)

All energien kan brukes på å trene.  Å være i aktivitet.  Det e jo luksus.  Å det e akkurat det æ trenge.

 

Ja æ håpe på en ny vår nu.  Selv om vinteren e på tur .  Æ har vært motløs lenge nu.  Kraftløs.  Tom for energi.  Humøret mitt har vært deretter.  Æ e ikke deppa.  Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ.  Tatt til tåran litt for ofte.  Oppgitt.

Det e tungt når man gjerne vil.  Men ikke får det til.  Når kroppen ikke vil lystre.  Selv om man presse hodet aldri så mye.  Det e fan så tungt.  Når man reise sæ opp for å gå en tur.  Å snur når man kommer til døra.  Å lande på sofaen igjen.  Fordi det e ingenting å hente.  Fotan vil ikke bære mæ.  Det e tomt for energi.  Kroppen min vil bare hvile.  Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.

En evig kamp.  Det e det æ føle akkurat nu.  En kamp som e inne i det 6 året.  Det e lenge.  Mange år.  Med opp og nedturer.  Det e mange daga.

Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre.  Klare å overvinne kraftløsheten.  Det e de dagan æ leve for.  De dagan æ klare.  Når æ kan legge mæ å hvile med et smil.  I did it!  Æ gikk tur med doggen.  15 minutter.  Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.

Man vet gjerne ikke kor viktig ting e.  Før man har mista det.  Gleden av å være på tur.  Gleden av å være fylt med litt energi.  Gleden av å mestre de små ting i livet.

Det føles godt.  Å fylles med håp igjen.  Om en litt bedre hverdag.  Det e tross alt mest hverdaga i livet våres.  Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig.  Æ vil så gjerne leve.  Ikke bare eksistere.

Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen.  Kan dokker sende mæ en dose energi?  Ikke bare et blaff.  Men litt vedvarende energi.  La oppholdet mitt i Alta bli godt.  La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner.  Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!

Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?

Klem fra Paradisbukta!

Spør mer?!

Det har vært Verdensdagen for psykisk helse.  En dag i året der den psykiske helsa e i fokus.  Vittig nok en dag der vi skal kunne si høyt om korsen vi har det, og bli møtt med forståelse.  Den dagen vi alle kan si høyt at livet ikke føles som en dans på roser.  At vi kanskje slit litt.  E litt deppa. Uten å skjemmes.

Spør mer.  Spør naboen korsen han har det.  Vennina.  Mor di.  Eller den fremmende du kanskje møte på bussen, som du kan se det på.  At han slit med nå.

E vi blitt så egosentrisk at vi bryr oss?  Eller har vi ikke nok med oss sjøl.  Hjelpe det å spørre nån om korsen dem har det? Vil vi egentlig vite?  Ka om svaret ikke e ” joda det går bra”.

Ka gjør man hvis vedkommende man spør ikke har det bra.  Jo vi lytte.  Kommer kanskje med nån gode råd.  Mulig vi sir ” kanskje du burde snakke med legen om det”. Å fortsett med vårt eget liv.

Hvordan har du det.  En frase som vi av høflighet spør alle om.  Dem vi kjenne.  Dem vi e glad i.  Og sikkert dem vi ikke kjenne også.  Spør du mæ så skulle den setninga vært fjerna fra vokabularet våres.

Det e et så åpent spørsmål.  Et spørsmål som ikke kreve et svar egentlig.  Det e akkurat det samme som å si ” god morgen”.  Det betyr ingenting.  Det e en frase.

Hvis man virkelig vil spørre nån om korsen livet føles, så burde man ikke spørre om “går det bra?”.

Ka med å være mer direkte?  “Æ synes du ser trist ut.  Ka som plage dæ?”  Da kan vedkommende som blir spurt ikke svare med ” joda det går bra”.

Koffer går vi rundt grøten?  Koffer må vi være høflig?  E det for at vi e redd for svaret?

Verdensdagen for psykisk helse.  En viktig dag.  Det så skulle det ha vært i fokus hver dag.  Skammen for at man slit psykisk skulle vært viska ut for alltid.  Måtte det bli like normalt å slite psykisk som å ha en vond rygg.

Ikke minst måtte det bli like lett å få hjelp når man slit psykisk.  Som når man får ø-hjelp time for en luftveisinfeksjon.

Dessverre så e det ikke det.  Med mindre du e suicidal.  Det kan gå uker og måneder fra du ber om hjelp til du får det.  Den psykiske helse e ikke like prioritert som den fysiske.  Fortsatt i 2020 så e vi menneska delt i to.  Den fysiske delen.  Og den psykiske.

Hjernen e ikke adskilt fra resten av kroppen.  Hjernen e hardisken våres.  Så det e jo ganske innlysende at hvis man slit psykisk, så påvirkes resten av kroppen.  Å visa verca.

Spør gjerne korsen æ har det.  Men still det rette spørsmålet.  “Sølvi du ser så glad ut, har det hendt nå”?  Sølvi du ser sliten ut, har du det tungt”? “Sølvi, e du trist”?

La oss virkelig spørre nån, hvis vi vil ha et ærlig svar 🙂

Klem fra Paradisbukta.