Det e jo bare!

Det e ei setning som sies ofte.  Og for mange så e det bare.  Å reise sæ opp, gå ut å klippe gresset, lage middag eller andre hverdagslige aktiviteter som vi tar som den største selvfølge.  At det bare e å gjøre.

Etter mitt hjerneslag så e det ingenting som e bare lengere.  Ingenting æ gjør, går av sæ sjøl.  Det ligge en masse arbeid i hver eneste lille ting æ gjør.  Ikke bare e det tungt å utføre, men det kreves masse for at æ i det hele tatt skal komme i gang.

Æ trur at hvis det ikke hadde vært for det faktum at æ e jævla sta, og ganske klok, så hadde æ blitt liggende.  Hele dagen.  I senga eller på sofaen.  Ikke for at æ hadde gitt opp, men fordi æ ikke hadde gjort arbeidet æ må.

Æ leste nettopp et innlegg om ME.  Der forskere har funnet ut at kognitiv behandling kan hjelpe på ME.  Det va ganske mange kommentara om at det va bullshit, og at man ikke kan tenke sæ frisk.

Hadde vi spurt munkene i Tibet, så trur æ dem hadde vært enig med forskeran.  Æ sir ikke at kognitiv behandling kan gjøre folk frisk. Tho e æ overbevist om at man kan få det bedre! Og det e et stort MEN.  Når man blir syk, så e de fysiske plagan en del.  Man blir ikke fysisk syk, uten at man påføres et eller anna psykisk.  Det e umulig, siden hjernen våres e det viktigste styrende organet vi har.

Det e hjernen vår som fortelle hjerte at det skal slå.  Eller kor fort det skal slå.  Det e hjernen våres som lar oss tenke.  Å nu til sakens kjerne.

Før æ skal gjøre nå, så må æ jobbe med hjernen.  Kroppen min vil jo ikke.  Æ e utmatta 24/7 og har en kropp som helst vil at æ skal ligge.  Det beste kroppen min vet e å sove.  Selv om det ikke hjelpe nevneverdig, æ får jo ikke mere energi av det, så drive hjernen min å sende ut beskjeder om at æ må hvile.

Idiot hjernen min skjønne ikke at æ e kommet mæ over det kritiske.  Æ e jo “frisk”, så det e ikke farlig om energien fordeles nu.  Så når æ feks skal gå en liten tur med Dizel, så bruke æ litt tid på tankearbeid.

Det hende titt og ofte at det ikke nytte.  At æ ikke klare å gjennomføre det æ vil.  Men det hende og titt og ofte at æ klare det.  Små seirer som gir mæ en ubeskrivelig lykkefølelse.  Og håp.  Om at det nytte og krangle litt med sæ sjøl.

Kognitiv behandling handle jo bla om å mestre, problemløsning, innsikt, håndtere tanker og følelser og ikke minst og bryte vonde sirkler.  Æ tenke det e en fornuftig behandlingsform når man har en sykdom eller skade som har en stor inngripende effekt på livet.

Æ trur også at en stor årsak til at æ føle mæ så bra etter at æ har vært inne på rehabilitering nån uker, e nettopp det at man får litt hjelp til å sortere i topplokket.  Til å se løsninger.  Å ikke minst finne ut kor skoen trykke.  Og ka æ kan gjøre for at livet skal føles litt lettere.

I løpet av de hær åran så har æ lært utrolig mye.  Æ huske godt den tida da æ sov 23 tima i døgnet.  Når æ kunne sovne av selv når æ hadde besøk.  Æ hadde kanskje fortsatt vært der i dag, hadde det ikke vært for alt arbeidet æ har lagt ned.

Alt det arbeide æ gjør i løpet av dagen.  Det har gitt resultater.  Æ har fortsatt daga der æ sitt i min usynelige rullestol.  Det e daga der æ ikke klare nå som helst.  Men æ har også fått mange daga der æ klare.

Det nytte.  Det e håp.  Men det kreves  mye.  Det e ikke bare.  Det e ingenting som e bare.  Det e en fulltidsjobb.

Nu har forskere i Norge funnet ut at det e et kroppslig fenomen som føre til fatique.  Det e altså stadfesta at det ikke “bare e psykisk”.  Det e bevist!  Nu holde æ pusten for at dem klare å lage medisin.  En slags betablokker som blokke hjernen å sende ut signaler om å hvile!

I mellomtida får æ fortsette å jobbe med mæ sjøl.  Æ nyte de små blaff av energi æ føle, gråter av lykke når æ klare å gjennomføre nån av mine små mål. Gråter av frustrasjon av og til og føle mæ oppgitt til tider.

Å leve med fatique e sannelig ikke for amatøra.  Nå av det aller vanskeligste e at rullesolen min e usynelig.  Og ikke minst at det ikke bare e å….

God helg!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

 

Savn!

I går hadde æ dårlig samvittighet.  Æ måtte rett og slett riv litt kjeft på mæ sjøl!  “Se til helvete å løft blikket fra din egen navle og dine behov”.

Vi kjørte fra byen min kjære å æ.  Æ la merke til at han va litt stille.  Tankefull.  Litt ordknapp når æ spurte om nå.  Så æ spurte koffer han va så “grinat”.  Han sa han ikke va det, så æ svarte med at “jaja nåkka e det nu”  Litt snurt, som det bichen æ kan være når æ snur den sia til.

“I miss my kids”.  Æ trur det e første gangen æ har hørt han si det høyt siden Covid dritten slo ned som ei bombe.  David har ikke sett sine barn og sin familie på over 1 år!  Et år!  Det e lenge.  Det e jævla mange daga.

Æ har jo skjønt det.  At det har vært tungt.  Kan jo forestille mæ det.  Æ savne jo min egen unge hver eneste dag.  Men å får nu iallefall treffe ho jevnlig.  Han har ikke fått se sine og gitt dem en klem.  Vi e nu gått inn i det andre året!

Så når vi kjørte hjem så tok æ handa hannes.  Sa at æ skjønte det.  Prøvde å være optimistisk med å si at han sikkert ville få vaksinen ila sommeren.  Og at kanskje han kunne reise til England til høsten.

Et lyspunkt e at mora og søstra har planlagt å komme hit i slutten av Juli.  Dem e fullvaksinert, og med mindre det e nå karantene hotell lover som blir pålagt, så kommer dem hit.  Æ krysse det som krysses kan for at alt går som planlagt!

Æ har fortsatt dårlig samvittighet.  Det e så jævla lett å bli navlebeskuende når man slit med sin egen helse.  Man legge så godt merke til sine egne behov og ønsker.  Æ trur æ vil gå så langt at æ sir at man sette sæ sjøl i første rekke.  Ikke så rart når man tenke på det.  For det kan være altoverskyggende når man slit.

Desto mer viktig e at man tar en timeout å tenke over det.  Så man blir klar over det.  Kun da kan man gjøre nå med det.  Gjøre nån korrigeringer.  Vi e to.  Det e ikke bare mæ.  Ikke bare mine behov.

Æ har bestemt mæ for at æ skal ha David som hovedfokus en periode.  Gjøre alt æ makte for at han skal få letta sorgen og savnet av familien sin.  Prøve å gjøre dagan hannes god.  Ikke bare min!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

Just a lill bit psycko..

Vi har vell alle hatt de der øyeblikkan.  Når man plutselig ser sæ sjøl fra et fugleperspektiv å tenke ” åjaa, nu va æ litt psyko?”.

Æ har jo hatt de øyeblikkan hyppigere siden æ fikk mine hjerneskader.  Å sånn helt egentlig e det flott å ha nå å skylde på de gangan man klikke i vater for små å større ting i livet.  Ha ei god unnskyldning liksom.

I går hadde æ et sånt øyeblikk igjen.  Å mens æ kjørte hjem fra byen i dag så reflekterte æ over gårsdagen.  Ka skjedde.  Koffer skjedde det.  Å korsen løse det?

Det hele starta med at vi gikk tom for internett.  Siden vi bor i Gokk, så bruker vi mobilt bredbånd.  Svine dyrt e det, men e man nerd å gamer så e man det.  Da e man avhengig av godt internet.  Å plutselig så va det ikke godt.  Det va ikke nett i det hele tatt.  En rask sjekk på Telenor appen, så skjønte æ jo koffer.  0 gb igjen.

Nu skjer det jo fra tid til annen.  Så det e ikke nå stress.  Enkelt å fylle på fra appen.  Et klikk å så e det i gang i igjen.  Men i går ( kanskje pga fullmåne?) så kom det bare opp ei melding ” ops noe gikk galt, forsøk igjen”.

Æ e jo ikke såå utålmodig, men etter æ hadde prøvd 14 ganga så kokte det i toppen.  Alle varsel lampan begynte å blinke.  Det samme gjorde nok gubben å, for han kjenn mæ såpass godt at han viste ka som kom.  Vi i fra Nord, vi kan å bannes.  Å etter hjerneblødninga mi så har æ , ja korsen skal æ si det, lettere for å si riktig så stygge ting.

Æ slengte telefon til helvete, eller på gulvet.  Nu overdrive æ igjen.  Men heldigvis så e den godt polstra så den knustes nu ikke.  Æ gikk nån runda rundt i huset mens æ sang nån salmer som ikke nødvendigvis passe sæ i kirka..

David prøvde nu sæ med et forsiktig ” ikke nå å stresse over” strofer, men han skjønte vell fort at hær va det ikke innkommende signala hverken på mæ eller internettet.

Æ bestemte mæ for å ringe jævlan.  Siden dritt appen ikke virka.  Nå som å for så vidt ikke e nå problem.  Æ e jo rimelig oppegående å høyt fungerende tross hjerneskader.

Etter to minutter i telefon, blinka ikke varsel lampan lengere, dem ulte.  Ikke nok med at det va 10 minutter kø for å komme igjennom, men æ va nødt til å sitte å høre på en helt for ræva dårlig pause musikk på delerium.

Ka fan e vitsen?  Kan nån forklare mæ koffer det ikke kan være stille mens man står i kø?  Ka fan slags glup jævel har bestemt at vi har et behov for å høre hysterisk musikk i 10 minutter når man skal ha hjelp med et eller anna problem?!

Telefon fikk sæ en ny luftetur, og æ kjente at æ va seriøst i ferd med å klikke.  Doggen sprang på neglan over golvet å prøvde å finne ei trygg havn, og da forsvant tålmodigheta fra min kjære også.

” Nu må du fan skjerpe dæ!  Han sa det jo på Engelsk ofc, så det va vell mer “Wtf, calm the fuck down”.  Før han tok opp telefon og gikk på rommet å lukka døra.  Han håndtere pause musikk langt bedre enn mæ.

Langt om lenge, nei det va vell 5 min, kom vi gjennom til Telenor og fikk vite at dem hadde tekniske problemer og at det kunne ta litt tid.

Ætter fire røyk og en time på sofaen med tv titting hadde kroppen og hodet roa sæ igjen.  Men da va æ så sliten, at det ble tidlig kveld.  Gubben e nu heller ikke langsint, så han kom nu å la sæ lammi mæ, og vi e fortsatt gift.

Så når æ kjørte hjem fra byen i dag så tenkte æ nu over gårsdagen.  Høyt fungerende.  Æ e jo det.  Æ klare det meste.  E like smart som æ va før æ hadde hjerneblødning.  Æ vet jo det, har jo til og med papirer på det!

Men i går så ble alle de delan av hjernen  min som har skader trigga.  Tålmodighet, stress, støy, fatique.  I lag så , og på engang så blir det veldig tydelig at æ har nån skader.  Selv om dem ikke trenge å være så tydelig i hverdagen, så blir æ påminna betraktelig på det når det oppstår.  Stress..støy..å æ e sliten.

Korsen løse det?  Pust med magen å telle til ti virke ikke.  Æ har jo fått en del tips ka æ kan gjøre når det skjer.  Men det nytte ikke.  Når det skjer så har æ ikke innkommende kanaler.  Det bare koke over.  Så æ vet ikke korsen æ kan få bukt med det hær.  Det e vell kanskje nå som både æ, doggen, gubben, ungan og alle æ e glad i må leve med.

Heldigvis så e æ jævla sjarmeranes.  Og takk Gud for at æ har en god del positive egenskapa.  For hadde det ikke vært for dem, så e det ikke sikkert det hadde vært levanes å bodd i et trehus sammen med mæ!

Go helg 🙂

Klem fra Paradisbukta

 

Århundrets mor!

I dag e det 23 år sia æ ble mamma for første gang!   Og den eneste gangen.  Foruten om mine fire bonus barn.  Og Dizel.  Han e jo også babyen min.

For 24 år siden så bodde æ i Oslo.  Æ hadde roa festinga betraktelig.  Hadde minst to jobba, og livet bestod av venna, jobb og festing.  Joda æ festa fortsatt, men tok kun lovelige substanser da.

En dag våkna æ opp å følte av det va nå rart med magen min.  Det va ikke direkte vondt, men ubahag.  Sånn når man e skikkelig oppblåst og ikke får til å fjerte.  Prevensjon va et fremmedord for mæ.  Men æ va rimelig sikker på at æ ikke kunne bli gravid.  Hadde aldri brukt det, og vært i faste forhold, og kyssa en haug med froska, å ble ikke gravid.  Siden mine søsken spratt ut unga som rompetroll, så tenkte æ at æ sikkert va den i familien som ikke kunne få barn.

Men æ tok nu en graviditets test som va negativ.  Neste steg va å bestille time hos legen.  Han klemte og vridde mæ i alle retninger, og va sikker på at det va magesår æ hadde.  Huske ikke helt ka han anbefalte, men æ for nu på jobb igjen å levde som før.

Men det va nå med magen min.  Det va æ sikker på. Fredag kom, og æ å min beste venn hadde planlagt en fest.  Æ dro innom polet etter jobb, å tenkte æ sku ta en til test.  Just in case.  For det va nå rart med magen min.  Det viste æ.  Bare ikke ka.

Vell hjemme tok æ testen.  Æ trudde nu ikke æ va gravid, så æ kokkelerte litt og glemte nesten av testen.  Til æ kom på den igjen, å sjekka den.  Hei å hå, den viste jo at æ hadde nå i magen.  Æ trur æ tok 2 til samme ettermiddag.

Æ bælja og bar mæ.  Herregud ka fan gjør æ nu?!  Etter å ha roa mæ litt ringte æ bestevennen min, som svarte ” hælvete, kunne du ikke venta til mandag med å ta den”  Festen ble jo av åpenbare grunna avlyst.

Æ va i sjokk.  Virkelig.  Det va som æ va på utsida av mæ sjøl.  Æ va jo ikke i nå forhold.  Det va rett og slett et arbeidsuhell.  Æ kunne jo ikke bli gravid!

Æ bestilte time på Røde kors klinikken.  Forklarte om testen og at æ trudde æ va gravid, og at æ ikke viste ka æ skulle gjøre.  Altså beholde det eller ikke.

Æ hadde jo ikke det beste utgangspunktet for å bli mor.  Aleina, leide en knøtt liten leilighet, ikke fast jobb, eide ingenting anna enn nå bilda å litt kjøkkenutstyr, og hadde ikke akkurat god økonomi.

Så kom æ til gynekologen.  En nydelig eldre herremann.  Æ huske at han hadde chakramakra musikk i bakrunn, og en altfor hyggelig sykepleier lammi sæ.  Han tok ultralyd av lille og foklarte underveis.

Ja det e ikke i tvil at du har en baby hær sa han å smilte så varmt.  Det stod sikkert skrevet angst i fjerde grad i panna mi, for han ba mæ komme tilbake om ei ukes tid for å ta en ny prat.

Når æ gikk hjemover va æ rimelig sikker på at æ ikke va skikka til å bli mor.  Æ va nødt til å ta abort.  Det va ikke andre muligheter.

Aldri i mitt liv har æ sett så mange barnevogner.  Hvert jævla menneske æ møtte i gata, eller på trikken gikk og skjøv på ei barnevogn.  Det va som om universet prøvde å fortelle mæ nå.

Resten av historien skal æ gjøre kort.  Æ flytta hjem.  Fikk med god hjelp fra familie og venna “bygd” et rede, og for 23 år siden satt æ å feira min egen bursdag med rier.

21 april 1998 kom lille Ronja til verden.  Navnet fikk ho fordi ho så ut som Ronja røverdatter når ho ble lagt på magen min.  Når æ så ho inn i øyan va det som å se inn i en 1000 års gammel klok sjel.

Æ va forelska.  Dønn forelska.  Ho va perfekt.  Så nydelig.  Og gud så liten!

Før æ møtte David, så va det stort sett æ å Ronja.  Nån få froska va jo innom livet våres, men ingen seriøse froska.  Det va æ å ho, en familie som trødde til når det trengtes, og en haug med gode venna som gjerne passa ho, eller tok ho med på hyttetur så æ kunne få litt egentid.

Nei æ har nok ikke vært århundrets mor.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Æ har til dags dato ikke vært på et eneste foreldre møte.  Fordi æ hadde sånn sosial angst den tida.  Æ klarte ikke å bli “sperra” inne i et rom.  Æ har vært på et par avlsutninger, å nån få idrettsarrangement som ho har deltatt i.  Thats it.

Æ har hatt så fette dårlig råd, at æ ikke har hatt 50 kr å sende med så ho har kunne gått i bursdag.  Det har hendt at æ har fått brev fra kraftverket at strømmen blir kutta.  Æ har måtte gått de tunge stegan til sosialkontoret for å be om penga til mat.

Æ har røkt inne under vifta.  Drit egoistisk!  Æ har gjort en haug med feil de hær 23 åran.  Unga blir jo ikke levert med ei bruksanvisning.  Man lære mens man går løpet.

En dag ho dreiv å sang og fortalte mæ at ho skulle bli artist sa æ” Vet du Ronja, du e knallgod i turn.  Du har en sinnsyk god humor, veldig flink i Norsk, men sangstemmen den har du arva etter mamma din, og den e ikke så god”  Ho va dritfornærma å synes æ va den teiteste i hele verden.

Men ærlighet vare lengst, ikke sant?

Når æ ser på ho i dag, så vet æ at nå rett har æ også gjort.  Æ e ikke bekymra.  Æ vet at ho vil klare sæ.  Ho har en styrke som æ beundre.  En klokskap som man kanskje ikke burde ha i en alder av 23?  Ho e tøff!  Ho e snill.  Ho har masse empati.  Ho har masse god venna, har både IQ og EQ!

Ho e rett og slett skjønn.  Å gud bedre kor æ elske den ungen!

Gratulerer med dagne mamma sitt hjerte.  Ka hadde livet mitt vært uten dæ!

 

Det syvende året

I år e det faktisk sju år siden æ ble syk.  Æ snakka med min kjære om det på Fredagen.  Sju år David.  Sju år har gått, siden livet ble så forandra for oss alle i familien.

Det kunne gått riktig galt.  Æ kunne vært sju fot under.  Det e æ nu heldigvis ikke.  Å det e æ veldig takknemlig for.  Virkelig.

Men æ e sliten.  Sliten av å leve i ei sumpmyr.  Æ e lei. Fettelei.  For at det aldri blir bedre. Æ e så ufattelig lei av å være kraftløs.  Zombie.

Æ har det tungt.  Æ føle mæ litt oppgitt.  Æ går hær å grine og synes synd i mæ sjøl.  Æ har sorg og savn etter det æ har mista.  Den gamle mæ.  Sprudlanes av deilig energi.  Energi nok til å springe på fjellet, på fisketur, lange fine turer i naturen med doggen.  Energi nok til å være på besøk i timevis.  Skravle og flire.

Energi nok når æ våkne, å shine huset med musikk på full guffe.  Å enda ha energi nok til å få nå mer ut av dagen.

Æ føle den gamle mæ går å pushe den nye Sølvi.  “Kom igjen.  Du klare å ta han Dizel på en liten tur”  Kom igjen, ta frem støvsugeren å rydd litt”.  “Kom igjen Sølvi.  Det e lenge sia du har vært på beøk.  Ta dæ en tur”.

Nu e æ sliten av å pushe mæ sjøl.  Da kommer tåran.  Og oppgittheten.  Da tenke æ ” Ja so fuckings what at det kunne vært mye værre.  My life sucks, og æ drit oppi om det kunne vært værre.  Det e ille nok!!”

Det som fikk mæ over i den negative sprialen, altså den ikke lengere positive Sølvi, va at en koselig Lørdag førte til at fatiquen min tok fyr.

Lørdag hadd æ besøk av søstra mi.  Å ho kjenne mæ veldig godt, så det va null stress.  Bare kos.  Vi gikk oss en tur på formiddagen.  En litt lengere tur enn æ normalt går.  Men det va koselig.  Nydelig vær, og hundan va veldig lykkelig.  Så selv når æ kjente på kroppen at det holdt, så pressa æ mæ litt lengere.

Etter å ha slappa av å samla litt krefter va vi ute å grilla middag.  Nå som sjefskokken, altså min kjære stod for.  Æ satt bare på ræva rundt bålet og spiste og kosa mæ.

Etter middag gikk vi inn å så tv.  Æ lå på sofaen, og hadde en powernap under filmen.  Vi gikk i seng innen rimelighetens tid, og æ sov godt hele natta.

Søndag våkna æ totalt tom.  Som om æ hadde vært på nattevakt og en tre dagers fyllekula på en og samme tid.

Influensa følelse, smerter, hjernetåka, feberfølelse, hodepine.  Make my day!.

Utendørs hadde vi første vårdag.  Tshirt vær.  Gubben prøvde så godt han kunne å lokke mæ ut.  På sykkeltur, eller bare en liten gåtur.  Ute skinte sola, men inni mæ va det storm.  Frustrasjons storm.

Æ tilbringte 98% av dagen på soverommet.  Æ sov.  Å sov.  Tom, kraftløs.  På kvelden gikk æ ut å tok mæ en blås.  Sola skinte fortsatt.

Men æ satt der å så utover fjorden kom tåran.  Og sorgen over mæ.  Skal det fan aldri bli bra?  Skal æ aldri kunne kose mæ å leve normalt?  Skal æ aldri mer våkne å føle mæ hel igjen?

Skal æ slutte å håpe?  Lengte?  Skal æ bare godta at det e sånn hær det blei.  This is your life.  Lev det som best du kan.

Æ vet da fan.  Æ e motløs og rådløs akkurat nu.  Kanskje en kopp kaffe ute i sola får mæ til å endre the view på livet mitt?

Klem fra Paradisbukta.

Beste kompisen!

Nu har æ hatt skrive sperra siden Januar!  Det e på tide å komme i gang igjen.  Dvalen e over.  Bjørnan har våkna, og æ..well æ e vell ikke akkurat våken, men æ e i bevegelse.

I morres gikk æ å Dizel, den vakre gamle bestevennen min vår daglige tur.  I nydelig solskinn.  Ja, han Dizel leve ennu.  Han e ikke like sprek, og ikke like utholdende, men han har det godt.  Ingen smerter.  Spise godt, og virke glad og lykkelig. Ennu mer bortskjemt enn han nån gang har vært.

Hver gang han David sir nei til han, sir æ ” joda.  Vi vet ikke kor lenge han e hær, så la han få lov”.  Det betyr bla at han sover i senga med oss 24/7.  Gud vet kor mange gang han vekke mæ i løpet av natta fordi han drømme, eller går rundt i ring å grave for å finne en litt bedre plass.

Av og til våkne æ med åndenød å føle æ kveles i hundehår og lite oksygen.  Men æ kjefte ikke.  Ikke så han høre det iallefall.

Han e også blitt mer eller mindre blind.  Nå som byr på nån utfordringer.  Sykkeltur går fint, så lenge vi sykle rolig og det ikke e for mange veistikker på veien!  Det har vært mye latter.  Og sykt komiske situasjoner med doggen.  Som når han tar sats for å hoppe opp på nå.  Å bomme…  Så lenge han ikke får vondt, så e æ såpass onskapsfull at æ flire.  Æ e det.

Vi har jo vurdert å få en til hund.  Har fryktelig lyst på det.  Men å ha hund kreve mye.  Å ha en gammel hund som også lide av det samme som æ, fatique e lett. Selv om æ kan ha dårlig samvittighet de dagan æ ikke makte å gå tur med han, så e han rimelig fornøyd.  Så lenge han kan ligge å slappe av på sofaen sammen med mæ.

Skulle kanskje vært sladda..:)

Å få en unghund som kreve lange turer og masse trening.  Nei det går ikke nu.

Nu e ikke han veldig glad i forandringer.  Han e akkurat som gubben.  Begynne æ å om møblere å vaske, så stresse han rundt.  Å få et nytt familiemedlem nu, tenke æ han skal få slippe.  Sånn at all oppmerksomhet e på han.  Akkurat som han e vant med, å like.

En anna ting som har kommet med alderen og the fact at han har mista synet, e at han e ikke frøktelig glad i å være aleina.  Nu har han nu alltid vært glad i å være der vi e.  Men det e gått over til en litt mer sykelig avhengighet.

Æ kan feks ikke ta morra pessen aleina lengere.  Han sitt klint inn til mæ å stirre mæ dypt inn i øyan.  Har vurdert å lage reality tv med han, men vet ikke kor interesant mine dobesøk e for å være helt ærlig.

Går æ på kjøkkenet så følge han hakk i hær.  Går æ ned i kjelleren for å hente nå i fryseren, så e han med.  Han e med mæ uansett kor æ fær, eller ka æ gjør.

Vi kan ikke fære på tur uten han.  Da får han sammenbrudd.  Han e jo en jævel på å bryte sæ ut.  Det har han alltid vært, og har åpna dører siden han va en neve stor.  Å får han ikke opp ytterdøra, så åpne han kjellerdøra, for å sjekke om det e nå vindu åpen.

E det han far som kommer hjem?

Før klokka 15 bryr han sæ ikke.  Men nåde oss om vi bevege oss ut døra uten han etter det.  Han e ikke dum, det kan æ slå fast.  Så vi har lært på den litt dyre måten, at doggen, han må være med.  Uansett.

Selv om æ kan være dritlei av å ha han taffanes i hælan heeele tida, selv om han irritere vettet av mæ om natta, og e i overkant bortskjemt, så e æ utrolig glad i han.  Det e han som får mæ opp og ut om dagan.  Ka e vell livet uten hund?

Æ trur det va hær æ mista ballen?

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Bring it on!!

2021 har starta godt.  Æ har klart å fortsette treninga etter Alta oppholdet.  2-3 økter på Evo, gåturer og skiturer hver eneste uke.  Formen e mye bedre, selv om det skal litt til før æ kan si at den e bra.  Bra nok, men ikke så bra som æ ønske.

 

De fineste guttan æ vet om:)

Det føles skjønt, å ha såpass med energi at æ føle æ leve igjen.  Æ må fortsatt ha mine lurer i løpet av dagen, og enkelte daga klare æ ingenting.  Men de dårlige dagan føles og lettere å håndtere.  Æ leve for de gode dagan.  De fine minnan æ klare å lage.  Å forsøker å være glad for alt æ får til.

Som for eksempel mitt iherdige forsøk på å sove ute en kald Januar natt.  Æ fikk erfare at hengekøya vinterstid e ikke for lettfrosne kropper.  Men æ prøvde.  Vil ikke si æ feile engang.  Æ holdt ut et par tima.  Å bare det e slettes ikke værst!

For min kropp så e det slitsomt selv å sitte rett opp å ned over tid.  Men godt selskap å litt Prosecco hjelpe på.  Finnes ingenting i livet som e så deilig som lyden av bål som knitre.  Å ingenting som gir en større glede, enn å klare å være ute.

Så langt inn i det nye året, har æ klart en masse aktiviteter.  Har å klart balansegangen.  Å ikke ta av når æ kjenne at energien boble.  Det e faktisk de dagan som e vanskeligst.  Å holde igjen å ikke bruke det opp.  Eller bli totalt utmatta.

Æ har ikke spist sukker på 20 daga!!  Å det e ikke mindre enn et fkings mirakel.  Gubben og doggen e fortsatt i livet, tru det eller ei.  Æ har ikke vært sååå aggresiv som æ bruk å være når æ ikke får stagga min hunger etter søtt.  Æ klappe mæ sjøl på skuldran, og håpe at æ klare i allefall en mnd til!

Året kom også med den beste nyheten.  At Donald the ass ikke møte mæ i hver en nyhetsfolder æ åpne.  Æ e evig takknemlig for at Twitter og FB har stengt han ute.  Så kan han sitt å jabbe med sæ sjøl, eller i forum med sine hjernevaska følgere.  Takk sir æ.  Takk skal dokker ha.  Livet mitt e blitt adskillig bedre nu når æ slippe å se trynet hans 24/7!!

Om en liten mnd sette æ kursen sørover.  Med Sunnås til Hafjell og ski aktiviteter ei uka 🙂  Æ glede mæ grenseløst til det.  Fy fader for en mulighet!  Sosialt, mesting, sol og kos.  Ja for æ har bestilt sol!  Nu x æ bare alt æ kan x, for at det ikke blir avlyst på grunn av Covid.

2021.  Bring it on!  Æ e klar.  Æ e fan så klar!

Klem fra Paradisbukta 🙂

Takk!

Takk å pris så e 2020 snart historie.  Æ trur de aller fleste e glad for at 2021 står for døra.  Forhåpentligvis blir det nye året langt bedre enn 2020!.

Ikke for det.  Æ har jo ikke merka så mye til Covid restriksjoner.  Æ e nu mest hjemme uansett.  Det værste va vell egentlig at Evo stengte.  Å at æ ikke kan klemme alle æ vil.  Nu har æ nu heldigvis en gubbe som æ kan klemme så mye æ orke, så helt uten hudkontakt e æ jo ikke.  Men det føles rart når man møte folk man e glad i.  Å så kan man ikke klemme!  I allefall når man e en ihugga klemmer.

Det e dem som har hatt et vanskelig år.  Veldig mange har fått livet sine totalt forandra etter corona.  Mista jobben.  Føle sæ ensom.  Redd.  Ja lista over ringvirkninger e lang.  Æ håpe at 2021 blir bedre for alle dem.

Æ går ikke rundt å e redd for å bli smitta.  Orke ikke bruke energi på det.  Æ tenke det at skulle æ bli smitta, og i verste falle daue av covid, ja så va det det som stod skrevet i stjernan.  Selvsagt holde æ avstand, og vaske hender.  Men utover det, så e æ ikke hysterisk.  Man kan uansett ikke styre det.  Man vet ikke ka morradagen bringe, så det beste e å leve livet så godt som man kan.  Mens man kan.

Det e nå med et nytt år.  Blanke ark.  En liten restart.  Et helt år man kan fylle.  Med opplevelser og minner.

Den obligatoriske ” nu skal æ ta grep.  Slanke mæ, trene, slutte å røyke etc etc” e selvsagt i planan.  Dem har vært nyttårsforsett så lenge æ kan huske.  Æ røyke fortsatt, e rimelig småfeit, (kommer ann på øyet som ser) men æ gir nu ikke opp.  1 januar start æ på igjen.  Med frisk pust og pågangsmot!

Arvingen har rydda jula ut.  Æ våkna til et pling pling rent hus.  Bare det e nok til å løfte humøret mitt 7 hakk.  Koselig med jul, men fantastisk å få rydda vekk tre og nissa.  Det e uansett ikke sundt for psyken å ha så mye rødt.  Har æ lest en eller anna plass 🙂

Æ e lei ribba, pinnekjøtt og sjokolade.  Så æ ønske salat og gulrøtter velkommen!  Enda en god grunn til å starte et litt lettere liv.

Æ takke Gud for året som e gått.  At æ fortsatt e i livet og har det bra.  Æ takke familie og venna for at dem fortsatt e glad i mæ, og støtte og oppmuntre mæ når æ trenge deg.

Æ takke Staten for oppholdet i Alta.  Det gjorde underverker for mæ.  Æ takke fastlegen min, som søkte mæ på Braincamp 2021.  Det har æ fått innvilga, å skal til Hafjell 5 daga i mars.  Det blir daga med motivasjon, skiaktiviteter, sosialt og kos.  Æ glede mæ!

Sist men ikke minst så takke æ gubben.  For at han har holdt ut med mæ.  Æ har jævla mange gode egenskaper, men også en del ikke så gode.  Æ vet æ kan være ei utfordring.  Tålmodighet e ikke min sterkeste egenskap..Å når æ blir stressa så e æ ikke sjarmerende.  For å si det mildt.   Æ håpe og trur, at mine gode egenskaper veier opp for dem 😉

Så må æ jo også takke dæ.  Du som lese det æ lire av mæ.  Det betyr også mye for mæ.  Bloggen skal æ fortsette med.  Så lenge æ har glede av det.

Hade bra 2020, og velkommen 2021.  La året som kommer, gå inn i historien som et langt bedre år enn det som har vært!

Happy nyttår alle sammen 🙂

Klem fra Paradisbukta!

Jul med bismak!

Huset e julepynta, skapan e overfylt med snall.  Fenalåret e allerede åpna og smakt på.  Fryseren e fylt opp med deilig mat.  Det samme e kjøleskapet.  Pengan har bein å gå på, nu når jula nærme sæ.  Det e utrolig ka man synes man må ha, siden det e jul.

Det e å ganske utrolig kor mange vara som ellers i året bare hete skinke, eller pysjamas som i Desember må ha jul foran.

Å det e koselig.  Det e koselig å ha et pynta hus som lukte av kongerøkelse.  Det e koselig med tente lys.  En gubbe som våkne å nynne på julesanger.  Ei datter som selv om ho nu e voksen, fortsatt har den julemodusen ho hadde som barn.  Jul e koselige.

Men æ går hær å føle på dårlig samvittighet.  En indre urolighet.  Kanskje til og med litt sinne.

Æ tenke på alle dem som ikke har råd å være med på kalaset.  2020 har vært et hardt år for veldig mange.  Og mange av dem som i utgangspunktet hadde det litt dårlig, har fått det mye værre.

Æ tenke på alle dem som leve på flukt.  I søken etter et bedre liv.  Et tryggere liv.  Som e strande en eller anna plass i verden.  I et telt.

Det e så jævla urettferdig.  Så skjev fordeling av godene.  Det e barn som så vidt har starta på livet.  Som leve under forhold som e så jævlig, at man ikke helt tror på det.

Å vi godtar det.  Så lenge vi har det godt, så e det ikke så farlig.  Det e så langt borte.  Angår oss ikke.  Vi kan jo ikke redde verden uansett.

Erna og co har lovet at vi skal ta imot 50 barn fra Moria.  Dem e enda ikke kommet.  Erna og co har mer enn nok med å poste andre saker på facebook.  Å spør oss om vi skal ha ribba eller pinnekjøtt til middag.  Det e tross alt langt viktigere enn å hente ut nån flyktninger, eller forsøke gjøre forholdan demmes litt mer levelig.

Æ kan ikke redde Verden.  Norge kan ikke redde Verden.  Men kom fan ikke å fortell mæ at vi ikke kan gjøre mer!

Jula e koselig.  Æ glede mæ til å feire den sammen med dem æ e glad i.  Men jula handle om mer enn pakker og mat.  Opp i alt kosen, så synes æ at alle kan tenke på alle dem som ikke får en fredelig jul.  En trygg jul.  Å gi litt støtte hvis man har mulighet.  Det e et hav av organisasjoner man kan gi et bidrag til.  Det trenge ikke være mye.  For en tier her og der, kan fort bli til en sovepose, eller et telt.  Et måltid.

For dem som virkelig trenge det.

Æ skulle ønske at æ kunne gjøre mer.  At æ hadde helse til å bidra mer enn æ gjør.  Sånn at æ kunne kose mæ i jula med ei bedre samvittighet.  At æ tross alt, har gjort det æ kunne.  For nån som ikke e like heldig som æ e.

 

 

Hverdager

Det e nydelig å være hjemme igjen.  Til Paradisbukta, stillheta og den deilige roen æ kjenne på hær hjemme.  Det e rart, at æ som før elska stress, lyda og full fart, e blitt en tilhenger av stillhet.  Og ro.

I går va æ å søstra på tur på fjellet med doggan.  Det e så lite snø at vi kunne gå på beinan.  Uten å bli våt og kald.  Mens vi gikk der på fjellet så snakka vi om det.  Kor heldig vi e som kunne gå der.  I stillheta.  Det va ingen lyda what so ever. Ikke folk.  Ingen bila.  Kun lydan av skrittan våres. Kor mektig alt føles.  Når det e stille.

Æ har vært hyppig på tur i dagan etter Alta.  Hver gang så tenke æ på kor mye bedre form æ e.  Kor lettere stegan e blitt.  Det fylle mæ med glede.  Og takknemlighet.  For hverdagen min e blitt mye bedre.  Det va det æ håpa på når æ pakka kofferten og snudde nesa mot Alta og opptreningssentret.

Livet våres består jo mest av hverdager.  Å de dagan kan føles jævla tung hvis man ikke klare å fylle dem med nå som gir.  Glede, blaff av god energi. Mestre små og store ting.  Ro til å tenke.

Æ tenke mye, æ gjør det.  Sikkert fordi æ e omgitt av stillhet og ro.  Og har tid til det.  Tankan kommer gjerne når æ sitt hær på kjøkkenet og ser ut på havet.  Æ føle så mye kjærlighet og lykke.  Takknemlighet.  Æ vet ikke om det e fordi æ va så nært på å forlate alt det hær.  Så nær på å dø.

At alt e blitt så sterkt.  At æ nesten miste pusten av glede når æ e på fjellet.  Eller sitt hær å ser på sjøen.  Når æ tenke på mi skjønne datter.  Eller ser spurven sitt i treet.  Livet e så vakkert.  Æ e så heldig.

Fordi æ har alt det hær.  Alle flotte menneskan som æ kjenne. For at æ bor hær æ bor.  At æ kan nyte naturen, selv på dårlige daga.  Når æ har dårlige daga, så trenge æ bare å løfte blikket.  Å nyte synet.  Av naturen som omgir mæ.

På en måte så e æ glad for det.  At livet mitt ble rista.  Snudd opp ned.  For den roen æ kjenne på nu, ville æ ikke vært foruten.  En slags trygghet.  Klokskap.  Æ ser ikke på livet på samme måte som æ gjorde før.  Æ føle det ikke på samme måte som før heller.  Æ føle livet sterkere.  Æ e mer tilstede.  Hær og i mæ sjøl.  Æ ser og føle sterkere.  På godt og vondt.

Hverdager.  Alle de dagan som kommer og går.  Stress ned.  Slå av tv, radio og telefon.  Omgi dæ med litt stillhet.  Og kjenn etter.  Pusten.  Hjertet som slår taktfast.  Tenk på nå som gjør dæ takknemlig.  Glad.  Ta en timeout.

Klem fra Paradisbukta 🙂