Beste kompisen!

Nu har æ hatt skrive sperra siden Januar!  Det e på tide å komme i gang igjen.  Dvalen e over.  Bjørnan har våkna, og æ..well æ e vell ikke akkurat våken, men æ e i bevegelse.

I morres gikk æ å Dizel, den vakre gamle bestevennen min vår daglige tur.  I nydelig solskinn.  Ja, han Dizel leve ennu.  Han e ikke like sprek, og ikke like utholdende, men han har det godt.  Ingen smerter.  Spise godt, og virke glad og lykkelig. Ennu mer bortskjemt enn han nån gang har vært.

Hver gang han David sir nei til han, sir æ ” joda.  Vi vet ikke kor lenge han e hær, så la han få lov”.  Det betyr bla at han sover i senga med oss 24/7.  Gud vet kor mange gang han vekke mæ i løpet av natta fordi han drømme, eller går rundt i ring å grave for å finne en litt bedre plass.

Av og til våkne æ med åndenød å føle æ kveles i hundehår og lite oksygen.  Men æ kjefte ikke.  Ikke så han høre det iallefall.

Han e også blitt mer eller mindre blind.  Nå som byr på nån utfordringer.  Sykkeltur går fint, så lenge vi sykle rolig og det ikke e for mange veistikker på veien!  Det har vært mye latter.  Og sykt komiske situasjoner med doggen.  Som når han tar sats for å hoppe opp på nå.  Å bomme…  Så lenge han ikke får vondt, så e æ såpass onskapsfull at æ flire.  Æ e det.

Vi har jo vurdert å få en til hund.  Har fryktelig lyst på det.  Men å ha hund kreve mye.  Å ha en gammel hund som også lide av det samme som æ, fatique e lett. Selv om æ kan ha dårlig samvittighet de dagan æ ikke makte å gå tur med han, så e han rimelig fornøyd.  Så lenge han kan ligge å slappe av på sofaen sammen med mæ.

Skulle kanskje vært sladda..:)

Å få en unghund som kreve lange turer og masse trening.  Nei det går ikke nu.

Nu e ikke han veldig glad i forandringer.  Han e akkurat som gubben.  Begynne æ å om møblere å vaske, så stresse han rundt.  Å få et nytt familiemedlem nu, tenke æ han skal få slippe.  Sånn at all oppmerksomhet e på han.  Akkurat som han e vant med, å like.

En anna ting som har kommet med alderen og the fact at han har mista synet, e at han e ikke frøktelig glad i å være aleina.  Nu har han nu alltid vært glad i å være der vi e.  Men det e gått over til en litt mer sykelig avhengighet.

Æ kan feks ikke ta morra pessen aleina lengere.  Han sitt klint inn til mæ å stirre mæ dypt inn i øyan.  Har vurdert å lage reality tv med han, men vet ikke kor interesant mine dobesøk e for å være helt ærlig.

Går æ på kjøkkenet så følge han hakk i hær.  Går æ ned i kjelleren for å hente nå i fryseren, så e han med.  Han e med mæ uansett kor æ fær, eller ka æ gjør.

Vi kan ikke fære på tur uten han.  Da får han sammenbrudd.  Han e jo en jævel på å bryte sæ ut.  Det har han alltid vært, og har åpna dører siden han va en neve stor.  Å får han ikke opp ytterdøra, så åpne han kjellerdøra, for å sjekke om det e nå vindu åpen.

E det han far som kommer hjem?

Før klokka 15 bryr han sæ ikke.  Men nåde oss om vi bevege oss ut døra uten han etter det.  Han e ikke dum, det kan æ slå fast.  Så vi har lært på den litt dyre måten, at doggen, han må være med.  Uansett.

Selv om æ kan være dritlei av å ha han taffanes i hælan heeele tida, selv om han irritere vettet av mæ om natta, og e i overkant bortskjemt, så e æ utrolig glad i han.  Det e han som får mæ opp og ut om dagan.  Ka e vell livet uten hund?

Æ trur det va hær æ mista ballen?

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg