En ny start!

Nu har æ bare 2 små dager igjen hær i Alta.  Da har æ vært hær i fire uker.  Fire uker med tre til fem treningsøkter hver dag.  Det har vært hardt, æ skal ikke rosemale det.  Det ville vært ei hard økt, selv for dem som e frisk som en fisk og i god form.

Har det vært verd det?  Absolutt.  Æ reise ikke hjem i like god form som æ har vært etter de andre ganger æ har vært hær.  Det kan æ blame Corvid for.  Siden æ høre til under slag/ortopedi, så e gjennomsnitt alderen 80 på mi gruppe.  Å det e ingen negativ ting å være 80 år, forstå mæ rett.  Men treninga e litt for lame etter ka æ trenge å ønske. Å sitte på en stol å løfte arma , well det blir jævla boring. På grunn av restriksjoner hær, så får æ ikke lov å trene lammi andre grupper, sånn som æ har gjort før.

Foruten om basseng, så har æ trent alene.  Nu har æ hatt  økter med fysioterapeuten,  men all anna trening har æ gjort i ensom majestet.  Heldigvis så e æ godt trent på å være aleina.  Å ikke så sosial.  Hadde det ikke vært for det, så kan det godt hende æ måtte hatt litt profesjonell hjelp etter fire uker i “ensomhet”.

Ikke like artig å trene alene, som å trene intervall sammen med en morsom gjeng, men sånn e nu livet i 2020 engang.  Men det e ikke tvil om at formen min e bedre.  Skal æ sette en % på den, så vil æ si at æ har gått fra 20% til 40%.

Æ har litt igjen, før æ e der æ va.  Før nedstengte treningssenter, korona og fatique satt mæ ut av spill.  Men æ e på vei.  Æ føle æ har fått en ny start.  En ny begynnelse.  Til et litt bedre liv.

Livet som zombie, e ikke artig.  Æ unne ingen å ha det sånn.  Å leve sånn. 6 år.  I mer enn 2000 daga har æ våkna opp å følt mæ sliten.  Hver eneste dag har æ pusha mæ sjøl.   For å leve et aktivt liv. For å ikke bare eksistere, men føle at livet mitt e godt å leve. Tross alt.

I dag under  morrakaffen satt æ å tenkte på det.  Enn om det e sånn hær det blir Sølvi.  For ever.  Æ mista nesten pusten når æ tenkte på det.  Æ blir redd.  Av tanken.  Æ kan ikke gi opp.  Å bare godta det.  For godtar æ det, så visne æ.  Det e æ helt sikker på.  Æ akseptere at livet e sånn.  Pr nu.  Men nei, æ kan ikke si til mæ sjøl at sånn blir det.   For evig.  Æ kan ikke.  Det e å gi opp.

Nu har æ fått hjelp til å fjerne nån stein fra sekken æ bære med mæ.  Æ e ikke fullt så zombie lengere. I morra skal æ hjem.  Å fortsette kampen.  For det e nettopp det æ har.  En kamp mot følelsen av å være så jævla sliten.  Trøtt.  Utmatta.  Kraftløs.  En kamp mot min egen kropp, som befale mæ til å hvile.  Hvile.  Hvile.

Sekken æ bære e blitt lettere!

I morra skal æ hjem til mitt.  Til stillheta og freden i Paradisbukta.  Den fineste plassen på jord.  Æ har fått god hjelp her.  Nu e det opp til mæ korsen fortsettelsen blir.  Korsen livet mitt skal bli!  Det gjelde å har trua, og ikke gi opp!

Fin Torsdag alle sammen!

Klem fra mæ 🙂

Oppvåkningen

Æ e kommet gjennom 2 uker opptrening.  Første uka va helt jævlig.  En morra tenkte æ i mitt stille sinn, at det va idiotisk gjort av mæ.  Å fære hit.  Utmatta, vondt over alt, dritlei bråk og folk.  I dag når æ tok min første dose kaffe og røyk på yttersida va æ helt emo.

Joda, æ e fortsatt utmatta.  Men alt føles lettere.  Det e lettere å løfte fotan.  Æ føle mæ mer smidig.  Æ grue mæ ikke til treninga lengere, men glede mæ!

Igjen går det opp for mæ, kor jævla viktig det e for mæ.  At æ klare å være i en viss aktivitet.  Det e det jo selvsagt for alle.  Men hvis æ skal ha et liv og ikke gå rundt å være zombie, så må æ trene.  Det e så enkelt.  Å så fuckings vanskelig.

Snakka om det med fysio i går.  Æ føle æ slåss med mæ sjøl hele tida.  Fatiquen sier ” du trenge hvile”.  Hodet mitt sir ” æ vil trene, eller gå en tur”.  Det e jo fan ikke rart æ e utmatta.  Når æ går rundt og sloss med mæ sjøl hver jævla dag.

I dag skal vi gå gjennom aktivitets plan.  En plan med intensivitet, antall økter og antall dager hvile.  For som min kjekke unge fysioterapeut sier ” selv topp idrettsutøvere opplever fatique, og er avhengig av å ha hvile uker”.

Joda det høres fornuftig ut.  Mitt største problem e at æ ikke må komme ut av rutinene.  Blir det for lang tid imellom trening, så slår start knappen min sæ helt av.  Den e jo allerede litt skada, så den trenge vedlikehold.  Nemmelig rutiner, så den ikke glemme.

Huske dokker filmen Oppvåkningen?  Det va den æ tenkte på i dag når æ satt ute å røkte.  Æ føle mæ som mæ sjøl igjen.  Nei æ e ikke full av masse energi og springe rundt som ei ungmøy.  Men æ føle æ leve igjen.  Æ har ikke så mange kilo blylodd på kroppen.  Fatiquen e der, men den har fullstendig kontroll over kroppen min lengere.  Æ restituerer mæ fortere nu når æ blir sliten. Trenge ikke like lang hviletid.

Æ lytte når fatiquen banke mæ på skuldra å sir kroppen trenge hvile.  Men nu kan æ si ” Det e greit.  Vi skal hvile.  Men først skal vi gå den turen”.  Igjen så e det æ som har en viss kontroll.  Æ leve med den.  Æ godtar at den e der.  Men æ akseptere ikke at den skal ta helt overhånd over mæ.  Ikke fan!

Æ e så fuckings glad.  Hadde det ikke vært for at coronaen har tatt litt av hær i Alta, så skulle æ gått på puben og feira med et glass vin eller 2!  Æ føle for å danse.  Og rope høyt!  Æ leve!  Æ e ikke zombie lenger!!

Ha ei nydelig helg!

Klem


 

 

 

 

Skrekkblandet fryd!

Det ramler inn i hodet mitt mens æ pakke kofferten.  4 uker vekk fra paradisbukta.  Fra doggen, og gubben.  4 uker sammen med en haug med folk æ ikke kjenne.

Søstra sa her om dag ” æ håper det e nån der du får kjemi med”.  For å være helt ærlig så spille det ingen trille.  Æ fær ikke til Alta for å treffe folk.  Eller få nye venna.  Æ slit nok med å pleie de vennskap æ allerede har.  Men det e klart, at hvis æ skal være borte så lenge, så e det jo fint å ha nån å snakke med når man ikke trene.

Men æ e ikke bekymra.  Æ har truffe nån hver eneste gang æ har vært inne på rehabilitering.  En eller tre.  Som har truffet hjertet mitt, og som æ fortsatt har kontakt med.  Det gjør æ nok den hær gangen å.

Kofferten e nesten ferdig pakka.  I dag må æ prøve badedrakt.  Det e over et år siden æ hadde den på mæ sist.  Å nån kilo siden.  Heldigvis så e dem nu ganske tøyelig, så æ regne med at æ skal klare å presse covid-19 kroppen min inn i den.  Alternativt så bade æ naken!  Det må nu være helt innafor når man e på en plass der alt handle om kroppen.  Ikke sommerkroppen, men en kropp i bevegelse!

Der kommer skrekken inn.  Æ vet det blir hardt.  Tungt.  Slitsomt.  Det kommer til å bli tårer.  Men også latter.  Belønninga kommer litt inn i uke to regne æ med.  Da kommer smertan som e tilstede 24/7 nu, når formen min e ræva ræva rattatta, til å slippe taket.

I uke to blir æ å føle mæ smidigere.  Stegan lettere.  Humøret blir også deretter.  Lettere.

Æ e jo ikke nå orakel som kan se inn i fremtida.  Men etter 6 år å mange erfaringer rikere så vet æ det hær.  Min kropp trenge bevegelse.  Alle kropper trenge det.  Men min e avhengig av det.  For å ha kontroll over fatiquen så trenge æ bevegelse.  Så enkelt e det.  Å så vanskelig.

I går satt æ å fylte ut innskrivelse skjemaet.  “Ka e dine mål”.  Ka ønske du med oppholdet”?  “Korsen skal du nå dem”?  Ka trenge du hjelp med”?

Æ e jo slutta å tru på julenissen.  Føle mæ rimelig realistisk.  Han David kan glemme at æ kommer hjem som Sandra Bullock smilanes mens æ tar en dobbel sidig flick flack med skru.  Eller nå i den duren.

Hvis æ kommer hjem og har klart å komme inne i treningsrutiner igjen så skal æ være takknemlig.  Hvis æ klare å gå en 15 minutters tur med doggen hver morgen, så skal æ bli glad.

Hvis energien min og deretter livskvaliteten min kan øke litt. Bare litt! Så skal æ ikke be om mere.  Nei nu lyg æ.  Æ ber om at æ vinne i lotto også.  Så æ kan hyre en PT på livstid!  Det hadde vært nå.

Det vet æ og av erfaring.  At det gjør ikke nå å være utmatta.  Å ligge på sofaen halve dagen.  Det gjør ikke nå at den sosiale delen av livet mitt e minimal.  Så lenge æ klare litt.  En 15 minutter spasertur.  En halv time på Evo.  Klare æ å nå de målan, så får æ det bra.  I allefall bedre.

Det blir fire uker.  Med kun fokus på å klare det.  Ingen klesvask som må tas.  Middag som skal lages.  Hus som må vaskes å rydde.  All min energi kan æ bruke på å nå mine mål.  Fy fan æ e heldig.

Æ glede mæ.  Gru glede mæ.

Fin fin Søndag der ute!

Ps.  Legge ved link til web seminar om fatique i regi av LHL.  Informativt og godt forklart.

https://www.lhl.no/arrangementer/webinar-om-fatigue–den-usynlige-fienden/?fbclid=IwAR2xsRFbf-WfGCtBd0F4i9ep7BPMbwd6cKjXlDdL_od596m7nV8uhf2oSMg

 

Klem fra Paradisbukta 🙂

Endelig!

Æ e full av håp for fremtiden.  At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått.  Æ har trua på en stigende form.  E jo ikke veldig storforlangende.  Bare den stige 10% så skal æ bli glad.  Å det trur æ den vil gjøre nu.  Æ e faktisk rimelig sikker på det.

Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret.  Æ skulle egentlig vært der i februar.  Men så kom coronaen.  Så fikk æ ny tid i sommer.  Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke.  Ny tid september.  En nydelig tid å være i Alta.  Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.

Nu e endelig tida kommet.  I dag skal æ begynne med pakke lista.  Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd.  Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.

Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl.  “Nu e æ ferdig med rehabilitering.  På institusjon”.  Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?

Formen min stige alltid når æ har vært i Alta.  Eller på Sunnås.  Æ har fundert masse på det.  Ka som gjør det.  Konklusjonen e allsidig trening.  Ny motivasjon.  Gode rutiner.  Rydding i topplokket.

Det faktum at nån ser mæ.  Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene.  Hvile når æ bør.  Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare.  Å kanskje det aller viktigste.  Man har bare sæ sjøl.  Ingen husvask som må gjøres.  En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)

All energien kan brukes på å trene.  Å være i aktivitet.  Det e jo luksus.  Å det e akkurat det æ trenge.

 

Ja æ håpe på en ny vår nu.  Selv om vinteren e på tur .  Æ har vært motløs lenge nu.  Kraftløs.  Tom for energi.  Humøret mitt har vært deretter.  Æ e ikke deppa.  Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ.  Tatt til tåran litt for ofte.  Oppgitt.

Det e tungt når man gjerne vil.  Men ikke får det til.  Når kroppen ikke vil lystre.  Selv om man presse hodet aldri så mye.  Det e fan så tungt.  Når man reise sæ opp for å gå en tur.  Å snur når man kommer til døra.  Å lande på sofaen igjen.  Fordi det e ingenting å hente.  Fotan vil ikke bære mæ.  Det e tomt for energi.  Kroppen min vil bare hvile.  Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.

En evig kamp.  Det e det æ føle akkurat nu.  En kamp som e inne i det 6 året.  Det e lenge.  Mange år.  Med opp og nedturer.  Det e mange daga.

Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre.  Klare å overvinne kraftløsheten.  Det e de dagan æ leve for.  De dagan æ klare.  Når æ kan legge mæ å hvile med et smil.  I did it!  Æ gikk tur med doggen.  15 minutter.  Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.

Man vet gjerne ikke kor viktig ting e.  Før man har mista det.  Gleden av å være på tur.  Gleden av å være fylt med litt energi.  Gleden av å mestre de små ting i livet.

Det føles godt.  Å fylles med håp igjen.  Om en litt bedre hverdag.  Det e tross alt mest hverdaga i livet våres.  Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig.  Æ vil så gjerne leve.  Ikke bare eksistere.

Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen.  Kan dokker sende mæ en dose energi?  Ikke bare et blaff.  Men litt vedvarende energi.  La oppholdet mitt i Alta bli godt.  La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner.  Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!

Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?

Klem fra Paradisbukta!

Spør mer?!

Det har vært Verdensdagen for psykisk helse.  En dag i året der den psykiske helsa e i fokus.  Vittig nok en dag der vi skal kunne si høyt om korsen vi har det, og bli møtt med forståelse.  Den dagen vi alle kan si høyt at livet ikke føles som en dans på roser.  At vi kanskje slit litt.  E litt deppa. Uten å skjemmes.

Spør mer.  Spør naboen korsen han har det.  Vennina.  Mor di.  Eller den fremmende du kanskje møte på bussen, som du kan se det på.  At han slit med nå.

E vi blitt så egosentrisk at vi bryr oss?  Eller har vi ikke nok med oss sjøl.  Hjelpe det å spørre nån om korsen dem har det? Vil vi egentlig vite?  Ka om svaret ikke e ” joda det går bra”.

Ka gjør man hvis vedkommende man spør ikke har det bra.  Jo vi lytte.  Kommer kanskje med nån gode råd.  Mulig vi sir ” kanskje du burde snakke med legen om det”. Å fortsett med vårt eget liv.

Hvordan har du det.  En frase som vi av høflighet spør alle om.  Dem vi kjenne.  Dem vi e glad i.  Og sikkert dem vi ikke kjenne også.  Spør du mæ så skulle den setninga vært fjerna fra vokabularet våres.

Det e et så åpent spørsmål.  Et spørsmål som ikke kreve et svar egentlig.  Det e akkurat det samme som å si ” god morgen”.  Det betyr ingenting.  Det e en frase.

Hvis man virkelig vil spørre nån om korsen livet føles, så burde man ikke spørre om “går det bra?”.

Ka med å være mer direkte?  “Æ synes du ser trist ut.  Ka som plage dæ?”  Da kan vedkommende som blir spurt ikke svare med ” joda det går bra”.

Koffer går vi rundt grøten?  Koffer må vi være høflig?  E det for at vi e redd for svaret?

Verdensdagen for psykisk helse.  En viktig dag.  Det så skulle det ha vært i fokus hver dag.  Skammen for at man slit psykisk skulle vært viska ut for alltid.  Måtte det bli like normalt å slite psykisk som å ha en vond rygg.

Ikke minst måtte det bli like lett å få hjelp når man slit psykisk.  Som når man får ø-hjelp time for en luftveisinfeksjon.

Dessverre så e det ikke det.  Med mindre du e suicidal.  Det kan gå uker og måneder fra du ber om hjelp til du får det.  Den psykiske helse e ikke like prioritert som den fysiske.  Fortsatt i 2020 så e vi menneska delt i to.  Den fysiske delen.  Og den psykiske.

Hjernen e ikke adskilt fra resten av kroppen.  Hjernen e hardisken våres.  Så det e jo ganske innlysende at hvis man slit psykisk, så påvirkes resten av kroppen.  Å visa verca.

Spør gjerne korsen æ har det.  Men still det rette spørsmålet.  “Sølvi du ser så glad ut, har det hendt nå”?  Sølvi du ser sliten ut, har du det tungt”? “Sølvi, e du trist”?

La oss virkelig spørre nån, hvis vi vil ha et ærlig svar 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

Korsen kan du vite?

Har du nån gang knekt et bein?  Da vet du korsen smerter som forbindes med det.  Så når du ser nån hinkende på krykker, så kjenne du det nesten.  Smertan dem har.

Har du nån gang vært deprimert?  Hvis svaret e ja, så kan du og sette dæ inn i korsen mennesker som sliter med depresjon har det.  De usynlige smertene på innsida.  Du vet kor tungt det e.  Kor svart det kan bli.

I forrige uka hadde æ en tung dag.  Igjen.  Det har vært mange tunge daga det siste halvår.  Daga der æ har kjent på håpløshet.  Frustrasjon.  Sorg.

Æ e lei.  Lei av å være energiløs.  Savn av å være i aktivitet.  Jobb.  Sosial.  Æ e så jævla lei av å være sliten.  Æ hate følelsen.  Kraftløsheten.  Lei av å pushe mæ sjøl for å klare små enkle ting.  Som å rydde hus.  Eller gå en tur.

I forrige uke kom elsklingen hjem etter å ha vært i byen en tur.  Han kasta et blikk på mæ å sa ” mama, du trenge en klem”  Funny enough så kalle vi hverandre mama og papa.  Som kosenavn.

Tåran spruta og æ sa “nei, æ trenge ikke en klem.  Æ trenge at alle som kjenne mæ, som står mæ nær skal forstå korsen æ har det”.

Korsen det e å leve med fatique.  Kor fette tungt det kan være.  Kor håløst det kan føles.  At det e ikke bare å “ta sæ sammen”.  Det e ikke “bare gå en tur” så klare du så mye mer.

Ikke deprimert, men utmatta

Akkurat da hadde æ løst å finne mæ en høy fjelltop å skrike det høyeste urskriket æ kunne ha pressa ut av lungan.  For å få ut litt frustrasjon.

David la arman rundt mæ.  Ga mæ en bamseklem og sa “nei mama, æ kan ikke vite korsen det e for dæ.  Korsen det føles.  Æ forstår ikke at du kan bli sliten av å støvsuge huset i 5 minutter.  Eller av å være med på en liten båttur.  Korsen kan æ det?  Æ har det ikke sånn”

Selv han som står mæ nærmest av alle.  Som ser mæ når æ ligg som et lik på sofaen totalt utmatta, kan ikke forstå det.  Fordi han ikke har kjent det på kroppen.  Han kan sette sæ inn i det.  Han ser jo det.  Når æ blir sliten.  Men korsen det føles.  Nei det kan man ikke.  Med mindre man har kjent på det sjøl.

Æ jobbe med et nytt foredrag for tida.  Æ skal ha et innlegg på et miniseminar som sykehuset skal ha i Oktober.  Om nettopp fatique.  Det e mange sykdommer som kan føre til fatique.  Det e mange som leve med det.  Æ har møtt veldig mange som lide av det.  Lide sir æ.  For det e en lidelse.  Det e smertefult.  Det forringe livskvaliteten.

Det alle sir når vi snakke om korsen det e, korsen det føles, e at det e så tungt.  Fordi folk flest forstår ikke.  Fordi det e en “usynlig” lidelse. Fordi hvile e forbundet med latskap.  Det e bare å ta sæ sammen.  Så ille kan det ikke være.

Hvis man tar det ut av perspektiv, så e æ enig.  Det finnes langt værre ting hær i livet.  Ungan i Moria har det lang værre enn æ.  Det finnes millioner av mennesker som har det mye værre.  Æ har et godt liv.  Æ har det trygt.  Æ e elska.  Forstå mæ rett.  Æ har utrolig mye i livet mitt som æ e takknemlig for.

Livet mitt e godt!  Men det e også tungt.  Fordi æ leve med fatique.

Forståelse.  Kunnskap.  Formidling.  Innsikt.  Aksept.

Det e håpet.  At æ skal klare å gi et innblikk i korsen det e.  Forklare nå som e så vanskelig å sette ord på.  Sånn at folk kan få en forståelse om korsen det e å leve med det.  Selv om dem aldri har kjent det på kroppen selv.

Den usyngelige rullestolen e overskrifta.  Den beskrive det godt synes æ. Livet med fatique. Etter æ har holdt foredraget, skal æ poste det på bloggen min.

Go helg!

Klem fra Paradisbukta

 

 

 

 

Feriedag sa du?!

Min kjære har jobba som en gal hele helvetes sommeren.  Det e bare han som e ansatt for tida.  For tida e vell å underdrive litt.  Det har vært sånn siden februar ish.

Det gjør mæ ingenting at han jobbe mye.  Æ blir glad når æ ser lønningan hannes.  Så by all means, gubben skal bare jobbe så mye han klare.  Æ klage ikke.  Eller det e sjeldent æ klage for å være heeelt ærlig.

Anyway, i går sa han at han skulle ta en feriedag i dag. Å æ, æ ble drit glad.  Endelig en kosedag bare oss to.  Vi va nødt til å holde oss inne rimelighetens grense fra byen, sånn in case han ble oppringt hvis det va nå akutt som va nødt til å fixes.  Å det betyr nu nada for mæ.  Æ trives jo best hjemme uansett.

Etter at vi hadde spist en deilig frokost, la vi planer for dagen.  Ikke så veldig innholdsrik, men planer anyways.  Gubben måtte bare ned til byen en tur for litt småshopping først.

Æ begynte på fredagsvasken som va sårt trengt.  Ikke nå banana vasking, men litt sånn “gud nu skal vi ha det koselig dagvasking”

Det gikk ikke radig unna, det skal æ ikke skryte på mæ.  Men æ ble nu ferdig.  Ikke bare med husvasken, men regelrett helt peise ferdig!  Så æ gikk til seng for å legg mæ på hurtig ladding til gubben kom hjem.

Når æ våkna en time seinere, va det ikke mye futt i den halvgamle, rimelig småfeite kroppen min.  Men æ va fortsatt ved godt mot.  Elsklingen hadde fått med sæ handlelista når han dro.  Å på den stod det popcorn og smågodt med store bokstava.

Klokka va bikka to før æ kjente irritasjons genet kicke inn.  Det va nu fan kor lenge han skulle bli for å fikse litt smågodt og anna rusk.  Klokka tre va æ sur.  Når han ringte klokka fire med en sukkersøt stemme og spurte ka æ gjorde, va det ikke mye love å føle fra mi side for å si det mildt.

Når han kom småstressa med angst i blikket inn døra med handleposan, satt æ på mæ mitt fineste smil.  Falskt et jævla smil, men det va nu tross alt et smil.  Æ klarte til og med å knipe leppan sammen klar til å gi han et kyss og ønske han velkommen hjem.

Hjerneskada ja, men æ e jo ikke helt urimelig heller.  Vi pakka ut varan, og æ spurte litt forsiktig”Åjaa..ikke nå smågodt?!”  Kor han sa ” åhh helvete det glemte æ.  Æ kjøre tilbake å kjøpe nå”  Fortsatt mens angsten lyste litt av han.

“Ikke vær teit sa æ.  Drit i smågodter.  Du kjøpte popcorn?”  Joda.  Men ikke micropopcorn men den dritten man må poppe sjøl. Etter andre forsøk å poppe helevetes popcornet ga æ opp.  Æ holdt på å sette fyr på huset i forsøkan, og har ikke flere fingertuppa igjen til å identifisere mæ hvis en massemorder skulle kappe mæ opp.

For å gjøre en ganske historie litt forkorta, så klikka æ.  Æ ble så eitranes forbanna at æ trampa ned i kjelleren mens æ ropte at han kunne ha den jævla kosedagen ilag med doggen!  Vrengte klærna av mæ å la mæ godt under dyna.  Peise naken som æ alltid gjør når æ skal sove!

Gubben kom slukøra ned.  “kom igjen Sølvi.  Ka e galt”  Sa han mens han ba om  godt vær.  I det øyeblikket va godt vær det siste æ ønska.  Æ så får mæ at æ nappa øyebrynan hannes ut one by one, mens æ sakte slo han ihjæl med ei teskje..

Akkurat da va æ ikke så frøktelig fornuftig.  Vet ikke om det hadde hold i retten og skylt på eventuelle hjerneskada heller.  Men æ va sur.  Omg æ va sur.

David e egentlig fryktelig artig.  Og jævla barnslig.  Sikkert derfor æ elske han så mye.  Så han tok telefon fra mæ å sprang opp trappa å ut mens han giggla høyt å heftig.

Æ flirte ikke så mye.  Æ flirte for å være ikke i det hele tatt.  I det øyeblikket han snappa telefon fra mæ å sprang, snappa æ å.  Å la på sprang etter han.

Det va ikke før æ stod på baksida av huset av realiteten gikk opp før mæ.  Æ stod i hagen, i Evas prakt å hytta til gubben om å gi mæ telefon tilbake.

Peise naken som den dagen æ ble født.  Med hengepuppa, cellulitta og ståpels siden det ikke akkurat va varmt.  Gubben så på mæ med det blikket.  Det blikket som sir ” omg woman, y fucking lost it” mens han flirte så tåran rann.

Akkurat da klarte æ å se mæ sjøl i fugleperspektiv.  Det va ikke et vakkert syn, la det være sagt.  Hadde nån av naboan sett oss hadde vi sikkert fått besøk av nå helsepersonell i hvite frakka og tvangstøyler..

Så vi stod der i hagen.  Gubben med knekk i knærne.  Ikke fordi han e narkoman, men fordi han flirte så jævlig.  Æ flirte æ å.  Vi flirte hele veien ned til Hesseng og Rema for å kjøpe micropopcorn og smågodt.

På veien tilbake spurte æ David om han fortsatt elska mæ.  “Ja det e jo fan umulig å ikke elske dæ Sølvi.  Det e ihverfall ikke kjedelig å bo ilag med dæ”

Huset e falt til ro.  Æ har klær på mæ.  Smågodt og popcorn.  Trur nesten vi e nyforelska etter sammenbruddet mitt.  Så det e slettes ikke umulig at klærne ramle av mø igjen i løpet av kvelden!

Go helg!

 

Klem fra Paradisbukta ;9

 

Den første dagen

Det e det æ prøve å fortelle mæ sjøl .  Når æ våkne om morran og livet e litt blææh.  For det e litt dritt akkurat nu. Kanskje mer enn bare litt. Det har egentlig vært det lenge, men æ har skjøvet det unna.  Ikke orka å tatt det helt inn over mæ.  Kjenne på det.

Keep smiling.  Keep moving.  Det e første dagen i resten av ditt liv.  Omfang den.  Lev det.  Bruk dagen.  Det messe æ.  Mens æ prøve å lure hjernen til å tru at dagen skal bli fantastisk.  At æ skal komme mæ over dørstokken og ut å trene.  At et mirakel skal svinge innom døra hær å fylle mæ med god gammel energi.

Ikke har det hjulpet nå særlig.  Æ e fortsatt der.  På minus sida.  Sittanes i pysjen til langt på dag.  To tre lura hver dag.  Zombie style.  Dårlig samvittighet.  For doggen.  Som ser deppa ut for han vil ut på tur.  “I morra Dizel.  I morra skal vi gå på tur”  Morra dagen kommer.  Morra dagen går.  Å æ e på stedet hvil.

Den første dagen i resten av mitt liv.  Det høres så fint ut.  Det gjør jo det ikke sant?  Tåran fylle øyan mine.  Og æ føle mæ oppgitt.  Nesten litt uten håp.  Skal resten av livet mitt virkelig være sånn hær?

E det hær et liv?  Sånn som æ leve nu?

Æ eksistere.  Æ puste.  Hjertet slår.  Æ kan bevege mæ.  Men æ e en skygge.  Av den gamle Sølvi.

Æ e fylt av sorg for tida, æ e det. La mæ få bæse litt!  Klage.  Få det ut!

Leste en artikkel fra en psykolog som e pårørende til en som har hatt slag.  Livssorg.   Det va en fin artikkel.  Å æ like ordet ho brukte.  Livssorg.  Ikke sorgen over at nån har dødd, men at livet ikke ble sånn som man planla.

Kem leve sånn som man hadde planlagt?  Sikkert ingen.  Vi bære nok alle på livssorg.  I mindre eller større grad.

Sorg.  Innebærer ikke at man går å griner å e deppa hver dag.  Sorgen e forskjellig for den som den treffe.  Min sorg kommer i bølger.  Enkelte daga skylle den over mæ som en tsunami.  Rive mæ sunder.  Å andre daga e den bare som en mild vind.  Men den e hær.  Kan ikke lyge om det.  Selvsagt e den hær.  Livssorgen.

Æ bærer den med mæ så godt som æ kan.  Forsøker å bearbeide den. Vet ikke om æ blir kvitt den.  Men æ bærer på den. Stort sett så går det bra.  Enkelte daga , sånn som i dag e den bare tung.

Æ vet at det finnes en fantastisk medisin for å lette på den.  Den tunge følelsen.  Det triste.  Tankan om det som e over.  Lengselen etter det som har vært.  Savnet.  Medisinen e gratis.  Å man trenge ikke resept engang.

Det e å gå i dusjen.  Kle på sæ.  Musikk på øran.  Over dørstokken, og ut å gå.  Det e jo en enkel sak.  Æ må bare få kroppen min til å lystre mæ.

Akkurat det skal æ gjøre nu. Tvinge den.  Piske mæ i dusjen.  Av med pysjen. Finne frem klær.  Musikk.  Æ klare det.  Æ skal klare det!

Dizel min gamle hund blir iallefall lykkelig.  Å æ e sikker på at tåran mine e tørka før æ kommer hjem igjen.

I dag e tross alt den første dagen i resten av mitt liv! Æ må gjøre det beste ut av det.  Dagen i dag.  Drit i begrensninger.  Drit i å være trist! Forsøk å være glad for det æ har.  Ikke det æ kunne ha hatt. Gårsdagen får æ ikke tilbake.  Den e over.  Men dagen i dag.  Den e min.  Se fremover.  Ikke tilbake!

 

Grip dagen folkens!

Klem fra Paradisbukta

En fantastisk avslutning

Æ snakke om bryllupsfesten vi hadde den 25 Juli  Stolt som en hane fordi æ klarte alle forberedelser. Æ som slit når æ skal skrive handlelister.  Æ klarte det! Well nu hadde æ god hjelp av en haug med venna.  Hadde ikke vært mulig uten dem!  Men det at æ i det hele tatt klarte å klundre sammen en fest i den størrelsen e ikke mindre enn fuckings fantastisk.

Æ tar det som et tegn på at hodet mitt e mer i vater enn det nån gang har vært etter hjerneblødninga.  Friskhetstegn.  Deffentlig et tegn på at signalene har funnet raskere veier å gå.  For det va mye jobb å logistikk.

Men det va jo festen æ skulle skrive om først og fremst:)  Nydelig mat som mine venna laga.  God stemning.  Masse latter, og dans.  Æ trur æ å David dansa fra vi kom kl 17, til vi forlot lokalet klokka 0430.  Bilda..nei det ble ikke tatt et eneste bilde!  Æ hadde ikke telefonen fremme en eneste gang.  Et eneste bilde som e tatt like før det brake løs e det æ har etter festen.  Men minnan e i hjertet mitt, så det e ikke så nøye.

Dagen derpå når vi rydda det som ikke ble rydda på natta, gikk vi gjennom gaver.  Fyllesyk som fy, og overvelda over alt vi hadde fått.  Smart som vi va ( mulig det va fordi vi va hadde en tanke hangover) skreiv vi ikke ned kem vi hadde fått ka fra.  Med et resultat at 80% av det vi har fått ane vi ikke kem som har gitt oss.  En ting e nu æ.  Æ har jo hukommelse som en gullfisk, men gubben e nu fan verre.  Saken må løses, og æ må kontakte dem som va der sånn at æ iallefall vet ka æ takke for.  Bare litt pinlig!

Ser man bort fra den blemma, så va det en veldig vellykket kveld og natt.  Æ viste jo at det ville bli bra.  Æ kjenne jo bare fine folk 🙂  Når æ satt med lista over kem æ skulle invitere, så tenkte æ “kem gjør mæ glad?  kem har æ lyst å gi en klem når æ treffe dem?”  Ingen tante Olga fra toten man e nødt til å invitere fordi man må være høflig.

Nei bryllupet våres va ikke særlig tradisjonelt.  Hverken da vi gifta oss, eller festen.  Men det va våres.  Å i våres ånd.  Æ kommer til å leve lenge på den.  Ikke va æ sliten i flere daga etterpå heller.  Med andre ord en kveld som ga mer energi enn den tok.

Det ble en nydelig avslutning.  Nu skal vi leve videre som Herr og Fru.  Håpe på mange mange gode år i lag.

Klem fra Paradisbukta.

 

Tilbake til hverdagen, timeplan og trening!

Nu e snart “sommerferien” min over, og det e på høy tid å komme tilbake til rutiner.  Det har vært skjønt å ikke følge ukeplan, men det har sine kostnader også.  Men en liten ferie av og til har alle fortjent!  Også æ.  Nu ble ferien i overkant lang.  Ca siden Desember.  Det e mange måneder.  Der trening har vært lagt på is.  Å æ kan ikke bare skylde på Coronaen heller.  Æ må ta min del av ansvaret.

I slutten av uka drar dattra tilbake til Oslo.  Har hatt folk i hus siden februar, så det skal bli deilig å få huset helt for sæ sjøl igjen.  Men samtidig så blir det fryktelig tomt når skravla hennes ikke høres lengere.  Mamma sin”lille” vakker unge.

Tilbake til rutiner.  Lettere sagt enn gjort.  Siden muskla e en ferskvare, så vet æ at det blir tungt nån uker fremover.  Det som engang va muskla, har forandra sæ til coronafett.  Eller kanskje man skal kalle det corona kg.  Åkke som så e kroppen blir større og tungere.  Så å si at æ glede mæ til første dag på Evo, e å overdrive sterkt.

Men æ e sikker på at æ skal klare det.  Selvsagt vil æ klare det.  Æ har da klart å få det til før.  Med langt større utfordringer enn æ har i dag!

Tilbake til timeplan livet , betyr også tilbake til bloggen.  Den har og hatt ferie lenge nu.

No rest for the wiked!  Hær e det bare å brette opp arman og ta et tak.  I livet!

Fin dag alle sammen 🙂

Klem fra Paradisbukta