7 aug 2015, ble dagen som skulle forandre livet mitt. Den dagen det smalt i hodet mitt, å verken æ eller livet ville bli det samme. Vi va på hytta, å æ skjønte at det hær ikke va bra. Æ satt mæ på trappa å googla..intens hodepine, nakkesmerter. Men ingen typiske slagutfall som kunne gjøre mæ sikker. Men æ skjønte at det ikke va bra. Æ tok mæ et par paracet, å vandra rundt inne i hytta, søvnløs hele natta. Vi kunne ikke kjøre ned til legen, for både æ å samboer hadde tatt oss en kollekvint, det va jo tross alt sommer. Å siden æ ikke hadde lammelsa, eller sikla fra en skeiv munn, tenke æ det ikke va grunn til å tilkalle hverken lensmann, prest eller ambulanse..
Dagen etter dro vi til legevakta. Ble sendt hjem med Paralgin Forte, en diagnose skiveutglidning i nakken. Å bekjed om å komme tilbake hvis æ fikk nevrologiske utfall.
Det fikk æ ikke. Æ hadde bare jævla ondt, å va hellig overbevist om at æ hadde hjerneblødning. Æ snakka med ei god venninna i telefon på kvelden. Å fortalte ho om mine bekymringa.
Fredag morran dro samboern min på jobb. Å heldigvis så kom venninna mi innom. Å mens ho va der så ble det mørkt hos mæ. Æ svimte av. Det kom 2 ambulansa og lege på 5 minutter. Da dem kom va saturasjon min på 70%. Man kan trygt si at det stod ikke særlig godt til med mæ.
Æ kom til Kirkenes sykehus, ble tatt MR eller CT, og påvist en stor subraknoidalblødning. Æ ble lagt i koma, og sendt til St Olavs i Trondheim. Blødninga ble stoppa med at dem coila anurismen som blødde. Det stod fortsatt dårlig til med mæ. Overlevelses statistikken på subraknoidalblødning e ikke akkurat lystig lesestoff.
I tillegg til selve blødninga fikk æ vasospasmer ( en slags krampe i blodårene som forstyrrer blodgjennomstrømning), hydrofagalus (vannhode), lungebetennelse og et nytt slag ( antagelig pga vasospasmen)
Etter et par uker va æ blitt såpass stabil at dem kunne overflytte mæ til Unn. Og etter et par uker på Unn, begynte dem prosessen med å vekke mæ fra koma.
Æ va intubert, hadde sondeernæring, kateter, netthinneblødning, som gjorde mæ veldig skjevøyd, å maaaasse vann i kroppen. Æ va plutselig ikke lenger bare småfeit, æ va diger!
Æ kunne ikke snakke pga tuben i halsen, så det va ingen som viste kor skada æ va, eller om æ hadde fått afasi. Æ hadde lammelsa i alle kroppsdelan. Når rehabliteringen starta, måtte det 3 pleiera til for å sette mæ opp i sittanes stilling.
Æ fikk sondeernæring, fordi æ hadde svelgeproblema, hadde ikke kontroll over urin og avføring, og va fullstendig pleie avhengig.
Tuben ble fjerna, og æ hadde ikke mista taleevnen. Men æ hadde mista filtret..mildt sagt. Det e jo gjerne sånn når hodet får sæ en smell, så blir man litt loco. Å det va æ. Æ va som ei senildement dame på amfetamin! Æ snakka på inn å utpust, å sa akkurat det æ tenkte.
Nån daga etter oppvåkninga, ble tilstanden forverra igjen. Æ hadde for mye væske i hodet, som ikke ble drenert bort. Så æ ble lagt på operasjonsbordet igjen, å fikk operert inn en shunt som sku drenere cerebrospinal væsken bort fra hode og ned i buken.
Så på toppen av det hele, ble halve hauet mitt barbert, å æ så ut som han Gollum i Ringens herre. Make my day liksom!