Tilbake til jobb!

 

Det første året etter utskrivelsen, hadde æ et mål.  Æ skulle tilbake på jobb!  Nå anna va ikke aktuelt.  Æ va jo ikke så skada?  Etter at æ hadde vært på mitt første rehabiliterings opphold i Alta, kunne æ jo gå noenlunde rett uten støtte av stava, og æ følte mæ i kjempeform.

I Alta hørte æ om fatique og slag for første gang.  Og ble presentert for ukeplan.  Vi gikk gjennom hverdagen min, og prøvde å lage en plan som skulle gi en balanse mellom aktivitet å hvile.

Det va ikke aktuelt med hvile!  Her skulle det trenes!  Æ e jo sykepleier.  Æ vet kor viktig trening e når man har blitt skada!  Ja trening e jo viktig uansett da.

Æ trente som æ aldri skulle gjort anna.  kl 0900 tur med doggen.  kl 11oo Evo og styrketrening.  Kl 1500 basseng.  Kl 1700 ny tur med doggen.  Æ sykla, æ gikk på ski. Æ hadde ørten appa som skulle trene hjernen.  Løse oppgava, trene konsentrasjon, og reaksjonsevnen.

Fysisk kom æ mæ veldig godt.  Mentalt ble alt bare verre.  Hodet mitt klarte ikke å henge med.  Alle inntrykkan , all trening av hodet å kroppen gjorde mæ ikke friskere, heller tvert om.

Ambulant rehabiliteringsteam fra Kirkenes sykehus fulgte mæ, og følge mæ fortsatt opp etter utskrivelsen.  Dem prøvde å undervise mæ, og geleide mæ på riktig kurs.  ” Sølvi du må hvile.  Du gjør for mye”  What?!  Æ gjør jo nesten ingenting!  I forhold til korsen æ levde før..

Før, og etter.  Før og etter at hjernen ble skada.  Når man har levd livet i 45 år, e det ikke gjort med et knips å lære en ny måte å leve på.  Æ har prøvd å feila i 3 år nu.

Det endte med et smell.  Æ gikk på en energismell så det hylte.  Æ kunne sove 20 tima i døgnet, og fortsatt ikke være utvilt.

Når æ kom til mitt andre rehabiliterings opphold i Alta va æ atter en gang i dårlig forfatning.  Å måtte starte på nytt.  Æ kom hjem i bedre form, med ny giv og nytt pågangsmot.  Å en ny ukeplan.

Å mer innsikt.  Æ skjønte langt om lenge at æ va nødt til å endre kursen.  Æ måtte beskytte mæ sjøl fra for mye intrykk.  Hjernen måtte ha hvile for å bli frisk.

Etter 2 år, forstod æ at det skulle ikke bli lett å komme tilbake til jobb.  Multitasking som æ før va en jævel på, funka ikke lenger.  Å stress..nå av det æ elska med å være sykepleier, va stresset!  Det takla æ ikke lenger.  Å korsen kunne æ komme tilbake i jobb som sykepleier, når æ glemte ka æ sa eller tenkte for 5 minutt sia?

Standard bemerkning fra kjente og ukjente når vi snakka om jobb va ” ja men det e jo så mye anna du kan jobbe med”  Jovisst. Æ stable gjerne frukt på Rema.  Det gjør æ.  Seriøst.  Men fatiquen gjør at æ ikke klare det.  Æ har jobba med det meste.  Æ har vært fjøsrøkter, servitør, bartender, barnehageassistent, butikkmedarbeider, æ har vært vasker, pleieassistent, hjelpepleier og sykepleier.  Æ har masse kompetanse innenfor mange områda.  Det e ikke viljen som e svak, det e hodet mitt som e skada.

2 år etter skaden kom sorgen.  Sorgen over at æ antageligvis ble utenfor arbeidslivet.  Æ va ikke sykepleier Sølvi lenger.  Ka nu?  Kordan lage sæ en ny identitet?  Jobben våres e en stor og viktig del av våres identitet.  Nå av det første vi spør om når vi blir kjent med folk, eller møte nån vi ikke har sett på ei stund e jo ” ka jobbe du med?” Æ va trist.  Å litt motløs.  Æ kjente sjalusi på alle mine venna som hadde en jobb å gå til.  Å  irritasjon hvis dem klaga over at dem va sliten på grunn av jobben.  Æ skulle gitt mye for å være i demmes sko.  Æ savne jobben så jævla mye.  Æ savne det sosiale, samholdet, stresset, følelsen når man kommer hjem å tenke ” i dag gjorde æ e en god jobb”, æ savne til og med arbeidshelgan.  Å lønningan!  Det e ikke akkurat fett å gå på AAP.

Etter 3 år kom æ på rehabilitering på KRESS (kognitiv rehabilitering) på Sunnås.  Æ va der i 5 uker.  Livet mitt ble nok engang gjennomgått.  Æ håpa nesten på at dem skulle si til mæ at æ va deprimert.  At det va derfor æ va så sliten.  En depresjon kan i alle fall behandles med medikamenta og terapi.  Det kan ikke fatique.  Æ fikk isteden diagnosen betydelig/alvorlig fatique.  Å anbefaling å konsentrere mæ om å lage en enda mer striks ukeplan, med en bedre balanse mellom aktivitet og hvile enn æ hadde. Roe mer ned på aktivitet. Å anbefaling om å søke uføretrygd.

Så nu e status antagelig uføretrygda..  Æ prøve å fylle dagan med nå innholdsrikt som gir mæ energi og glede.  Æ trene fortsatt flere daga i uka, men ikke så lenge, og ikke så hardt.  Æ prøve å være litt sosial innimellom.  Passe på å hvile,  og æ prøve fortsatt å finne ut av mitt nye liv.  Kem e æ?  Kor skal æ?

En ny kjæreste?

 

Når æ traff han David for 10 år sia, trur æ at nå av det han likte best ved mæ va at æ va så selvstendig.  Det og at æ va, og fortsatt e et fantastisk menneske ofc 🙂  Æ forventa ikke at han skulle skifte dekk på bilen, det klarte æ helt fint sjøl.  Æ hadde (tilsynelatende) kontroll på det meste.  Det va full fart, æ hadde alltids et prosjekt æ holdt på med, å æ va (kanskje) i overkant sosial av mæ.  Sa sjelden nei til en fest, eller fisketur for den saks skyld.

Å som andre dødelige, la vi masse plana for framtida.  Kursen va staka ut.

Å så blir man truffet rett i fjeset av at livet  ikke blir helt sånn som man hadde planlagt.  Sånn trur æ jo det e for de fleste av oss. Det e vell ikke så mange som har det livet dem drømte om da dem va yngre?  Men at det skulle bli så drastisk endra, kunne vi fint vært foruten.

Når han David kjørte på jobb den 7 august 2015, hadde han ikke større bekymringa enn ka han skulle ha til middag, eller om det ble fisketur den helga.

Og på et lite øyeblikk, ble alt forandra.  Først bekymring om æ i det hele tatt ble å overleve.  Så om æ i det hele tatt ville bli såpass “normal” at æ kunne bo hjemme igjen.

Han David fikk plutselig en kjærest som ikke va så selvstendig lenger. Å som ble forandra mentalt. En kjærest som ble sliten av ingenting. Som ikke tålte lyda, ikke klarte å være så sosial, som ikke klarte å dra på fisketura som før. En kjærest som kunne, og fortsatt kan, være veldig urimelig, og nokså egoistisk i flekkan. Men det e ikke sikkert æ kan skylde på hjerneskaden . Mulig æ va urimelig før å..

Æ va ikke mæ sjøl lenger.  Æ va forandra.  Humoren, og personligheta va den samme, men tålmodigheta va borte, hukommelsen …ja hukommelsen va ræva.  Enhver form for stress førte til større eller mindre utbrudd av gråt og sinne. Staminaen min va å e fortsatt kraftig redusert, æ hadde fysiske utfordringer som dårlig balanse, nedsatt førlighet i høyre side, smerter i kroppen, og overfølsom for lyda.  Og for å toppe det hele, pissa æ mæ fortsatt i buksa.

David gikk fra å være kjæresten min til å bli pleiern min.  De første månedene etter at æ ble utskrevet va hardest.  Han måtte følge mæ opp å ned trappan i huset. ( Hadde ikke dybdesyn, så det va med livet som innsats æ gikk i trapper aleina). Tømme do stol, gjøre det meste av husarbeid, handling, ja alt det praktiske.  Æ klarte ikke å betale ei regning engang.

Æ kunne knapt nok koke mæ egg.  Å det va flere enn en gang æ holdt på å svi av kåken, fordi æ glemte at æ holdt på å lage mat.  Skjedde det 2 ting på en gang, ble æ handlingslamma.  Det va nok at telefon ringte mens æ skulle lage mæ ei brødskiva.  Hodet mitt va såpass shaka at det va mer enn en gang æ tenkte æ va “peise retarded”  Ikke en god følelse å ha, når man en gang har vært velfungerende, og ifølge mæ sjøl ” ganske smart”

Æ va ofte frustrert, sint, og lei mæ.  Særlig når æ va sliten.  Det blir æ til dels nu å, men ikke like ofte, og kanskje ikke så kraftig.

I begynnelsen va æ veldig bekymra over korsen det skulle gå med oss.  Det trur æ han å va.  Å vi har vært igjennom nån kriser, men ikke verre enn at vi fortsatt har samme soverom 🙂 Men tru nu ikke at alt bare e trist og negativt.  Slettes ikke.  For motsatt så fikk han en kjærest som på mange måte e blitt mye klokere og  sette mer pris på livet og det æ har. En roligere utgave.  Å en mer reflektert Sølvi vil æ tørre å påstå.  Summa summarum, så trur æ at forholdet våres e blitt sterkere, og kjærligheta vi har for hverandre større .   Æ tenke at når vi har kommet oss igjennom det hær, så kommer vi til å klare det meste!

Den omsorgen og kjærligheta han har vist mæ , har gjort mæ trygg på at han e den rette for mæ . Han e min bauta, å æ elske han!

 

 

 

Rehaben

Når æ kom til Kirkenes sykehus starta rehabiliteringa for alvor.  I dagboka fra sykehuset står det ” 27/9 Gått uten prekestol.  Bedre balanse.  Dusjet alene Bra! Funnet frem til ditt eget rom, og wc”

Leita etter rommet mitt, doen, hadde ikke rom/retning følelse.  Balansen va elendig.   Æ ble fotfulgt overalt, for dem va redd æ skulle forvirre mæ ut av sykehuset eller ramle.  Va man ikke paranoid i utgangspunktet, så kan æ love dæ at man ble det av å ha nån pustanes i nakken 24/7.

Æ va forvirra.  Misforstod ofte ka som ble sagt. Forstod ikke klokka.  5 minutter føltes som 7 tima.  Hadde korttidshukommelse som ei ert.  Kunne ringe kjæresten 5 minutter etter han hadde vært på besøk, og spørre om han ikke hadde tenkt å komme på besøk.

Det va synspedagog, fysioterapi, ergoterapaut, psykolog og lege dagen lang.  Det va trening, det va hvile, det va gråt, sinne og latter.

Og det va masse omsorg!  Personalet som jobbe på Rehabilitering avdelinga på Kirkenes sykehus e unik!  Dem tok sæ av mæ, pussa nesa mi, tørka tåra og heia mæ frem.  Dæm tok sæ av mine nærmeste.  Lytta, forstod, og hjalp mæ når alt va kaos.

For det va kaos.  Et kaos av følelsa.  En berg og dalbane.  I det ene øyeblikket tenkte æ ” slapp av, det kommer til å gå bra, du kommer dæ gjennom det hær!”  I det andre øyeblikket tenkte æ ” livet e over”.

Æ e glad for at æ har opplevd både kriser og traumer før.  For at æ e hellig overbevist om at det har gjort mæ mer hardfør og rusta til å komme mæ igjennom den hær å.

Etter hvert begynte æ å bli mektig lei av å trene på å gå i trapper, og være i fysiosalen å trille ball.  Motivasjon va heller laber,  det samme va humøret.

Personalet spurte mæ ” Sølvi ka har du løst til å gjøre?”  Det æ ville va å komme hjem!    Æ ville sove i mi ega seng.  Å æ ville ut i naturen! Æ ville gå tur med hundan.

For å få til det måtte æ trene mer.  Legen ville ikke sende mæ hjem på permisjon enda.  Men fysiotreapauten lovet mæ en tur med hundan, og at vi skulle begynne å trene ute.

Æ kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen æ følte på min første gåtur rundt sykehuset.  Litt som bambi på glattisen, med stava og 2 pleierea til å støtte mæ.  Høstlukta, fargan, lydan.  Æ fikk fornya håp.  Håp om at æ kunne bli frisk.  Håp om at æ skulle komme hjem.

Det e underlig.  Når man trur at man ikke har mere styrke, når man trur at man ikke har mer å hente, når alt ser som mørkest ut, så bite man tennene sammen, og prøver litt til.  Overlevelses instinktet e sterk! Heldigvis!

Etter 3 måneder på sykehus fikk æ min første permisjon.  Først 1 time, så 3.  1 dag, ei helg.  Å det va skremmanes.  Æ va så redd.  Plutselig va æ utenfor sykehusets trygge rammer,  ingen pleiera æ kunne ringe på når æ trengte hjelp.

Tøffe, sterke Sølvi, va blitt usikker og redd.

 

Why me?

Mitt første klare øyeblikk hadde æ flere uker etter at æ kom til Kirkenes sykehus.  I oktober en gang.  Æ våkna midt på natta av at senga va våt.  Æ hadde kommet såpass langt i rehabiliteringa at æ klarte å gå med prekestol, å brukte bare rullestol når æ va sliten.  Men æ hadde fortsatt ikke kontroll på toalettbesøk.  Å særlig på natta, fordi æ sov så tungt.

Æ ringte på nattevakta, og inn kom pleieren.  Ho så oppgitt på mæ, og sa ho hadde vært inne hos mæ å forsøkt å vekke mæ flere ganga for å få mæ til å gå på do.  Det va en avtale vi hadde, for at æ sku sleppe å tisse mæ ut.  Ho klarte ikke å skjule at ho va irritert.  Vi måtte ta fullt sengeskift, vaske mæ, og ta på nytt natttøy.

Når pleieren forlot mæ, kom tankan, og tåran.  Æ har nok aldri følt mæ så liten, så hjelpesløs ,ensom, avkledd å sårbar nån gang.  Ka har skjedd med mæ?  Koffer e æ hær? E livet over nu?

Æ fant epikrisene fra Unn i nattbordskuffa, å leste dem.  Kinda leste dem.  Æ forstod ikke halvparten, og ordan fløt over i hverandre.  Men æ skjønte subraknoidalblødning.  Alvorlig.

Æ skjelte ut Gud.  Fortalte han kor jævla urettferdig det hær va.  Hadde æ liksom ikke hatt nok sorg, kriser og traumer i livet mitt?  Ka fan hva meninga med det hær?  Va æ liksom ikke et godt menneske?

Æ lulla mæ inn i selvmedlidenhet.  Syns æ hadde krav på det.  For første gang i mitt voksne liv følte æ en stor sorg over at æ ikke kunne ringe ho mamma og få litt trygghet. Senga ble nok en gang våt.  Ikke av tiss med av tåran mine.  Æ trur faktisk æ aldri har grått så mye før.  Herregud kor synd det va i mæ!

Når æ våkna neste dag va nå forandra.  Inni mæ.  Den hær gangen skjelte æ ut mæ sjøl.  ” ka fan Sølvi!  Koffer skulle det hær ikke skje med dæ?!  Folk blir syk hver dag.  Folk dør hver dag.  Kor heldig e ikke du?  Du bor i verdens beste land.  Du har en familie som elske dæ.  Fantastiske venna.  Støtte apparat.”

Kor mange går igjennom kriser og traumer aleina?  Kor mange av verdens befolkning har nesten ingenting? Kor mange menneska dør, før dem får smakt på livet?

” Du har 2 valg.  Gi opp.  Det e den letteste løsninga.  Gi opp å fortsett å lulle dæ inn i sjølmedlidenhet.  Bli bitter.  Bli deppa.  Fortsett å tenk på at livet e urettferdig.”

Eller det andre valget.  Kjemp!  Tren! Bli frisk!  Finn det som e positivt! Som kommer til å kreve blod, svette og tåra.  Som æ viste ville bli en lang å hard kamp.

Æ valgte, og velge fortsatt den andre alternativet.  Det e jo ikke sånn at nån bare kommer å sir til dæ” Slapp av.  Æ kan leve livet for dæ.  Bare hvil dæ litt”  Livet som vi får utdelt må vi leve sjøl.  Men vi får hjelp når vi treng det.  Hvis vi bare tar imot.

Æ må nevne, at den natta på Kirkenes sykehus, va den eneste negative erfaringa æ hadde fra avdelinga.  Resten av oppholdet va fantastisk.

 

Fra Unn til KKN

Etter 4 uker i koma, å æ va over det kritiske, ble æ overflytta fra intensiven til rehabilitering avdelinga på Unn.  De første ukan huske æ jo selvsagt ikke så mye av.  Æ va i dyp søvn.  Men æ har ingen minna fra Unn heller.  Æ har ingen minna før lang uti Oktober.  Æ huske ikke engang ka æ gjorde sommern før æ ble syk.  Harddisken e sletta..Det e ganske underlig…Men å ganske vanlig.

Heldigvis så e æ ikke aleina i verden!  Æ hadde både familie og nære venna lammi mæ, som har fortalt mæ ka som skjedde, alt det æ gjorde, og alle “æ har ikke filter” kommentaran æ lirte av mæ.

Som den stakkars mannlige sykepleiern som kom inn for å stelle mæ på morran.  Han va pen, å venninna mi som va lammi mæ å kjenn mæ godt skjønte ka som kunne komme.  Æ så på han med mitt barberte hode, å øya som ikke lenger så rett frem og sa” huff du ser nu bra varm ut.  Kanskje du skulle klæ av dæ litt?”  (Æ e jo glad i å flørte, det vet alle som kjenn mæ.)

Eller når det va legevisitt, og samboern min va der.  Overlegen med halen av lega og sykepleiera kom inn på rommet, og æ skulle presentere han David.  “Her e samboern min.  Vi bruk å ha oss litt innimellom” Kor i alle daga kommer det fra?

Æ trur han David va mer brydd enn legefølget.  Når man jobbe på Nevrologisk  avdeling så har man både sett og hørt det meste vil æ tru.

Æ kalte sykepleieran for psyko 1, 2 og 3.  Fordi dem va veldig opptatt av å stelle håret mitt.  I alle fall det som va igjen..  Å æ va hypersensetiv.  Så bare nån pusta for hardt på mæ gjorde det vondt.  Når dem da kom med kammen å skulle gre håret mitt, ble æ mildt sagt grinat!

Det gikk så langt, at æ forlangte å få ringe 2 sykepleiera æ kjenne på Kirkenes sykehus.  For æ visste at dem hadde kompetanse og skills til å stelle mæ.  Nå som æ ikke syns gjengen på Unn hadde:)  Venninna mi ringte, å æ fikk snakke med dem, og da va alt bra.

Når æ va på min første kontroll i Tromsø , dro æ innom intensiven og Nevrologisk avdeling for å se om det kom nån minna tilbake.

På Nevrologisk møtte æ igjen legen, sykepleieran, ergoterapauten og fysioterapautan som hadde stellt mæ i flere uker.  Rommet og avdelinga huska æ ikke, men asiktan til pleieran kunne æ erindre.  Men at æ hadde jobba lammi dem.  Å på en måte hadde æ jo det.  Bare at den hær gangen va æ pasient, og ikke ansatt.

Shunten som ble operert inn i hodet mitt gjorde jobben, og trykket i hodet ble stabilisert.  Ambulansefly ble rekvidert, og æ va klar for å sendes hjem til Kirkenes og videre rehabilitering.

Under flyreisa hjem, ble æ fryktelig pissatrengt.  Æ hadde jo kateter, men mitt skada hode skjønte ikke det.  Æ spurte pent om æ kunne få gå på do.  Å følget mitt på flyet forsøkte forsiktig å forklare mæ at det ikke va do på flyet.  Alle som har sett et ambulansefly, skjønne at det e ikke plass til sånt luksus.

Men æ skjønte det ikke!  Æ va dypt rysta over at dem ikke hadde et tørrklosett engang, og hissa mæ opp!  Æ skulle kontakte han Høie straks vi landa, for det va det mest uhørte!

Da æ seinere den dagen snakka i telefon med ei venninna, sa æ at dem hadde stoppa flyet og parkert i en hangar som hadde do.  Det va iallfall den historien som hjernen min hadde laga.  Ikke så sannsynlig, men fornuftig gjort synes æ.  Æ va i alle fall ikke pissetrengt lenger!

I jobben min som hjelpepleier og siden sykepleier, har æ møtt mange eldre som e senildement.  Æ har å lest utallige bøker og artikla som omhandle akkurat det. Å nu vet æ å kordan det føles.  Når hodet blir skada, får det kognitive følger.

Mentalt va æ ikke tilstede, og hadde ikke innsikt.  Æ skjønte ikke ka som va skjedd mæ.  Å kanskje det va like greit!

 

 

Dagen som endra alt!

7 aug 2015, ble dagen som skulle forandre livet mitt.  Den dagen det smalt i hodet mitt, å verken æ eller livet ville bli det samme.  Vi va på hytta, å æ skjønte at det hær ikke va bra.  Æ satt mæ på trappa å googla..intens hodepine, nakkesmerter.  Men ingen typiske slagutfall som kunne gjøre mæ sikker.  Men æ skjønte at det ikke va bra.  Æ tok mæ et par paracet, å vandra rundt inne i hytta, søvnløs hele natta.  Vi kunne ikke kjøre ned til legen, for både æ å samboer hadde tatt oss en kollekvint, det va jo tross alt sommer.  Å siden æ ikke hadde lammelsa, eller sikla fra en skeiv munn, tenke æ det ikke va grunn til å tilkalle hverken lensmann, prest eller ambulanse..

Dagen etter dro vi til legevakta.  Ble sendt hjem med Paralgin Forte,  en diagnose skiveutglidning i nakken.  Å bekjed om å komme tilbake hvis æ fikk nevrologiske utfall.

Det fikk æ ikke.  Æ hadde bare jævla ondt, å va hellig overbevist om at æ hadde hjerneblødning.  Æ snakka med ei god venninna i telefon på kvelden.  Å fortalte ho om mine bekymringa.

Fredag morran dro samboern min på jobb.  Å heldigvis så kom venninna mi innom.  Å mens ho va der så ble det mørkt hos mæ.  Æ svimte av.   Det kom 2 ambulansa og lege på 5 minutter.  Da dem kom va saturasjon min på 70%.  Man kan trygt si at det stod ikke særlig godt til med mæ.

Æ kom til Kirkenes sykehus, ble tatt MR eller CT, og påvist en stor subraknoidalblødning.  Æ ble lagt i koma, og sendt til St Olavs i Trondheim.  Blødninga ble stoppa med at dem coila anurismen som blødde.  Det stod fortsatt dårlig til med mæ.  Overlevelses statistikken på subraknoidalblødning e ikke akkurat lystig lesestoff.

I tillegg til selve blødninga fikk æ vasospasmer ( en slags krampe i blodårene som forstyrrer blodgjennomstrømning), hydrofagalus (vannhode), lungebetennelse og et nytt slag ( antagelig pga vasospasmen)

Etter et par uker va æ blitt såpass stabil at dem kunne overflytte mæ til Unn.  Og etter et par uker på Unn, begynte dem prosessen med å vekke mæ fra koma.

Æ va intubert, hadde sondeernæring, kateter, netthinneblødning, som gjorde mæ veldig skjevøyd,  å maaaasse vann i kroppen.  Æ va plutselig ikke lenger bare småfeit, æ va diger!

Æ kunne ikke snakke pga tuben i halsen, så det va ingen som viste kor skada æ va, eller om æ hadde fått afasi.  Æ hadde lammelsa i alle kroppsdelan.  Når rehabliteringen starta, måtte det 3 pleiera til for å sette mæ opp i sittanes stilling.

Æ fikk sondeernæring, fordi æ hadde svelgeproblema,  hadde ikke kontroll over urin og avføring, og va fullstendig pleie avhengig.

Tuben ble fjerna, og æ hadde ikke mista taleevnen.  Men æ hadde mista filtret..mildt sagt.  Det e jo gjerne sånn når hodet får sæ en smell, så blir man litt loco.  Å det va æ.  Æ va som ei senildement dame på amfetamin!  Æ snakka på inn å utpust, å sa akkurat det æ tenkte.

Nån daga etter oppvåkninga, ble tilstanden forverra igjen.  Æ hadde for mye væske i hodet, som ikke ble drenert bort.  Så æ ble lagt på operasjonsbordet igjen, å fikk operert inn en shunt som sku drenere cerebrospinal væsken bort fra hode og ned i buken.

Så  på toppen av det hele, ble halve hauet mitt barbert, å æ så ut som han Gollum i Ringens herre.  Make my day liksom!

Forløsningen:)

Så var bloggen min i gang.  Har vært “gravid” i 2 år nå.  Å endelig er svangerskapet over, å jeg kan begynne skrivingen!  Så hvordan i alle dager kom jeg hit?  47 år gammel kjerring, som knapt har lest en blogg i mitt liv.  Well livet tok en brå vending for 3 år siden.  Jeg jobbet som sykepleier, og hadde et liv fullt med jobb, familie, mange venner, fester, turer, hus og hunder.  Hadde mer enn nok å gjøre.  Å jeg elsket det.

I August 2015, var min samboer og mine 2 bonus barn på hytta.  Vi var ute i hver vår båt, fisket, lo å koste oss.  På tur inn mot hytta, rodde vi om kapp.  Jeg hadde et skikkelig latteranfall, tårene trillet mens vi gikk opp mot hytta.  I det jeg tar i døra, smeller det i hodet.  Jeg husker jeg tenkte “fan i helvete!  det hær e ikke bra!”

Det skulle bli det siste jeg bevisst tenkte på lang tid.

Livet fikk en bråstopp, slo beina vekk under meg, satt meg tilbake, og tvang meg til å gå nye veier.

Nå må jeg fylle dagene med nye ting.  Å jeg må lage meg en ny identitet.  Jeg er ikke sykepleier Sølvi lenger.  Kanskje jeg blir blogger Sølvi?  Kanskje blir bloggingen bare en flopp.   Uansett hva det ender opp i, så har jeg i alle fall prøvd.  Å det er bestandig bedre å ha prøvd å feilet, enn ikke å ha prøvd i det heler tatt, right?