Æ pess i longsen!

 

Ei utrykk vi som bor hær Nord i landet sir når nå e hysterisk artig.  Det e også nå som mange kvinner oppleve etter fødsler, skada eller sykdomma.  Ja menn og for den sags skyld.  Æ kunne skvette i buksa før æ ble syk.  Hvis æ hadde latter anfall, hosta voldsomt eller va fryktelig pissa trengt.  Va nok fordi æ har født barn.  Det plaga mæ nu ikke nevneverdig for æ kjente mange med det samme problemet.  Det va og e normalt.

Etter hjerneblødninga fikk æ i tillegg  nerveskade, og sikkert skade etter å ha hatt  kateter i lang tid,  som førte til at æ ble veldig lekk.  I de første månedene brukte æ bleie.  Æ våkna mer enn en gang med våt seng.  Selv etter at æ va kommet hjem. Etter hvert fikk æ såpass kontroll at æ kunne gå over til bind.  Men helt sikkert va det ikke.  Dog foretrakk æ det, heller enn å gå rundt med Dolly Duck rompa når æ vagga bortover veien.  Æ skal ærlig talt si at æ så mæ godt rundt før æ gikk på apoteket å henta store posa med inkontinens artikler.  Det va bare litt pinlig!

Det va å pinlig når æ va på Evo å trente, løfta litt tungt og…pissa i longsen..Uansett kor æ for, så va det å sjekke kor nærmeste do va. Glem spontan sex!  Hvis man da ikke har en fetisj for det…

Det gjorde nå med selvtillita mi det hær.  Det skal æ gjerne innrømme. Bekymringa for om folk kunne lukte tiss av mæ, eller om æ skulle tisse mæ ut når æ va ute å handla.  Selv om æ å kjæresten kunne flire over at æ tissa mæ ut, så va det ikke så artig at andre viste om det.  Rart egentlig kor pinlig en så naturlig ting som tiss å bæsj kan være.

For 1 års tid siden henviste fastlegen mæ til sykehuset for å vurdere om æ kunne få operasjon.  Ho hadde sine tvil om dem kunne gjøre nå med det.  Desto større ble gleden min når doktoren sa ” jada Sølvi.  Det hær kan vi operere”  Æ kjørte hjem med verdens største glis om munnen!

Operasjon va velykka.  Nu pess æ ikke i longsen lenger, selv om æ har latter anfall!  Selvtillita e tilbake i balanse , og hurray, æ kan ha spontan sex igjen! 😉

Gastric bypass

 

Som 12 årig forstod æ at man kan bli syk.  Da fikk ho mamma kreft.  På et lite øyeblikk va ikke ting så trygt lenger.  Æ snakka ikke om det.  Ikke til nån.  På den tida va det ikke vanlig at familien ble ivaretatt når en nær pårørende ble syk.  Det va rett og slett ikke vanlig å snakke om ting.  Så for å dempa vonde følelsa spiste æ.  Æ spiste og spiste til æ va dødskvalm.  Kunne stå opp midt på natta å raide kjøleskapet.  For det fikk mæ til å føle mæ bra ei stakka stund.

Ho mamma døde når æ va 17.  Da forstod æ at man leve ikke evig.  Ingen helsepersonell som snakka med mæ om sorgen, og korsen kom sæ gjennom den.  Det va heller ikke standard prosedyre på den tiden.

Æ hadde ganske mange år der æ ikke snakka om det.  Æ ble irritert når folk æ møtte på sa ” åhh så trist at mamman din e død”  eller ” åhh du ligne sånn på mora di”  Eller når nån i min familie snakka om ho.  Æ va bare sint.  Å takla alle følelsan mine med mat og rock and roll.  Æ feste som om morra dagen aldri ville komme.  Den perioden skal æ skriv om en anna dag..

En anna (god) grunn til at æ overspiste og ble feit, e dårlige opplevler med menn.  Æ gjømte mæ sjøl i en feit kropp, og tenkte at nu fikk æ nu være i fred.  Det gikk jo ikke helt etter planen, for æ e tross alt jævlig sjarmeranes.  Så selv om æ en periode va diagnosert med betydelig overvekt, så va det nån som fant mæ tiltrekkende.  Hadde æ nån korte og lengere forhold.  Ingen av dem særlig god, og ikke nå å skrive om.

Selv om æ va stor, hadde æ en god selvtillit.  Det verste med å være stor va å ikke finne klær, og fordomma fra andre menneska.

Æ gjømte mæ sjøl i kroppen i mange år.  Æ hadde tanka som” hvis æ skal bli lammi en mann, skal han elske mæ for den æ e inni, ikke i kroppen min!”  Han David ble den første mannen som gjorde det.  Eller viste mæ det.  Å da va tiden moden for å gjøre nå med overvekten. Æ vet ikke helt koffer æ følte at nu sku æ gjøre det. Kanskje æ kunne la rustningen falle?  Klæ mæ “naken” å vise den sårbare Sølvi som ikke så mange kjente?  Who know?

Det e jo tungt for kroppen å drasse rundt på masse fett.  Knærne min va begynt å knirke, og ryggen va vond.  Så æ søkte og fikk innvilga en Gastric bypass.  Æ ønska ikke å bli veldig tynn, så dem fjerna ikke så mye av tynntarmen min.  Et par år etter operasjon va æ 88 kg, og for tynn syns æ sjøl.  Før æ fikk hjerneblødninga va æ 96 kg.  Rundt 90 kg syns æ e perfekt, og det e det æ jobbe for at æ skal bli igjen.  Mange kg vil nok noen syns,  men ei vekt æ trives med.

Når æ ble “tynn” ( æ va jo egentlig ikke det iflg BMI), ble det veldig mye oppmerksomhet.  Alle æ traff på hadde behov for å fortelle mæ kor fin æ va blitt.  Å æ, æ ble forbanna.  Kor fin du e blitt?!  Æ tenke æ har bestandig vært fin!  Å god, snill, humoristisk og alt anna positive egenskapa et menneske kan ha.  ( selfølgelig nån negative å, men det gidd vi ikke å snakke om). Å nu ble æ bare definert utfra kroppen min!  Ryk å reis kor fette lei æ va av kommentara.  Det va jo selfølgelig ikke for å være ekkel at folk kommenterte kroppen min, og æ vet jo at folk va glad i mæ selv når æ va feit, men æ ble faktisk såra.  Å så tenkte æ mye kor koko verden e.  At vi like folk hvis dem har en slank kropp.  E du feit så e du dum, lat, stygg, eie ikke kontroll og all anna mannskit som e negativt.  Ka med å like folk for om dem e god og snill istede?!  At dem har empati! Sjarmeranes.  Smart. At dem bryr sæ om andre!  Døm folk etter innhold ikke coveret sir nu æ!  Men alle har fordomma.  Æ å.  Det e nu sånn vi e snekra i hop.  Fullpakka av fordomma. Trist men sant.

I dag e æ veldig glad i kroppen min.  Æ e nu fortsatt småfeit, men syns sjøl at æ e fin nok!  Kroppen min har bært mæ gjennom hele livet, og gud bedre den har stått han av!

 

 

 

 

Æ har gått på en smell..Igjen!

 

I går hadde vi en nydelig dag på stranda.  Etter flere tima i sola, dro vi på hotellet for å slappe av litt.  Æ hadde ikke en, men 2 lura før vi spiste middag.  Prøvde å ladde opp til kvelden.

Følte mæ enda litt sliten etter middagen, men vi hadde planlagt å gå til gamle Nessebar og se litt i butikkan.  Så æ påkosta mæ mitt største smil og leita fram alt æ hadde av positiv energi før vi trødde over moloen til byen.  På vei over forstod æ at det va nå spesielt som skulle skje i byen.  Det va sikkert 30 000 menneska som gikk over moloen.  Det va masse politi, og høy musikk fra en scene.

Allerede nu burde æ ha hørt på fornuften og snudd.  Det e jo ingen skam å snu i tide sies det…Men ungan va så spent og glad.  Ja gubben å.  Så æ beit tennene sammen, og sa til mø sjøl” Pust med magen.  Det hær går bra.  Du treng ikke bli så lenge. Positive tanka”, og alt anna skit æ kunne komme på.

Etter et par time i butikka, med ikke lenger 30 tusen, men 100 000 menneska, kjente æ at æ va i ferd med å gå på en kjempesmell.  Æ begynte å snøvle når æ prata, leita etter rette ord, og føltes som æ sjangla litt.  Æ måtte gripe tak i han David når vi sku ned ei trapp, for æ stolte ikke på beinan lenger.  Utrulig kor den styre den hjernen.  Prøvde febrilsk å gi mæ tegn på at den trengte hvile.

Vi starta på turen over moloen til hotellet. Æ hadde løst å slå mæ gjennom folkehavet, og va rimelig desperat.  Høy bulgarsk musikk som dundra i hjernen min. Han David så på mæ å sa” y are fucked.  And you gnna be like this for a week now!”  Neida, prøvde æ å trøste han mens vi hasta tilbake til hotellet.  Æ treng bare å sove!  I heisa opp til rommet kjente æ tåran presse på.  Fan å at man aldri lære!!

Æ kom mæ inn på rommet, og rett i seng. Lå med lukka øya og prøvde å ikke tenke på nå som helst.  Æ trur æ sovna før hauet landa på puta.    Æ hadde vell sovet en halv time da æ våkna til nån kjempe smell.  Det va ikke i hodet mitt, men et sinnsykt fyrverkeri fra byen.  Æ gikk ut på balkongen å stod å så på et fyrverkeri æ aldri har sett maken til.  Det va vakkert.  Men æ kan ikke si nå anna enn at æ va glad for at æ va inne på hotellet, og ikke i byen når dem fyrte det opp..

Klarte ikke å sove igjen etterpå.  Følte mæ som en overstimulert baby.  Hodet mitt hadde nok engang fått alt for mange inntrykk.

Til slutt sovna æ nu.  Å våkna utslitt.  Pusha mæ sjøl ned med familien til stranda.  Pusha mæ sjøl til å være positiv, pusha mæ til å være sosial.  Å æ vet æ må pushe mæ resten av tida her i Bulgaria.  Samme når æ skal være i Oslo i 2 uker.  Æ e blidd en jævel på å pushe mæ sjøl!  Å det går i en periode.  Så skjer det som ofte skjer.  Æ blir ligganes.  I flere uker. Shutdown!  Nån gang måneder før æ kommer mæ i balanse igjen.

Det e prisen æ må betale for kosen.  Prisen som må betales når æ overdrive og ikke hvile nok.  Under frokosten i dag hinta æ forsiktig at æ va litt sliten.  Æ har jo ikke lyst at familien må ta hensyn til mæ hele tida,  men æ kjente at å dra til en aqua park med 1000 unga som leke og hyle, ja det frista ikke.  Så æ spurte pent om det va greit at æ for å tok massasje og tyrkisk bad.  Det va enstemmig ja til det.  Mulig dem tenkte ” yes! Endelig kan vi kose oss uten ho der som vi må passe på  heeele tia!” 😉  Det va iallfall veldig lurt.  100 min  tyrkisk bad, massasje, peeling og velvære.  Æ e så avslappa nu.  Føle mæ født på ny! Rabatammtimtim, chakra makra, jing og jang i vater!

Og det trengs.  For i kveld skal vi til Sunny Beach på tivoli, shopping og alt anna man nu gjør over der.  Det kommer til å bli hardt.  Selv om æ skal ha høreproppan limt på!  Æ vil nok bli straffa i morra.  Men æ tar  morra dagen når den kommer.  Vet at det ikke e det de lærde anbefale, men man kan ikke være smart hele tia!  Av og til må man leve i nuet!  Carpe diem 🙂

 

A true love story!

 

Mannen i mitt liv!  Æ kunne ha skrevet en roman om han, men æ skal prøve å fatte mæ i korthet.

For ca 14 år siden, sa et av mine tantebarn til mæ” tante, du må prøve det hær spillet.  Det e sinnsykt artig”.  Æ brukte å spille Super Mario å syns det va skøy.  Så æ satt mæ ned foran pc, og ble introdusert for World of Warcraft.  Et spill som har 11 mill spillere.  Et online eventyrspill som går ut på strategier, løse quests aleina eller sammen med andre og mye mer.  Etter hvert som æ lærte mæ korsen man styret figuran ( ja æ va mildt sagt blond), så begynte æ å bli kjent med folk.

Æ fikk 2 gode venna fra Sverige, og vi havna i et guild sammen.  Et guild e ( for dem som ikke e gamer) et laug, forening eller klubb.  Og i den guilden ble æ kjent med han David.  Vi ble gode venna, og snakka i lag nesten hver dag.  Spillet ga mæ faktisk venna over hele Europa.  Flere av dem har æ møtt, og mange har æ fortsatt kontakt med.

Han David va utrolig sjarmerende, snill, og hadde en humor som va/e fantastisk.  Vi kunne sitte på hver vår kant, æ i lille Kirkenes, han i London, og gapskratte.  Eller snakke om alvorlige ting.  Diskutere krig og fred, religion ja vi snakka om alt.  Han va veldig hjelpsom, og godt likt av alle.

Og æ, æ ble pesse forelska. Æ ble skjelven hver gang æ hørt stemmen hannes.  Æ viste ikke korsen han så ut.  Man ser jo ikke hverandre når man spille.  Men æ ble forelska i personligheta hannes.  I humoren og latteren hans. Det høres kanskje litt rart ut.  At man kan bli kjent med folk bak tastaturet.  Men vi brukte jo teamspeak og, så i tillegg så hadde æ stemmen hannes.  Å æ følte æ kjente han godt, og forelskelsen va gjensidig!  Etter flere uker flørt,ble vi enig om at han skulle komme å besøke mæ.

Før han kom sendte han mæ et bilde av sæ sjøl.  Æ svimte nesten av, for æ syns han va rå pen!  Kunne han virkelig ha alt!  Se bra ut, humoristisk, klok, snill?!  Æ hadde mine tvil.  Det hadde i alle fall mine venna.  Som va sikker på at han va en ulv i fåreklær.  “Sølvi!  han kan være en massemorder”.  Æ e nu ennu i livet, så der tok dæm feil 😉

Det va en større barriere for mæ å sende bilde til han.  For på den tida va æ veldig stor.  Ikke hadde æ særlig trua på menn heller, etter mange dårlige opplevelser med hankjønn.  Men æ sendte nu bilde, å han syns æ va nydelig. (smeeelt!)

Så dro æ på flyplassen for å hente han.  Nystrigla i mine fineste klær.  Når flyet landa kunne du ikke høre det, for knærne mine klappa så høyt sammen.  Æ kunne nesten ikke stå oppreist.  Å æ trur ikke æ trakk pusten de minuttan æ stod å venta på at døra sku gå opp.

Et blikk i øyan hannes, og æ viste at This is my man!  Etter 5 minutter i lag, va det som om vi hadde kjent og vært sammen hele livet.

For første gang i mitt liv, va æ sammen med en mann som viste mæ ekte kjærlighet.  Gjennom ord og handling ble æ trygg.  Trygg på at han elska mæ.

Han va å besøkte mæ 2 gang, før han tok det store skrittet å flytte fra alt kjent til mæ.  Det tok han ei uka å få sæ jobb.  Selv om han ikke snakka Norsk!  Han e fortsatt i den samme jobben.  Som avdelingsleder ( ja æ e stolt!).  8 år har han bodd hær.  Min soulmate.  Æ har fridd til han og fått ja.  Så før eller seinere skal vi gifte oss.  Og forhåpentligvis skal vi få bli gammel i lag.

De hær åran etter at æ ble syk har ikke vært lett.  Ikke for mæ, og ikke for han David.  Alle som e pårørende eller har vært pårørende til nån som e syk, vet at det e steintøft!  Gubben har fått gråe hår, sikkert av bekymringa og mer arbeid.  Og æ har sagt det før, men må nevne det igjen.  Æ kan være en prøvelse å ha i hus..Når æ blir stressa , klikke æ for absolutt ingenting. Tålmodighet e et fremmedord for mæ,  og æ e jo ikke den samme Sølvi som han ble forelska i.  Men den hær mannen har bekrefta om å om igjen at han e den rette for mæ.  Fy fan æ e ei heldig jenta!  Og han..Ja han har nu i alle fall trukket vinnerloddet! 😉

 

 

Ensom

Æ lå i sykehusenga på Kirkenes sykehus første gang æ kjente på en voldsom ensomhet.  Hadde problemer med å sove.  Så mange tanka og bekymringa.  Æ følte mæ aleina i verden.  Selv om æ visste at æ ikke va det.  Det va jo bare ringe i snora så ville det komme nån å snakke med mæ.  Æ gjorde ikke det.  Istede lå æ dær å kjente på ensomheta..   Savna kjæresten.  Savna å ligge inntil han med de sterke arman hannes rundt mæ.  Tryggheta.  Kjærligheta.  Ligge på sofaen med dattra å se film.  Flire, spise potetgull og være bekymringsløs.  Æ savna normaliteten!

Ensomhet e nå æ har kjent mye på etter at æ ble syk.  Koffer?  Æ e ikke sikker.  En grunn kan være fordi æ ikke klare å være så sosial som før, eller pleie vennskap på samme måte.  Kanskje fordi det e ingen som virkelig kan forstå korsen æ har det.  Korsen det føles i kroppen min, med et hau som halte. Man kan prøve å sette sæ inn i folks liv, men forstå det, kan man det?  Før man har vært der sjøl?

Når æ va på mitt første rehabiliterings opphold i Alta va æ på slag og ortopedi gruppa.  Det va rett og slett deprimeranes.  Å fikk mæ til å føle mæ ennu mer ensom.  For det va flere der som hadde hatt slag.  Men i pensjonist alderen.  Nu har æ ingen problema med å snakke med eldre, bevare mæ vell.  Men æ hadde behov for å snakke med nån i mi ega aldersgruppe som forstod ka æ gikk igjennom.  Æ fikk mæ liksom ikke til å åpne hjertet mitt og fortelle om inkontinens probleman mine, eller at sexlivet mitt va heller skral den første tida.  Æ hadde jo venna æ kunne snakke med det om, men æ savna nån som virkelig forstod.

På mitt andre opphold traff æ nån.  Det va faktisk vanskelig å holde styr på følelsan.  Hadde lyst å juble høyt hurra!  E jo litt kokko at man blir lykkelig for at man treff nån som har hatt slag i ung alder..Men endelig kunne æ snakke med nån som hadde vært gjennom nå lignanes som æ.  Som forstod.  Som skjønte kordan forvirringa føltes.  Kordan det kjentes ut når man va sliten, eller pissa i buksa.  Frykten for reblødning/slag.  Bekymringa for om man kom tilbake i arbeidslivet. Sosialt isolert, og alt anna av problema og utfordringa som føle med et hjerneslag.  Det va så godt å møte andre!

Sunnås 2017/18.  Kress opphold.  Møtte mange med forskjellige typer skader.  Felles for oss va at det va hjernen som var skada.  Æ glæda mæ og va kjempe spent.  Å møtte masse fantastiske menneska, og det mange av dem hadde vært igjennom, fikk min hjerneblødning til å føles som en baggis.  Men selv her i møte med så mange som forstod mæ følte æ ensomhet.  For mens dem va sosial på kveldan, lå æ utslitt på rommet etter undervisning, trening og behandling på dagen.  Æ klarte ikke å sitt å skravle å flire, se på tv i lag og være sosial.  Æ lå på rommet å hørte på mens dem hadde det moro.  Å det føltes vondt.  At æ va annerledes…I kantina klarte æ ikke å sitte rundt langbordet å skravle.  Det va altfor mye støy.  Koppa som klirra, og summing av stemma.  Som kniva i et slitent hode.  Så æ satt som en idiot for mæ sjøl i et skjerma hjørnet. Eller spiste på rommet. Ikke en god følelse kan æ love.  Å jævla ensomt.

Men heldigvis så fikk æ gode samtala med de andre når vi gikk tur, eller satt å snakka i lag en og en.  Eller når vi hadde behandling i små grupper.  Da følte æ mæ ikke ensom.  I sånne øyeblikk følte æ mæ “normal” igjen.

I dag har æ fortsatt daga der æ føle mæ aleina.  Når æ har sånne daga, e alt bare dritt egentlig.  Skikkelig dritt!.   Kjæresten min bruk å si til mæ ” Det e du som velge å være aleine.  Fær på besøk, eller be nån på besøk”  Han har rett.  Æ velge bort mye av det sosiale, siden æ blir så sliten av det.  Det e mitt valg.  Æ har laga mæ nån “krise” plana når æ har sånne daga.   Når æ kjenne ensomheta kryp under huden på mæ så tar æ musikk på øran og doggen med mæ så går æ mæ en tur.  Så tenke æ på alle æ har rundt mæ og som e glad i mæ. At æ treng bare å sende en sms, eller ringe.  Så får æ selskap.  En klæm, litt hjelp eller nån å lette hjertet til.  Æ prøve å tenke på alt æ har, isteden for alt æ har mista.  Å så prøve æ å ikke synke ned i selvmedlidenhet.  For alle føle sæ vell ensom innimellom?

 

 

 

 

Home sweet home!

 

Min første permisjon fikk æ i Oktober en gang.  Den følelsen av å komme inn i sitt eget hjem etter flere måneder på sykehus…Herregud kor glad æ va.  Når æ åpna døra, slo lukta av nyvaska hus mot mæ.  Det va nye stearinlys rundt omkring, og pling pling i hvert et hjørne ( takk søstran mine). Æ satt mæ ned i sofaen å kjente på en enorm lykke!  Endelig hjemme! Lykken va kortvarig.  Klarte knapt 1 time, så måtte vi tilbake til sykehuset. Rett i seng og sove.

12 November 2015 ble æ utskrevet.  ( trur æ?). Etter flere uker med små permisjoner som skulle forberede mæ på å flytte hjem igjen. Det va ikke med lett hjerte æ forlot sykehuset.  Etter å blitt “passa” på så lenge, va det ganske tøft å skulle stå på egne bein igjen.

Mens æ va på sykehuset ble det søkt om leilighet til oss.  Vi eide et hus midt i sentrum, med toalett i kjeller og soverom i 2 etasje.  Ikke særlig hensiktsmessig, og alt for stort å holde i orden nu når æ va blitt syk.  Siden æ hadde hatt netthinne blødning, hadde æ ikke dybdesyn.  Så det va direkte livsfarlig å gå i trapper uten følge.  For å lette arbeidet til han David ( som måtte følge mæ opp å ned 14 gang om dagen), måtte æ få dostol på soverommet.  Ikke særlig sexy, men nødvendig.

De første ukan va svintung.  På den tida va æ fortsatt veldig syk, og alt va vanskelig. Nå så enkelt som å slippe hunden ut for å pisse, krevde mye planlegging og krefter.  Æ kunne treffe på folk når vi va ute å gikk, som æ viste at æ kjente men huska ikke navnet på.  Og æ va usikker på alt inkludert mæ sjøl.  Æ stolte ikke på mæ sjøl lengere.  Stolte ikke på at det hodet ga signal om va rett.  Æ hadde mandag på en onsdag, trudde klokka va 1400 når den va 2100, og brukte enorme krefter på å organisere mæ i alt kaoset.

Vi bodde ikke mange ukan i huset før vi fikk ei leilighet.  Vi måtte begynne å pakke ned å tømme.  Det va ikke lett.  Æ kunne ikke vaske 2 koppa uten at æ måtte legge mæ ned å hvile, og det va et arbeid som nesten tok knekken på mæ.  Selv om vi hadde hjelp fra familie og venna, så va det mye som måtte organiseres.

Like før jul va vi inne i ny leilighet.  En epoke i live va over, og huset våres ble solgt.  Æ følte ikke nå sorg over det.  Et hus e jo bare plank.  Å for å være ærlig så va det deilig å ikke tenke på vedlikehold å alt ansvaret som følge med å eie kontra å leie.

Men leiligheta vi leide føltes aldri som hjemmet våres.  Ei nyoppussa leilighet, men akk så steril.  Nesten som å bo på et sykehus, som æ ikke hadde vært nok på institusjon!  Hvite vegga, hvitt kjøkken.  Upersonlig.  Å veldig mange barn i gata.  Barn lage lyda når dem leke.  Æ e blitt litt allergisk mot unga etter min skade.  Det kommer nok av støyen..

Vi bestemt oss atter en gang for å flytte.  På landet.  Til ei knøttlita leilighet.  Å gud så deilig det va.  Rekreasjon på høyt plan.  Stillhet, natur, og lite besøk.  Æ trur det va lurt, i alle fall for hodet mitt.   Men når David sine unga kom på sommerferie, så fikk vi føle på kroppen at vi hadde lite kvm å boltre oss på.  Det va nån harde uker for å si det mildt.  Igjen måtte vi flytte.  Ikke så langt unna, og fortsatt på landet .  Den hær gangen flytta vi til et hus som føltes som hjemmet!

Hær har vi bodd 1 år.  Et fantastisk år.  Æ e defentlig blitt friskere av å bo hær.  Kanskje e det den landlige lufta og stillheta som har gjort det.  Hjernen min har fått ro til å heales.

Men kor lenge va Eva i paradis?  Huset skal selges, og vi må igjen leite etter en plass å bo.  En plass vi kan kalle hjemmet våres.  Vi e har svart belte i pakking og flytting nu.  Så mulig det blir lettere den hær gangen 🙂  Nu har vi bestemt oss for å flytte nærmere sivilisasjonen igjen.  Tida e moden for det.  Hauet mitt å.  Trur æ..

 

 

Ut å reise!

 

I morra skal vi på ferie.  For første gang i lag etter at æ ble syk!  Og for første gang skal vi ha nesten alle ungan våres med!  Æ har vært på reiser sia æ ble syk.  Flere ganga.  De første gangan måtte ha følge.  For æ va så pirrevirr.  Når man ikke har retnings sansen helt på G e det ikke lurt å ferdes aleina.  Æ skjønte ikke korsen man skulle gå gjennom en sikkerhetskontroll engang.  Så for å være på den sikre siden, fikk æ følge.

Men det gikk nu å over.  Så nu tør æ å færdes aleina.  Æ kan fortsatt være nervøs.  For at æ misforstår informasjon, eller tar feil av klokka.  Æ e som regel på flyplassen 3 tima før æ treng.  Just to be sure!

I april va æ i Hellas.  Sammen med ei god venninna.  Æ har aldri vært der før, og det va min første ferietur så æ va veldig spent.  Det gikk helt fint.  Vi kom oss fram, fant stranda å kosa oss masse.  Men æ fikk nån erfaringer.  Æ va i seng før ungan på hotellet.  Gjerne i 18 tiden.  For æ ble dørge siten.  Av alt det ukjente.  Alt som måtte læres, og bli kjent med.  Min kjære samboer prøvde å pushe mæ..”gå på pub! gå ut fra hotellet, kos dæ!”  Men det orka æ ikke.  Æ hadde nu en fin ferie selv om æ stort sett va på hotellet.

Nu når vi drar, så blir det til en plass vi har vært på før.  Så slepp æ å bruke nå av min dyrebare energi på å leite. Kor e stranda, kor e supermarked, kor skal vi spise.  Æ kan isteden bruke den på familien min!  Æ glæde mæ, og håper æ klare å finne balanse mellom aktivitet og hvile i Bulgaria også.  Sånn at æ slepp ødelegge ferien for familien min med utbruddan mine.  Som gjerne kommer når æ blir for sliten.  Fingers x! 😉

Ikke dyrk det!

 

Vi kjenne alle nån sånne.  Som dyrke sorgen, eller problema dem har.  Kanskje æ å gjør det?  Æ prøve å ikke gjøre det.  Prøve å snakke om hverdagslige ting når æ e lammi venna og familie.  Prøve å ikke være så “i mæ sjøl”  Passe på å spørre korsen andre har det.  Lytte og være interessert.

Det e fort gjort.  Å bli for egosentrisk når man blir syk.  Æ kan sjøl bli fette lei hvis folk snakke for mye om en ting, eller bare sæ sjøl og sitt liv.  Så æ kan levanes forstå at dem kan bli lei mæ hvis æ bare snakke om mæ sjøl å det æ går igjennom.  Æ har tatt mæ i det mange ganga.  At det blir mye ” æ føle, å æ kjenne, mæ, mæ og mæ” .

På en anna side så e det jo viktig å bearbeide sorg.  Viktig å tømme topplokket å sjela fra tid til anna.  Men man treng ikke å gjøre det hver dag.  Og kanskje variere litt med kem man snakke med.  Så man ikke slit ut venna og familien.

Æ va så heldig ( igjen mæ! 😉 ), at æ hadde en psykolog æ kunne snakke med.  Trur det va veldig fornuftig. Det avlasta i alle fall mine nærmeste litt i den tøffeste perioden min.

Det e ikke et sjakktrekk å stenge sorgen inne.  Overse følelse eller tanka man måtte ha.  Det e like dumt som om man ikke går til lege hvis man kjenn at nå e galt med kroppen.  For hodet og kroppen e ikke adskilt.  Dem heng i lag.  Å påvirke hverandre.  På godt og vondt.  Så kan æ komme med et godt råd til dæ hvis du har det tungt?  Snakk om det!  Men ikke bare om det.

 

 

HelseNorge

Det e ofte saker i media om Helse Norge.  Veldig mye av det e negativt.  Vi klage over mangelfull behandling, maten på sykehus, og dårlige lega og pleiera, at mor ikke får bo på sykehjem,  0g at vi ikke har flere sykehus.  Nå av det som klages over forstår æ at folk blir oppgitt over.  Men nån gang tenke æ at vi e storforlangende.  Og bortskjemt.  Ja æ e enig i at det finnes folk i helsevesenet som aldri burde jobba med menneska!  Æ har selv møtt nån.  Som det finnes folk i service bransjen som burde hatt en anna jobb.  Det e menneska som jobbe.  Ikke roboter.  Menneska gjør feil.  Feilvurderinger.  Svikte når dem skal kommunisere.  Trør i salaten.  Gir feil medisiner, og feile diagnoser.

Når æ ble syk va æ innom legevakta.  Legen vurderte mæ, og tenkte at æ hadde en skive utglidning i nakken.  Han sendte mæ ikke vidre til sykehuset for en MR eller CT.  Hvis det va blitt gjort, ville varselblødninga som æ hadde blitt oppdaga, og skadan mine ville vært minimale.

Isteden fikk blødninga lov å utvikle sæ, og det tok nesten livet av mæ.  E æ bitter på legen?  Syns æ han gjorde en elendig jobb?  Nope.  Æ tenke han gjorde sitt beste.  Og æ vet at han e en flink lege. Æ tvile sterkt på at han håpa æ sku daue..  Han gjorde bare en feilvurdering!  Kem har ikke gjort det i løpet av livet?  Tatt en litt for risky forbikjøring, der det nesten gikk galt.  Tatt opp litt for mye forbrukslån.  Blitt sammen med feil person.  Vi gjør det alle sammen.  Feilvurderinger.  Æ ville ikke nølt et sekund på å la han få behandle mæ hvis æ skulle bli syk igjen.

Selvsagt kan nån feilvurderinger koste mer enn andre.  Å få store konsekvenser.  Det fikk det for mi mor og våres familie.  Når æ va 12 år, dro mamma på sykehuset for å fjerne en kul bak kneet, som sykehuset mente vare en fett kul.  Da kneet ble åpna opp, gikk det galt.  Det var ikke en fettkul, men en kreftsvulst.  Kirurgen gjorde en stor feil, snitta kula opp, kutta over hovedpulsåra.  Ho holdt på å forblø, ble sendt til Tromsø, amputert fot i håp om å stoppe spredning fra kreftcellan.  Ho levde i 5 år før ho døde .  Nån å førti år, med 4 barn.  Feilvurderinga til kirurgen kosta ho livet.  Men ho mamma va ikke bitter.  Ho sa etter at ho hadde mista foten, og etter at ho fikk beskjed om at kreften hadde spredd sæ ” det e menneskelig å feile!”  Å æ syns ho har rett.  Det e jo selvfølgelig trist at utfallet ble det det ble.  Men det skjer..Fordi vi bare e menneska.

Æ har tilbringt nesten 1 år på institusjon.  Møtt så mange dyktige, omsorgsfulle, og effektive menneska.  Helsepersonell som har brydd sæ.  Om at æ skulle bli frisk, ha det trygt og godt, og få all den hjelpa æ trengte.  Æ e blitt flydd rundt halve Norge i ambulansefly.   Hatt hjemmesykepleie, fysioterapauta, oppfølging fra Ambulant rehabiliteringsteam, synspedagog, psykolog, leger og vært på flere rehabiliterings opphold.  Æ har hatt lønn, selv om æ ikke jobbe (jaja AAP), æ får dekt flyreiser og hotell når æ må til Tromsø på kontroll.  Æ har fått så mye hjelp, god hjelp.  Ser man litt utenfor sin egen navle, utenfor Norge, så skjønne man at man e en av de heldige.  Det finnes millioner av menneska som blir syk, og som ikke får nå hjelp.  Som dør av bagatellmessige sykdomma.    Æ e takknemlig.  Takknemlig for at æ e født i Norge.  At vi har systemer som hjelpe når man sjøl e hjelpeløs.

Ingen system e perfekt. Legan e ikke guda. Helsevesenet skal selvfølgelig strekke sæ så at dem kan bli bedre innenfor enkelte områda.  Fortsette å utvikle prosedyrer, tenke pasientsikkerhet og rapportere inn feilbehandlinger.  Pasientene sjøl, må være flink å klage inn hvis dem føle sæ feilbehandla.  Sånn at man kan lære av sine feil, å at det forhåpentligvis ikke skjer med andre.

Men alt i alt dokker. E ikke vi heldig?  Vi treng ikke dyre forsikringer for å få helsehjelp, og får hjelp når vi blir syk, selv om vi ikke har inntekt.  Hadde det ikke vært fint om media også hadde litt fokus på alt som faktisk fungerer.  Om de tusenvis som får behandling, og som e fornøyd med hjelpa dem får.  Og kanskje vi alle sammen skulle løfta blikket litt og sett oss rundt.  Kanskje vi ser kor bra vi egentlig har det, og kor heldig vi e.

Æ vil i alle fall takke.  Takk for god hjelp!

 

Kognitiv svikt…

Kognitiv svikt e et ord æ ikke e altfor glad i. Det høres fryktelig alvorlig ut.  Æ har kognitive utfordringa, eller problema.  En svikt e nå som ikke fungere spør du mæ.  Å æ fungere!

Symptomer på kognitiv svikt kan være : redusert mental kapasitet og trettbarhet, hukommelsesvansker, vansker med fortolkning av sanseinntrykk, oppmerksomhetsvansker, vansker med regulering av atferd og følelser, redusert tempo, reduserte problemløsningsevner og logiske evner, vansker med å bruke språk, å snakke og si riktige ting i situasjonen.

Hukommelsen min e blitt adskillig bedre med tida.  Æ bruke memoplanner, et hjelpemiddel der hele livet mitt, alle avtaler og alle “må huske” ting e lagt inn.  Etter at æ begynte bruke den har æ redusert frustrasjon utbruddan mine betraktelig.  For det e utrulig irriteranes når hodet ikke klare å lagre informasjon.  Av og til blir æ flau.  Det kan faktisk føles flaut å være litt “dement”.  Som hvis æ snakke med nån i telefon å gjør nå avtale.  I det æ legge på, har æ glemt ka vi avtalte.  Det prøve æ å løse, ved at æ ber folk sende mæ en sms med det vi ble enig om.  Hvis æ ikke har penn og papir tilgjengelig .

Æ har bestandig vært løsningsorientert.  Å den evnen e fortsatt intakt, men oppmerksomhet og konsentrasjon e ikke som før.  I alle fall hvis æ må konsentrere mæ om nå over tid.  Æ har for eksempel enda ikke klart å lese ei bok igjen.  Æ kommer til side 10, så må æ begynne på nytt igjen. Akkurat det e et savn.  Æ elske å lese bøker.  Men æ leve nu i trua at med tid, så klare æ det å.  Det positive e at æ kan se filma om å om igjen.  Æ kan huske dela av filman æ har sett, iallfall hvis æ har sett dem 10 gang.  Så det e sjelden æ e fri for underholdning.

Kjeften har æ i orden, bare spør min samboer..:)  Men hvis æ overdrive aktiviteter å blir sliten, så kan æ ha problemer med å finne ord.  Peanuts egentlig, å ikke nå æ bekymre mæ over akkurat.

Æ kan som sagt bli grinat.  Vældig grinat å frustrert.  Når æ ikke får til ting.  Som for eksempel når æ får mæ en ny telefon, og må lære mæ å bruke den.  Da e æ ikke levanes med i et trehus.  På sånne daga går selv doggen forsiktig i døran.

Nu kan æ ikke ene å alene skylde på skadan mine for det.  Æ kunne nu være grinat før å.  Men nu blir æ mer eksplosivt grinat.  Æ trur det e fordi æ blir veldig sliten når æ skal lære nye ting, eller holde på med nå som kreve mye av mæ.  Å så blir æ frustrert fordi hodet ikke funke som før.  Men ja, æ har nok problemer med å regulere følelsa og adferd innimellom.  Men heldigvis så har æ evne til å be om unnskyldning hvis æ har vært urimelig.  Trur æ..

Æ har ikke redusert tempo.  Heller tvert om.  Å hær kikke utålmodigheta mi inn.  Som da æ skulle bestille billett til samboer fra London og hjem til Kirkenes.  Æ rusha gjennom bestilling, og dobbeltklikka febrilsk!  Mye informasjon som skal leses gjennom,  skumles , bestill!  Stolt sa æ at æ hadde bestilt billett til han. Han bruke å overnatte 1 natt i Oslo, før han kommer sæ hjem.  Men æ sendte han til Stavanger.  Note to myself ” alltid dobbeltsjekk , Ta dæ tid!  Konsentrer dæ!”  🙂

Redusert mentalt kapasitet og trettbarhet e nok det som påvirke mæ mest.  Eller på fagspråket Fatique.  Det e en drittdiagnose å leve med.  Når fatiquen slår inn, så går hodet litt i shutdown.  Vi har jo alle opplevd å være sliten.  Sliten når man kommer hjem fra jobb, sliten av gubben, sliten av trening.  Men fatique e ikke en vanlig trøtthet.  Det e en total utmattelse. Å det nytte ikke å bare sove litt så e man utvilt.  Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den veldig mye energi på ting som før gikk av sæ sjøl.  Hvis æ for eksempel skal vaske hus.  Så blir æ dausliten.  Før kunne æ komme hjem etter 8 tima på jobb, å vaske 3 etasja uten nevneverdig problem.  I dag må æ dele opp husvasken.  Æ vaske badet en dag, og kjøkkenet en anna.

Koselige ting gjør mæ å dausliten.  Som å dra i stallen.  Selv om æ ikke gjør nå arbeid, å bare kose med hestan.  Etter 1 time i stallen, må æ hjem å sove.  Men det som påvirke mæ mest e det sosiale.  Æ blir rett og slett kjempesliten av folk!  Ei stund løste æ det ved å ikke være sosial.  Æ trakk mæ unna folk og flytta på landet.  Men det e veldig ensomt å ikke være sosial.  Å ikke e det særlig sundt for psyken heller.  Æ har jo samboern min, så helt aleina e æ jo ikke.  Å han e vell den eneste person æ kan være med over tid som ikke slit mæ ut.  Men nu skal det nu være sagt, at han e nu ikke den mest snakkesalige æ kjenn.  Takk og lov kanskje 🙂

Æ prøve å være litt sosial når æ har gode daga.  Men æ har problemer med å begrense mæ når æ har gode daga.  Så overdrive æ, e på besøk for lenge, eller gjør for mye.  Å da blir æ straffa.  Æ går på energi smella.  Det e forfærdelig ubehagelig.  Ikke farlig , men ubehagelig.  Når æ blir sliten får æ ei sinnsyk hodepine, æ frys, kjennes ut som en kraftig influensa e på gang, æ blir veldig var for lyd, lys og inntrykk.  Æ får smerter i kroppen, aggressiv og problemer med å puste normalt.  Æ leite etter ord, huske dårligere, misforstår ting, å kjenne mæ desperat..desperat fordi æ må sove, eller hvile.  Æ må få ladde batteriet mitt.

Æ klare bedre å være sosial hvis æ har drukket alkohol.  Blir mer utholden, og tåle å mer lyd. Musikk, summing av mange menneska som snakke etc.  Æ trur sansan mine blir sløva ned, og det hjelpe hodet.  Men alkohol e gift for et skada hau.  Det e jo gift for alle, men har kanskje større konsekvens for folk med hodeskade.  Det e ikke så ofte æ nyte alkohol lenger.  Eller går på byen for den sak skyld.  For når æ gjør det, så blir æ ligganes i flere daga etterpå.  Æ blir så sliten at æ ikke klare å trene.  Å går det mer enn 4 daga uten trening, så merke æ det fysisk.  På balansen, smerter i kroppen, æ kan begynne å halte, kroppen føles stivere, høyre sia mi blir “tungere”.  Å hodet mitt blir ” bomull” leeenge etter.  Så selv om æ klare bedre å være sosial med inntak av alkohol, trur æ ikke det e et sjakktrekk å bli alkoholiker av den grunn.

Æ vet ikke om fatiquen kan gå over.  Æ har levd med det i 3 år nu. De lærde vet heller ikke. Men gud æ håpe det.  At æ våkne opp en dag, og sprudle av energi igjen.

I jobben min som sykepleier, møtte æ mange meg kognitiv svikt.  På aldershjem.  Eller i hjemmesykepleien.  Felles for dem va at de aller fleste va over 75 år.  Æ e 47.

Det har ikke vært godt for selvbildet og være “dement”.  Æ har lært mæ å leve med det, og det har vært mye latter og  mange morsomme situasjona på grunn av det.  Men det har å vært slitsomt, flaut, frustreranes, og fått mæ til å føle mæ som en idiot..mange ganga.

Heldigvis så e æ født med mye selvironi, og tar ikke mæ sjøl så høytidig.  Æ kan flire av mæ sjøl, og æ prøve å tenke mer på de komiske situasjonan æ har vært i, enn de som har fått mæ til å føle mæ dum.

Vi e jo skrudd sammen sånn at ting kan bli bedre.  Kroppen kan restituere sæ.   Et skada hode, kan finne nye bana å gå i.  Sånn at på sikt, og med tid, hvile og trening så kan ting bli bedre.  Det e æ et levanes bevis på.  Æ har hatt en kjempe utvikling de hær 3 siste år.  I dag har æ ingen problemer med å koke egg!  Æ kan lage mat ( gubben e nok ikke helt enig hær, han syns æ e en elendig kokk, men det har æ bestandig vært)  Æ sitt hær å skrive blogg!  Å æ får det til!  Æ har fått sertifikatet tilbake.  Reise med fly. Aleina! I dag kan æ gå på Rema uten å få sammenbrudd når dem har flytta kaffehylla for ørtende gang.  Æ e blitt mye friskere!  Når æ kom på Kirkenes sykehus, trodde en av legan der at æ ikke ville komme hjem.  Æ va så syk, at han regna med at æ ville bli boanes på institusjon.  Heldigvis fikk han ikke rett.

Livet e ikke statisk!  Ting kan forandre sæ.  Man kommer sæ gjennom kriser.  Sorg går ikke over, men den bleikes. Selv når det ser som mørkest ut, så finns det lys.  Å håp om bedre tider. Om forandringer.  En bedre hverdag.  En lettere hverdag.

Så hvis du som les det hær, e pårørende til nån som e syk.  E syk sjøl, eller har det tøft på nå måta.  Tru mæ når æ sir ” det kan bli bedre i morra, eller neste uka.  Kanskje om 1 år”  Ikke gi opp.  Se fremover.  Tillat dæ å gråte , det e greit å føle sinne og frustrasjon, det e lov å ha sorg for at livet ikke ble sånn som du hadde tenkt.  Det e lov å føle sæ glad, selv om du akkurat nu kanskje står i en alvorlig situasjon.  Alle følelsa du måtte ha e normalt!  Det kalles å leve!  Bare ikke dyrk det triste, ikke bli bitter.  Forsøk å være positiv.  Det e så mye bedre.  Å gjør alt så mye lettere!