Slagferdig Dame med et levd liv, blogge om nettopp det

Det e bare psykisk.  Det e den værste setninga æ kan høre.  Æ blir rett og slett drit provosert.  For ka e bare psykisk?  Akksom psyken ikke e en del av kroppen?!  Slit man psykisk så slit hele kroppen!  Man kan ikke dele hodet fra resten av kroppen!  Hallo, hodet e det som styre.  Alt i kroppen.  Korsen man puste, går, føle smerter, bæsje, tenke, gråte, kordan hjerte skal slå, alt!  Hele kroppen e styrt av hjernen.  Så korsen kan man si ” det e bare psykisk”?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Får man en psykisk sykdom, så e hele kroppen syk!  Man e like syk som om man får en kreftdiagnose, lårhalsbrudd eller hjerneblødning.  Gradan på psykisk sykdom e det samme som en fysisk sykdom.  Lett, mild, moderat og alvorlig.  Felles nevneren e at alle sykdomma kan bli alvorlig.  Man kan gå fra en lett depresjon til en alvorlig.  En liten kreftsvulst til en stor og alvorlig.

Koffer blir man sett på som svak hvis man har en psykisk lidelse?  Man e liksom ikke sterk nok?  Mindre verd. Men hvis man får et hjerteinfarkt så e det greit.  Da e det stakkars, han e blitt syk.  Har man en psykisk lidelse e man bare svak.  Det e ikke kroppen som e syk.  Det e den svake sjela.Og det stemme jo ikke.  Alle som har opplevd en psykisk sykdom/lidelse vet at det ikke stemme.  En depresjon for eksempel treng ikke å være knytta til en livshendelse.  Det kan være hormonelt, stoffskifte og ubalanse i hjernen som gir det.  Og hvis det e en livshendelse som fører til depresjon, koffer blir man sett på som svak?  For at man ikke takle det?  Ser vi på en som får kreft som svak?

Vi e nån rare dyr.  Og vi e full av fordomma!

Æ opplevde psykisk sykdom ca et år før æ fikk hjerneblødning.  Helt ut av det blå kom en depresjon snikanes.  Æ va på topp i livet.  Alt va helt på G.  Økonomien va bra, kjærlighetslivet va topp, jobben va knall.  Alt va for første gang i livet mitt helt bra!  Å så begynte æ å få dystre mørke tanka.  Æ lå søvnløs å tenkte på negative ting.  Æ som e uber positiv.  Det va som å være i ei sump myr.  Nu har æ aldri vært fast i ei myr, men æ kan tenke mæ at det va sånn det føltes.  Det va stort sett mørke skya på himmelen.  Æ så ikke sola.

Æ dro til legen min, sa at æ trudde æ va deprimert.  Ho va vell egentlig ikke helt enig, men æ fikk skrevet ut antidepressiva.  Dem hjalp ikke det pøkk.  Æ ble bare enda mer deprimert.  Æ va ikke sånn deprimert at æ lå i senga bak gjentrekte gardina.  Men æ hadde mørke tanka.  Kjæresten min visste ikke at æ va det.  Når æ va lammi han va æ smilanes og “normal”.

Depresjon gikk fra mild til alvorlig, og æ trengte behandling.  Medisiner og terapi.  Æ har vært innom psykisk helsetjeneste når æ tok sykepleier utdanninga mi.  Så ble æ pasient og fikk se korsen psykiatri tjenesten fungerte.  Æ kunne sikkert skrevet ei hel bok om det.  Æ opplevde mye rart, å det e nån som absolutt ikke burde jobbe innen psykiatri det e i alle fall sikkert!  Det skal æ skrive mer om i et anna innlegg.

Etter hvert fikk æ mæ en psykolog på VVP ved Kirkenes Sykehus.  Ho va amazing,  vi hadde god kjemi og æ fikk god hjelp.  Like før hjerneblødninga va æ mer eller mindre friskmeldt, og på tur tilbake i jobb.

E æ et svakt menneske fordi æ ble deprimert?  E æ svak fordi æ fikk en bipolar 2 diagnose?  En diagnose æ fikk etter at æ va på Dps på Storslett nån uker.  Eller va æ syk?  Syk som da æ fikk hjerneblødning.

For et par år sia slutta æ med medisiner for bipolar 2 diagnosen.  Æ har ikke hatt et snev av depresjon etter sommeren 2015.  Veldig mange oppleve depresjon etter slag.  Det e helt vanlig.  Æ va ekstra utsatt fordi æ har en tillegg diagnose.  Æ holdt kontakt med VVP ei stund etter at æ va kommet ut fra sykehuset, fordi æ va redd for at æ sku bli deprimert igjen.  Kanskje ikke så rart om man blir det heller, når man får ei livskrisa.  Men æ føle mæ frisk.  Æ trur aldri æ har vært så” sterk” som æ e nu.

På mange måta e æ glad for at æ har opplevd det æ har opplevd.  At æ fikk lov til å være “svak”  Så æ kunne bli limt sammen igjen.  Æ føle at æ e blitt limt godt sammen.  Med et sterkt lim.  Æ håpe det holde.  Æ skal i alle fall fortsette å jobbe så det forblir limt sammen.  Hele kroppen min.  Sjela og skjelettet, anurisman og musklan.  Æ skal gjøre det æ kan for at æ skal holde mæ oppreist. Lengst mulig!  Æ e ikke svak.  Æ har overlevd.  47 vintra har æ klart mæ.  Æ har opplevd kanskje i overkant ka som e vanlig i løpet av et liv.  Æ ville ikke vært foruten nå av det.  Alt det æ har vært igjennom har forma mæ som menneske.  Det har gjort mæ til den æ e i dag.  Æ e stolt av mæ sjøl.  Im a surviver!  Æ e som løvetanna.  Eller som gekkoen æ har tatovert på armen min.  Æ e sterk!!

Tirsdag fikk æ en tlf på morra kvisten.  Ei venninna som lurte på om æ ville være med i stallen en tur.  Formen kjentes bra ut, så det sa æ ja til.  Æ drakk morra kaffen min, passa på å få i mæ frokost for å være sikker på at kroppen i alle fall hadde fått påfyll av energi før æ kjørte bort.

Det e lenge sia æ har vært i stallen.  Sommeren har vært litt hektisk.  Vell kanskje ikke i normale folks øya, men for mæ så har det vært nå hver dag, så æ har ikke hatt “poeng” til å dra i stallen.  Det va så deilig å få kose litt med dyran igjen.  Hesta e nå av de vakreste skapningan på jorda.  Å være i lag med hesta e en lidenskap æ har hatt hele livet.  Litt til og fra, men æ har alltid kommet tilbake til stallen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En milepæl for mæ va da æ fikk ri igjen etter at æ ble syk.  Det va på en utflukt i regi av Opptrening sentret i Alta.  Før æ kom mæ på hesteryggen, så tenkte æ ” det hær kommer aldri til å gå bra!”  Æ va drit redd.  Elendig balanse e ikke så forenelig med hesteryggen.  Men det gikk over all forventning.  Å æ va mildt sagt lykkelig når æ igjen kunne ri.  Æ trava til og med.  Uten ramle av!

For 1 års tid siden, så haika æ med en gammel venninne av mæ ned til byen.  Det va i den tida æ ikke fikk lov å kjøre bil.  Når vi va unga så va vi gode venninner og holdt på med hesta i lag.  I mitt voksne liv, har æ ikke hatt kontakt med ho, anna enn at man har hilst på hverandre når vi har truffe hverandre.  Ho fortalte at ho fortsatt hadde hesta, kor æ spurte om æ kunne få bli med i stallen.  Som sagt så gjort.  Å ho ble ikke kvitt mæ 😉  Æ ble bitt av hestebasillen igjen!  Å har vært i stallen innimellom og hjulpet litt til, ridd litt å kosa mæ.

Nu skulle man jo tru at det å holde på med nå som man elske skulle fylle kroppen min med energi.  Ei lykkepilla i form av gode opplevelsa.  Men sånn e det dessverre ikke.  Når æ har vært i stallen en time eller to så kommer æ hjem helt på felgen.  I dag har æ sove to og en halv time på sofaen.  Etter to tima i stallen.  Æ gjorde ikke så kjempe mye der.  Æ kosa litt med en av hestan, leide fire hesta ut på beite og måkka ei trillebår med møkk.  Så skravla æ litt.  Å det va nok for dritt hjernen min.  Akkurat nu e æ litt sur å lei.  Litt oppgitt.  Fordi æ har følt mæ så fin form den siste tida.  Æ tenkte kanskje det har skjedd nå mirakuløst i kroppen min.  At fatiquen e på retur.

Det e jo ikke første gang det skjer.  At formen min har føltes så god at æ har tenkt at nu e æ blitt helt frisk!  Å så får man et slag i trynet igjen, og så forstår æ at det e nok ikke så enkelt.  Når det skjer så blir æ i dårlig humør.  Forståelig nok.  Håpet blir litt tatt fra mæ.  Et steg frem og to tilbake.  The story of my life!

Æ hadde egen hest når æ va ungjenta.  Siden ho mamma va syk når æ sku konfirmeres,  så kjøpte vi hest i stede for å stelle i hop en konfirmasjon.  Det va helt i orden for mæ.  Æ ville jo bare konfirmeres så æ sku få peng nok til å kjøpe hest anyway.  I det siste året har æ flørta med tanken på å kjøpe mæ hest igjen.  Men en hest e ikke bare kos.  Det e mye jobb, og en kostbar hobby.

Hodet jobbe selvsagt når æ e i stallen.  Æ må konsentrere mæ.  Som æ må med omtrent alt æ gjør.  Når man e lammi dyr på flere hundre kg, e det enda viktigere å være “på nett”.  Når æ rir så e æ litt engstelig for at æ skal ramle av.  Ka skjer med hodet mitt hvis det får en til skade?  Eller æ brekk nån bein å ikke kan trene på lang tid.  Når æ tenke sånn så bruke æ å si til mæ sjøl ” ja ka skjer om du går ut døra å en meteoritt ramle ned i skallen på dæ?”  Man kan jo ikke gå rundt å være engstelig for å leve!  Det som skjer det skjer.

Man vet ikke før man har prøvd tenke æ.  Nu skal æ ha en hest på for i en måned å se ka som skjer med mæ.  Klare æ det?  Å dra i stallen hver dag.  Går det utover treninga mi hvis æ gjør det?  Blir hodet vant med det etter hvert og mindre sliten?  E det verd å bli kjempe utslitt, hvis man i alle fall føle sæ lykkelig når man når man e i stallen?  Gjør det nå om æ blir i senga resten av dagen?  Vil det jevne sæ ut, eller kommer æ til å gå på en kjempe smell igjen?  Det vil tida vise.  Æ skal i iallfall prøve.   Det e tross alt bedre å ha prøvd å feila, enn ikke prøvd i det hele tatt!

Dessuten så har æ hatt en lang prat med Kongen, som hesten hete. Æ har fortalt han om mine utfordringa, at han må oppføre sæ, ikke hiv mæ av, eller finne på å sparke mæ. Hvis han gjør det skal han få godis hver dag og godt stell. Æ trur han forstod mæ. Han kose klødde mæ nu tilbake når vi stod der i stallen å snakka. Litt sånn ” slapp av kjerring, ikke vær så engstelig. Bare husk å ta med gulrot så har vi en deal” 😉

Kan æ stole på at de signalan hauet mitt gir mæ e rett.  Va klokka 1300 når æ sjekke den.  Eller har æ sett feil.  Har æ sett rett, men hodet sir feil til mæ?  Korsen vei skulle æ gå nu.  Æ vet jo at flybussen går fra Furuset.  Men skulle æ gå til høyre hær? Eller rett frem?  Selv om æ har gått hær mange ganga, e æ fortsatt usikker.  Som regel så spør æ folk æ møte.  E æ på rett vei?  Æ dobbel sjekke ikke ting mere, æ sjekke tjue gang.  Fordi æ gjør så mye rart.  Eller feil.  Hodet spille mæ så mange puss.  Gjør mæ usikker, gjør sånn at æ ikke stole på mæ sjøl lenger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

åhh ka det va æ sku huske på?  Det va nå viktig.  Æ vet æ skreiv det ned.  Men kor skreiv æ det?

Det koste mye energi all den hær planlegginga og sjekkinga. Sjekke at det æ tenke e rett.  At det hodet fortelle mæ stemme. Det koste mer hvis æ ikke gjør det.  Blir mer frustrasjon.  Æ kan for eksempel ikke bare hive i en bolle deig å bake som før.  Æ må planlegge nøye.  Finne frem mel, gjær etc.  Legge det i rekkefølge.  Følge oppskrifta slavisk.  Må ikke bli avbrutt av tlf eller prat mens æ holde på.  Da kan 500g hvetemel bli 500 g sukker.  Å da, ja da kommer frustrasjonsutbruddet!

Sku æ til legen på mandag, eller va det neste måned?  E det torsdag i dag, eller søndag?  Skrudde æ av ovnen?  Ka va det æ reiste mæ opp for.  Ka va det æ skulle gjøre?  Æ skal på trening kl 15.  Katti klokka må æ begynne å forberede mæ?  Æ må ikke dra for tidlig, så æ må planlegge.  Kor lang tid bruke æ?  Kor mye tid treng æ?  Har æ pakka ned det æ treng.  Har æ glemt nå?

Det hær e sånn det e oppe i hodet mitt.  Da skjønne du kanskje at æ bruke masse energi på helt dagligdagse gjøremål .  Æ bruke mange ressurser på å organiserer i eget hode.  Sortere, planlegge og utføre.   Selv om det e blitt bedre med tida, e det ennu kaos i topplokket mitt.  Eller rot.  Det e ikke orden lengere.  Æ gjør ikke så mye på automatikken lengere.  Alt æ gjør kreve mer av mæ.  Det e jo fan ikke rart æ e sliten.  At hodet blir utslitt.

Æ har måtte lære mæ nån knep.  For å stenge av hodet litt.  Sånn at det ikke jobbe på høygir, men slappe av litt.  Når æ e ute å går tur for eksempel, så kan æ gå å si ei regel inni mæ. ” en to, en to en støvel og en sko”  Høres jo ikke ut som æ e helt frisk, i know.  Men når æ gjør det så stenge æ ut alt anna.  Æ tenke ikke.  Da blir det litt lettere å gå. Da går æ ikke å tenke på om æ går rett vei, eller om æ har huska å låse døra.  Og best av alt, æ kjenne ikke slitenheta i kroppen så godt.  Det e et knep æ lærte mæ hos fysio fordi æ va så redd når æ va ute å gikk, eller gikk i trapper.  Fordi æ brukte så mye energi på å konsentrere mæ for ikke å trø feil eller ramle.

Æ har appa for avslapping.  Som spille chakra makra musikk, og veilede mæ til å slappe av.  Som regel sovne æ etter 3 min, men æ slappe i alle fall av.  Å stenge av harddisken.  For når hodet e skada, så trenge det det.  Å bli stengt av litt, så det kan fungere igjen.  På et vis.

Katti skal æ begynne å stole på mæ sjøl igjen?  Æ vet ikke. Blir æ nån gang normal igjen?  Nu har æ vell aldri vært helt normal, men blir æ nån gang som æ va før?  Betyr permanent hjerneskade for ever?  Eller kan det bli bedre?  Ting har jo blitt bedre!  Vil det fortsette å bli bedre, selv nu etter 3 år.  Eller har rehabiliteringa stoppa opp?  Så mange spørsmål, så få svar.

Et utrykk vi i alle fall hær Nord i landet sir når vi syns nån e teit.  Et skjellsord.  Det e å en skade mange leve med uten at dem nødvendigvis e teit.  Nån e teit uten å ha en hjerneskade, så koffer vi bruke hjerneskade til å fortelle folk at dæm e det vet æ ikke.  Kan vi ikke bare si ” du e teit!?!”.

Æ har en ervervet hjerneskade.  Altså en skade som e kommet etter fødsel. Når man får en hjerneskade betyr det at cellan og/eller kommunikasjon mellom cellan e skada eller ødelagt.  Når cellan dør lages det ikke nye. MEN vi e så fantastisk laga, at hvis et område e skada, så kan hjernen lære å omdirigere informasjon og funksjon rundt området som e skada, eller så kan andre dela av hjernen overta for den delen som e ødelagt.  Det kommer selvsagt ann på kor mye eller mange skada man har.  E skaden alvorlig nok, e det ikke “plass” nok i hodet til at hjernen finne nye bana å gå.

Æ tenke at æ e sånn passelig hjerneskada.  Når æ nu først sku få en hjerneskade ble den ikke for alvorlig heldigvis.  Eller den e jo alvorlig, alvorlig nok men æ fungere fint.  Så lenge hjernen min ikke blir overarbeida!  Når man tenke på alt mer arbeidet hauet mitt må gjøre, kontra en uskada hjerne ja så skjønne man at det blir litt krøll i toppen til tider.  Tenk på alle de omveian cellan må ta når den skal fra A til B.  Nei fan, her va det skade, vi må ta høyre her i stede.  Ops hær lå det nån lik, nu må vi ta til venstre.  Å når signalan endelig kommer dit den skulle, ja da e cellan utslitt og trenge en pust i bakken så dem får fylt opp med  fornya energi.  Når hjernen min blir utslitt så e æ litt i overkant hjerneskada…I alle fall den følelsen æ får, ja sikkert gubben min å.

Det e jo hjernen våres som e primus motor i kroppen vårs.  Den som styre alt. Så en skade  der kan være ille, og gir ofte store konsekvensa for den som e ramma.  Blant anna kan man få problemer med  kognitive, psykisk og atferdsmessige funksjona.  Nån som leve med en hjerneskade e ikke klar over sine problema, mens andre kan ha innsikt og merke det at ting ikke fungerer som før.  Koffer det e sånn vet æ ikke.  Mulig det kommer ann på kor skadan e, kor mye skada man e eller kor mye kunnskapa man har om selve hjerneskaden.

Det første året etter min subraknoidalblødning, hadde æ ikke innsikt i egen sykdom.  Æ merka jo at æ ikke va helt på nett, men det tok lang tid før æ virkelig skjønte kor forvirra og forandra æ va blitt.  Ka som egentlig va probleman mine.  Æ e glad for at æ evne det nu.  At æ forstår ka som ikke funke.  Da e det lettere å korrigere.  Det hjelpe sikkert hodet mitt å.  At æ har innsikt og forståelse for at hjernen trenger tid når den skal jobbe og trenger litt ekstra hjelp.

Det har tatt mæ tre år og lære mæ å leve med en skada hjerne.  Det e kanskje ikke så rart at det har tatt såpass lang tid.  Æ har jo levd med en frisk hjerne i 45 år!  Vi har hatt et godt samarbeid, og som oftest har den gjort en god jobb.  Æ har stolt på den, vært sikker på at den har tatt rette beslutninga i gitte situasjona.  Etter at æ ble syk, måtte æ bli kjent med hjernen min på nytt.  Æ stole ikke helt på den ennu, så vi har en vei å gå før æ kan si at tillitsforholdet vi hadde før e det samme.

Nå som mange som e ramma syns e vanskelig, e jo at man kan ikke nødvendigvis kan se det at folk har en hjerneskade. Skal æ snakke for mæ sjøl, så e det tungt av og til,  fordi æ ser så forbanna frisk ut.  Nu e æ jo ikke syk!  Egentlig.  Æ e kjempefrisk.  Blodtrykket mitt e perfekt, æ bruke ingen medisina.  Æ e frisk, men æ har skada som påvirke helsa mi.  Ingen vil jo gå rundt å se syk ut.  Trur æ…, men det e mer  legitimitet hvis man har en synlig skade.  Man trenge ikke forklare så mye når man har en synlig sykdom eller skade.  Går man bortover veien med en fører hund eller blindestokk, så skjønne folk ” åja, ho kan ikke kjøre bil”  Man treng ikke å forklare ” Nei du skjønne det hjernen min e så skada at det e ikke trygt verken for mæ sjøl eller andre om æ sett mæ bak rattet”.

Det som også gjør det vanskelig e blant annet at man blir litt “treg”.  Æ kan bli litt nervøs når æ e lammi  menneska som æ ikke kjenne godt.  For æ e redd æ skal si eller gjøre nå feil.  Dumme mæ ut.  Misforstå.  Æ hadde for eksempel ei venninna som ringte mæ en kveld.  Æ va litt trøtt og sliten.  Ho sa ” æ har problemer med fjernkontrollen til tv.  Æ får ikke lyd på”  Og snakka litt rundt det.  Æ trudde ho spurte mæ om æ visste korsen ho sku fixe det.  I mitt stille tenkte æ ” koffer i alle daga ring ho mæ å spør om det?  Hallo æ e litt hjerneskada! Det ho egentlig spurte om va ” korsen film eller serie på Netflix anbefale du”….Ho nevnte jo at ho hadde problemer med lyden på tv, men av alt ho sa va det det æ fikk med mæ.  Nu kjenne æ ho godt, så vi kunne flire av det.  Hadde det vært nån æ ikke kjenne, hadde æ følt det verre.

Siden æ har skada rundt omkring i hjernen så har æ fått nån problema æ ikke hadde før.  Lære nye ting for eksempel.  Det tar tid, og æ trenge mange repetisjoner.  Når det først e lært så sitt det.  Æ håndtere ikke så godt at det skjer flere ting på en gang, mao multitasking.  Hjernen min blir litt satt ut da, fordi det blir for mye å håndtere og sortere.  Cellan blir litt pirre virr, og vet ikke helt korsen retning dem skal ta. Stress føre til det samme. Det blir litt kø i rundkjøringa for å si det enkelt.

E det hjerneskaden som lage probleman mine eller e det fatiquen min?  Siden probleman blir så mer tydelig når fatiquen forverres.  Hjerneskaden e den som lage probleman, men når hjernen blir sliten , så orke ikke hjernecellene å jobbe så “effektivt” som dem gjør når dem e utvilt og a fylt opp med energi.  Dem orke rett og slett ikke å finne alle omkjøringan og byksere alle hinder dem må for å komme frem dit dem skal. Dem går i streik, tar en gå sakte aksjon, eller en 3dagers egenmelding.

Det triste e jo at man ikke kan bestille sæ nye friske celler.  Så da e det bare en ting å gjøre, å det e å lære sæ å leve med en del handicappa celler, å håpe at dem med tid og stunder får innvilga en fancy nymotens elektrisk rullestol så dem kommer sæ fortere rundt omkring!

Æ har møtt mange som lever med en hjerneskade. Det de fleste sir e at det e litt flaut.  At man føle sæ som en idiot, eller blir sett på som en idiot. Æ har selv kjent på akkurat det, og det synes æ e trist.  For det e ikke intelligensen som e skada. Det e bare sånn at TTT (ting tar mer tid)!  Æ e like smart, eller usmart, kommer ann på kem du spør, som æ va før æ ble skada.  Selv om æ skal være så ærlig å si at det føles ikke sånn bestandig….

Æ e bare nødt til å fortelle om turen vi hadde i går.  Æ e så peise lykkelig at æ vet ikke om æ klare  å beskrive det!  Men æ skal nu prøve.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

En av mine store sorga etter at æ ble syk, e at æ ikke har klart å nyte naturen på samme måte som æ gjorde før.  Vi va på fisketur nesten hver dag før æ ble syk.  Telt tura, fjelltura, båttura, tyttebær tur å alle andre tura man nu kan gå på å nyte naturen.  Etter at æ ble syk har friluftslivet blitt siste pri. Vi har vært på turer, men æ har ikke klart å nyte det.  Fordi æ har blitt så sliten av det.  Bare planlegging og pakking til å dra ut, har ført til at før vi har sotte oss i bilen har æ vært moden for senga og hvile.

Å det e litt sånn, at når man har opplevd nå som har føltes veldig ubehagelig, så skyr man det litt.  Æ har vært på nån tura, ikke så mange men nån.  Felles for dem alle e at når vi har kommet fram dit vi skulle, og æ har sotte ved bålet eller ved vannet med fiskestanga, så har æ angra på at æ ble med.  Tenkt at æ burde blitt hjemme.  Sotte å grudd mæ fordi æ vet at æ må bruke krefter æ ikke har for å komme mæ hjem når vi e ferdig å fiske eller ka vi nu gjør.  Stort sett så sliten at æ ikke har klart å nyte og ta innover mæ den vakre naturen æ har vært omringa av.  Følt en litt desperasjon på å måtte hvile.  Og dårlig samvittighet fordi æ har spurt om å dra hjem kanskje rett etter at vi har kommet fram.  Følt at æ har ødelagt dagen for dem æ har vært på tur med.

Å være ute i naturen har alltid betydd mye for mæ.  Det e ute i skogen eller på fjellet æ føle mæ nær mæ sjøl.  Der æ har kunne la tankan vandre, der æ har kunne finne løsninger på problema, gode idea, sikkert mindre gode idea, ro og sjelefred.  Sorgen og savnet har derfor vært stor.  Ikke bare for mæ, men også for han David.

Men de siste par måneder har æ følt mæ i litt bedre form.  Litt mer på G og litt mer energi.  Som æ skreiv i forrige innlegg, antageligvis etter at æ har begynt med aktivitetskalkulator.  Så min samboer, min svigersønn og æ bestemte oss for å dra på fisketur.  Egentlig hadde æ planlagt at vi sku vaske hus og rydde vekk sommeren, men ka e viktigst.  Et rent hus, eller en lykkelig gubbe?

Vi dro til Geitvannet.  Et fiskevann oppe i fjellet.  Det tar 30 min å kjøre dit, å ca 40 min å gå dit.  Når vi hadde gått halvveis tok vi en liten rast.  Sist æ gikk der for 2 år sia, måtte vi ha pause hvert 5 min.  En klar forbedring mao.  Når vi kom fram va æ sliten å svett, men NORMALT sliten.  Ikke den lammanes energimangelen æ e vant med å få.

Etter en liten hvil, heiv æ mæ i fiskinga.  Fisking har æ heller ikke funnet nå glede i sia æ ble syk. Som regel har æ bare sett på han mens han David har fiska.  Kanskje æ har hevet ut dubben et par ganga, men æ har ikke hatt den samme interessen med det som æ hadde før.  Da kunne æ stå å fiske tålmodig i times vis.  Æ digga det.

Mens æ satt der ved vannet så æ ikke lenger skogen for bare trær.  Æ så de mektige fjellan som omringa oss, krusninga på vannet, øyenstikkeren som fløy forbi, fuglan som kvittra og kjente på sola som varma.  Æ følte en sånn glede og tilfredshet som æ ikke har følt på flere år.  3 år for å være nøyaktig.  Det e 3 lange år sia æ har kjent det æ kjente oppe på fjellet i går.  Å nu når æ sitt hær å skal beskrive det så renn tåran.  Ikke fordi æ e trist, men fordi æ e så glad.  Æ har vært så redd for at æ aldri skulle få føle det hær igjen.  Gleden ved å være ute i naturen.  Æ har leita og prøvd å finne den følelsen så lenge.  I går fant æ den.

Sorg kan man føle for mye.  Det som e mista, det man ikke lenger mestre å gjøre. Æ har hatt gått igjennom sorga fordi æ mista jobben min, helsa mi, til en viss grad selvstendigheta mi og at æ ikke lengere klare å være sosial på samme måte som æ va før.  Men den største sorgen og savnet æ har hatt, e savnet av å være tilstede ute i naturen.  Ikke bare det å være ute i naturen for det har æ klart, men å være ute i naturen å føle den.  Sånn som æ gjorde i går.

Vi fikk mange fisk og mollkosa oss. Han Dizel (doggen vårs) va nok like lykkelig som mæ.  Det e blitt få tura på han å de hær siste åran.  Vi fiska i tre tima, men kjøreturen og gåturen opp uten hvile ble nok i meste laget for mæ.  Hodepina begynte å dundre, og turen ned ble hard.  Når vi kom hjem, hadde æ så kraftig hodepina at æ ble litt engstelig.  Nei æ va faktisk litt redd.  Æ tok paracet og sa til David ” hvis den blir verre nu, trur æ vi må ringe legen”  Æ gikk å la mæ og sov en times tid.  Når æ våkna va den borte.  Det va nok bare fatiquen som kicka inn.

Ingenting kan ta fra mæ gleden æ opplevde i går.  Å slettes ikke ei hodepina eller den jævla fatiquen!  Men æ har lært at neste tur, skal paraceten være med i sekken!

Æ va bare nødt til å dele den hær opplevelsen med dokker.  Æ e så lykkelig!  Pus e fuckings lykkelig 🙂 🙂 🙂

Når tuben ble fjerna fra halsen min, å æ endelig kunne snakke igjen, så snakka æ Engelsk!  Well en blanding av Norsk å Engelsk.  Som æ for så vidt gjør i dag å.  Den e underlig den hjernen vår.  Det stod i en av rapportan fra Unn “Norsk kvinne, snakker Engelsk, noen Norske ord innimellom”.

Å det har æ jo gjort i 14 år.  Helt siden æ ble kjent med han David.  Så hjernen huska at æ brukte Engelsk i hverdagen, men ikke at æ hadde kjærest.  For æ viste ikke kem han va.  Æ trudde og at dattra mi va 10 år, og ikke 17.  Æ va så bekymra, for kem passa på ho?! Det va nån år som va viska ut.  Heldigvis kom de åran tilbake etter hvert som hode mitt ble lega.

Den hær videoen har æ delt før.  Æ elske den!  Å æ ser på øyan mine, at æ ikke vet kem han David e , ser kor usikker æ va.  Å sjeløyd!  Den e filma på Rehaben i Kirkenes 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nu kan æ ikke skrive om mine erfaringer etter at æ ble syk, uten å nevne ambulant rehabiliteringsteam ved Kirkenes sykehus.  Æ kan med handa på hjertet si at æ hadde aldri blitt så frisk som æ e blitt uten dem!

Æ møtte dem første gang når æ va innlagt på rehabiliteringa på Kisy.  Tverrfaglig møte, planlegging og forberedelser til æ sku hjem.  Teamet består av ergoterapeut, psykolog, sykepleier, familieterapeut og litt usikker hær, men æ trur det e en fysioterapeut med i teamet.  Og ka gjør dem?

Ambulant rehabiliteringsteam (ART) bistår voksne med funksjonssvikt som gir langvarige og sammensatte problemer. Disse problemene kan oppstå på ulike områder, som for eksempel i nære relasjoner, på arbeidsplassen, på skolen, eller i fritiden.
Pårørende og hjelpeapparatet rundt personen kan også få støtte og veiledning fra oss (https://finnmarkssykehuset.no/avdelinger/klinikk-kirkenes/habilitering-og-rehabilitering-kirkenes/ambulant-rehabilitering-kirkenes#les-mer-om-ambulant-rehabiliteringsteam).

Trur det bare e i Nord Norge vi har et sånt team.  Mange kommuna, i alle fall de fleste har et sånt team på kommunalt nivå.  Men det hær teamet ligg under sykehuset og dermed staten.

I begynnelsen va dem hyppig innom mæ hjemme.  Snakka om korsen det gikk, ka æ hadde problema med, og ka æ trengte hjelp til.  Ofte viste æ ikke sjøl ka problemet va, langt mindre ka æ trengte hjelp til.  For som æ har nevt før, æ va rimelig pirrevirr.  Dem hjalp mæ å skrive søknader , i kontakt med Nav, leger, sykehus, hjemmesykepleien, ja alt som trengtes å orde hjalp dem mæ med.  Dem snakka med David.  Forklarte han koffer æ va som æ va, og ka han kunne gjøre for å hjelpe mæ å håndtere mitt nye liv. Eller vårt nye liv.  Nu har æ kontakt med dem ca en gang i mnd.  Nån gang e dem på hjemmebesøk, og nån gang snakke vi bare i telefon.

Har æ et problem æ ikke klare å løse, så kan æ skrive en sms så ringe dem.  Eller hjelpe mæ med what ever æ slite med.

Dem har en utrolig kompetanse, og æ e evig takknemlig for at æ har fått hjelp fra dem.  I 3 år nu! I 3 år har dem hjulpe mæ, støtta mæ, tørka tåran mine, lytta når æ har hatt behov for å snakke, og veileda mæ på riktig kurs.

I de siste månedene har vi jobba med aktivitetskalkulator.  Et møysommelig arbeid.  Å mye arbeid!  Vi har rett og slett gått gjennom hverdagen min, å skrevet ned alt! æ bruke energi på, ka som gir mæ energi, kor lenge æ holde på med en aktivitet eller hvile og kor ofte.  Prøv det du.  Skriv ned alt du gjør om dagen fra du står opp til du legg dæ.  Et j…stort arbeid spør du mæ.  Heldigvis kanskje, så gjør æ nu ikke så forbanna mye i løpet av en dag..Men alt æ gjør koste energi.  Å må føres opp.  Morgenstell 1 poeng.  Lage frokost 0,5 poeng.  Kjøre til trening 0,5 etc, etc.

Når livet e gått igjennom, og alt av aktivitet og hvile ført opp så finne man basisen.  Æ har 10 poeng æ kan bruke på en dag.  Så når æ lage ukeplan, ja æ må fortsatt bruke ukeplan, så legg æ opp aktiviteta så æ ikke overstige 10 poeng.  Det høres kanskje lett ut.  Men det kan æ skrive under på at det ikke e.  For æ må være veldig selektiv til ka æ gjør.  Å kan ikke være spontan for ofte.  For da bruke æ mer poeng enn æ skal.

Hensikten med alt det hær arbeidet og planlegginga, e at æ på sikt skal slippe å gå på de berømmelige energismellan som æ jo ofte gjør.  At energikurven min skal bli mer stabilt (dårlig).

Æ har gjort det hær i rundt 2 måneder nu. Å det funke og æ fungerer bedre syns æ sjøl. Gubben merke å forandring på mæ.  Når fatiquen e litt mer i sjakk, så føle æ mæ friskere.  Og ingenting e bedre enn det!

En anna flott ting med aktivitetskalkulatoren e at æ kan bruke den for alt den e verd.  Så når kjøkkenet ser ut som ei bomba har sluppet ned, kan æ bare si” Du David.  Æ sku ha rydda kjøkkenent, men æ e allerede på 11 poeng..” 😉

Vi har blitt enige om at fra høsten så skal æ stå på egne bein.  Æ har mulighet til å søke hjelp igjen hvis det blir behov for det, så det kjennes ikke helt svart ut.  Men det e faktisk litt skremmanes.  Å gi slipp på dem.  Dem har vært mine viktigste støttespillera i lang tid nu.  Krykkan mine.  Dem e de fra helsevesenet som kjenn mæ best.  Dem vet ka æ e god for, og dem vet ka æ har problemer med.  Æ trur nesten dem kjenn mæ bedre enn æ gjør sjøl.  Men kanskje æ e blitt sterk nok til å klare mæ uten dem.  Kanskje det kommer til å gå helt fint!

Tusen takk til gjengen på Ambulant team!  Dokker e amazing!  Æ kommer til å savne dokker!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Nu e oppholdet mitt på Sunnås ferdig.  Har bare vært hær nån daga.  Heldigvis vil æ si.  Æ e så lei institusjona!  Lei av å gå gjennom livet mitt og snakke om energi og ikke energi. Ka æ gjør og ikke gjør.  Kor æ har vondt å ikke vondt.  Æ e drit lei alt!  Akkurat nu..i morra e nok alt bedre !

Æ snakka med David i går.  “Det hær e mitt siste rehabiliterings opphold!  Det holde nu.  Æ trur ikke Sunnås eller nån andre kan hjelpe mæ mer.  Med mindre det dukke opp en vidunder medisin som tar knekken på fatiquen og heale hjerneskaden min”.

Dæm e drivenes dyktig hær.  Har fått mange gode råd, og lært mye.   Det e masse kompetanse i det hær bygget, hyggelige folk og man mangle ingenting hær. Maten e som på en restaurant, og det  e aktiviteta for enhver lyst. Men æ føle mæ ferdig med rehabilitering nu.  Ikke i hverdagen, rehabiliteringa vil nok fortsette resten av livet mitt, men kjære Gud la mæ være ferdig med instustisjona!

Vi tok en fatique test i går.  Siden æ va hær i januar, har det vært fremgang!  Den e fortsatt på rødt, men e blitt bedre.  Det visste æ jo.  Æ har følt det.  Men det e godt å få det stadfesta at all arbeid æ har lagt ned har gitt resultat.  Nu skal æ hjem til stillhet igjen.  Gud som æ savne stillheta i Jardfjord. Hjem til hverdagen, trening og til tider kjedsomheta.  Hjem til elsklingen, dattra, venna og doggen.  Hjem til livet mitt!

Hvis nån føle dem har behov for rehabilitering kan æ anbefale Sunnås på det varmeste. Har du, eller e du på pårørende til nån med ervervet hjerneskade, få fastlegen eller sykehuset til å søke hit på rehabilitering! Gå å les på Sunnås sine hjemmesider https://www.sunnaas.no/.

Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa ” lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl”  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan 😉  Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  “Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din”  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa ” Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ”  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.

Kule navn, men på Norsk e det altså en lammelse av øyemusklene  og netthinneblødning.  En anna ting æ fikk i forbindelse med hjerneblødninga.  Æ må ærlig talt si æ va nødt til å google det.  Aldri hørt om det før æ sjøl fikk det.

Æ ble mildt sagt skjeløyd av det hær.  Han David og dattra mi flirte mer enn en gang av mæ.  “Du Ronja, ser ho på mæ eller dæ nu?”  Første gang æ va såpass til stede at æ kunne se mæ i speilet, fikk æ latterkrampa.  Æ satt i rullestolen og sku prøve å pusse tennene.  Æ flirte høyt og sa ” i herrensnavn æ ser jo helt sinnsyk ut”  Mine nærmeste syns æ va kjempesøt, æ personlig va ikke helt enig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I tillegg til å skjele, så ble synet mitt dårlig, og æ hadde ikke dybdesyn.  Hvis æ gikk over nån fliser , så gikk æ med høye kneløft.  For æ så ikke om det va flatt, eller om det va forhøya. Trur æ va litt av et syn når æ va innom Kiwi på handletur.  Når æ gikk i trapper så æ ikke kor trinnan begynte og slutta.  Merkverdige greier, og ganske skummelt!

Når æ kom til Kirkenes sykehus, begynte æ behandling hos synspedagog.  Vi e så heldig at vi har en på sykehuset hær.  Det e det slettes ikke alle som har!  Trur vi bare har en i Finnmark, men skal ikke være bastant på det.

Æ va hos ho hver dag.  Siden øyet blir styrt av flere muskla og hjernen, så trente vi på at dem skulle rettstille sæ. Øyan altså.  Hjernen min jobbe fortsatte med å rette sæ.. Det va mange øvelsa gjerne foran pc.  Æ hadde så liten margin i utholdelse på den tida, ja æ har det jo enda, men det va adskillig verre da.  30 min trening og æ va peise ferdig.  Det va faktisk tyngere enn å trene med fysioterapeuten.

Æ trente på å kunne se 3D bilda.  For det kunne æ ikke, trente på å se prikka til høyre og venstre på skjermen, flytte øyan, følge med,  reaksjonstid og mye mer.  Måtte bruke prisme brilla, og øyelapp.  Så ut som en vassekte sjørøver med colabrilla.  Arrat, barbert hode og øyelapp.   Men det hjalp.  Øyan rettstilte sæ, og når æ dro fra sykehuset hadde æ fått synet mitt tilbake.  Klare å se 3D, og har fått dybdesynet tilbake.  Æ har fått svakere syn etter skaden, men akkurat det e nu ikke nå å klage over.  Hadde det ikke vært for synspedagoen, hadde æ fortsatt hatt problema med øyan.  Mulig æ hadde sett ut som den katta på bilde for resten av livet.  Æ skjele faktisk litt enda men kun når æ blir sliten.  Eller når hjernen blir sliten.