Det e bare psykisk.  Det e den værste setninga æ kan høre.  Æ blir rett og slett drit provosert.  For ka e bare psykisk?  Akksom psyken ikke e en del av kroppen?!  Slit man psykisk så slit hele kroppen!  Man kan ikke dele hodet fra resten av kroppen!  Hallo, hodet e det som styre.  Alt i kroppen.  Korsen man puste, går, føle smerter, bæsje, tenke, gråte, kordan hjerte skal slå, alt!  Hele kroppen e styrt av hjernen.  Så korsen kan man si ” det e bare psykisk”?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Får man en psykisk sykdom, så e hele kroppen syk!  Man e like syk som om man får en kreftdiagnose, lårhalsbrudd eller hjerneblødning.  Gradan på psykisk sykdom e det samme som en fysisk sykdom.  Lett, mild, moderat og alvorlig.  Felles nevneren e at alle sykdomma kan bli alvorlig.  Man kan gå fra en lett depresjon til en alvorlig.  En liten kreftsvulst til en stor og alvorlig.

Koffer blir man sett på som svak hvis man har en psykisk lidelse?  Man e liksom ikke sterk nok?  Mindre verd. Men hvis man får et hjerteinfarkt så e det greit.  Da e det stakkars, han e blitt syk.  Har man en psykisk lidelse e man bare svak.  Det e ikke kroppen som e syk.  Det e den svake sjela.Og det stemme jo ikke.  Alle som har opplevd en psykisk sykdom/lidelse vet at det ikke stemme.  En depresjon for eksempel treng ikke å være knytta til en livshendelse.  Det kan være hormonelt, stoffskifte og ubalanse i hjernen som gir det.  Og hvis det e en livshendelse som fører til depresjon, koffer blir man sett på som svak?  For at man ikke takle det?  Ser vi på en som får kreft som svak?

Vi e nån rare dyr.  Og vi e full av fordomma!

Æ opplevde psykisk sykdom ca et år før æ fikk hjerneblødning.  Helt ut av det blå kom en depresjon snikanes.  Æ va på topp i livet.  Alt va helt på G.  Økonomien va bra, kjærlighetslivet va topp, jobben va knall.  Alt va for første gang i livet mitt helt bra!  Å så begynte æ å få dystre mørke tanka.  Æ lå søvnløs å tenkte på negative ting.  Æ som e uber positiv.  Det va som å være i ei sump myr.  Nu har æ aldri vært fast i ei myr, men æ kan tenke mæ at det va sånn det føltes.  Det va stort sett mørke skya på himmelen.  Æ så ikke sola.

Æ dro til legen min, sa at æ trudde æ va deprimert.  Ho va vell egentlig ikke helt enig, men æ fikk skrevet ut antidepressiva.  Dem hjalp ikke det pøkk.  Æ ble bare enda mer deprimert.  Æ va ikke sånn deprimert at æ lå i senga bak gjentrekte gardina.  Men æ hadde mørke tanka.  Kjæresten min visste ikke at æ va det.  Når æ va lammi han va æ smilanes og “normal”.

Depresjon gikk fra mild til alvorlig, og æ trengte behandling.  Medisiner og terapi.  Æ har vært innom psykisk helsetjeneste når æ tok sykepleier utdanninga mi.  Så ble æ pasient og fikk se korsen psykiatri tjenesten fungerte.  Æ kunne sikkert skrevet ei hel bok om det.  Æ opplevde mye rart, å det e nån som absolutt ikke burde jobbe innen psykiatri det e i alle fall sikkert!  Det skal æ skrive mer om i et anna innlegg.

Etter hvert fikk æ mæ en psykolog på VVP ved Kirkenes Sykehus.  Ho va amazing,  vi hadde god kjemi og æ fikk god hjelp.  Like før hjerneblødninga va æ mer eller mindre friskmeldt, og på tur tilbake i jobb.

E æ et svakt menneske fordi æ ble deprimert?  E æ svak fordi æ fikk en bipolar 2 diagnose?  En diagnose æ fikk etter at æ va på Dps på Storslett nån uker.  Eller va æ syk?  Syk som da æ fikk hjerneblødning.

For et par år sia slutta æ med medisiner for bipolar 2 diagnosen.  Æ har ikke hatt et snev av depresjon etter sommeren 2015.  Veldig mange oppleve depresjon etter slag.  Det e helt vanlig.  Æ va ekstra utsatt fordi æ har en tillegg diagnose.  Æ holdt kontakt med VVP ei stund etter at æ va kommet ut fra sykehuset, fordi æ va redd for at æ sku bli deprimert igjen.  Kanskje ikke så rart om man blir det heller, når man får ei livskrisa.  Men æ føle mæ frisk.  Æ trur aldri æ har vært så” sterk” som æ e nu.

På mange måta e æ glad for at æ har opplevd det æ har opplevd.  At æ fikk lov til å være “svak”  Så æ kunne bli limt sammen igjen.  Æ føle at æ e blitt limt godt sammen.  Med et sterkt lim.  Æ håpe det holde.  Æ skal i alle fall fortsette å jobbe så det forblir limt sammen.  Hele kroppen min.  Sjela og skjelettet, anurisman og musklan.  Æ skal gjøre det æ kan for at æ skal holde mæ oppreist. Lengst mulig!  Æ e ikke svak.  Æ har overlevd.  47 vintra har æ klart mæ.  Æ har opplevd kanskje i overkant ka som e vanlig i løpet av et liv.  Æ ville ikke vært foruten nå av det.  Alt det æ har vært igjennom har forma mæ som menneske.  Det har gjort mæ til den æ e i dag.  Æ e stolt av mæ sjøl.  Im a surviver!  Æ e som løvetanna.  Eller som gekkoen æ har tatovert på armen min.  Æ e sterk!!