Kan æ stole på at de signalan hauet mitt gir mæ e rett. Va klokka 1300 når æ sjekke den. Eller har æ sett feil. Har æ sett rett, men hodet sir feil til mæ? Korsen vei skulle æ gå nu. Æ vet jo at flybussen går fra Furuset. Men skulle æ gå til høyre hær? Eller rett frem? Selv om æ har gått hær mange ganga, e æ fortsatt usikker. Som regel så spør æ folk æ møte. E æ på rett vei? Æ dobbel sjekke ikke ting mere, æ sjekke tjue gang. Fordi æ gjør så mye rart. Eller feil. Hodet spille mæ så mange puss. Gjør mæ usikker, gjør sånn at æ ikke stole på mæ sjøl lenger.
åhh ka det va æ sku huske på? Det va nå viktig. Æ vet æ skreiv det ned. Men kor skreiv æ det?
Det koste mye energi all den hær planlegginga og sjekkinga. Sjekke at det æ tenke e rett. At det hodet fortelle mæ stemme. Det koste mer hvis æ ikke gjør det. Blir mer frustrasjon. Æ kan for eksempel ikke bare hive i en bolle deig å bake som før. Æ må planlegge nøye. Finne frem mel, gjær etc. Legge det i rekkefølge. Følge oppskrifta slavisk. Må ikke bli avbrutt av tlf eller prat mens æ holde på. Da kan 500g hvetemel bli 500 g sukker. Å da, ja da kommer frustrasjonsutbruddet!
Sku æ til legen på mandag, eller va det neste måned? E det torsdag i dag, eller søndag? Skrudde æ av ovnen? Ka va det æ reiste mæ opp for. Ka va det æ skulle gjøre? Æ skal på trening kl 15. Katti klokka må æ begynne å forberede mæ? Æ må ikke dra for tidlig, så æ må planlegge. Kor lang tid bruke æ? Kor mye tid treng æ? Har æ pakka ned det æ treng. Har æ glemt nå?
Det hær e sånn det e oppe i hodet mitt. Da skjønne du kanskje at æ bruke masse energi på helt dagligdagse gjøremål . Æ bruke mange ressurser på å organiserer i eget hode. Sortere, planlegge og utføre. Selv om det e blitt bedre med tida, e det ennu kaos i topplokket mitt. Eller rot. Det e ikke orden lengere. Æ gjør ikke så mye på automatikken lengere. Alt æ gjør kreve mer av mæ. Det e jo fan ikke rart æ e sliten. At hodet blir utslitt.
Æ har måtte lære mæ nån knep. For å stenge av hodet litt. Sånn at det ikke jobbe på høygir, men slappe av litt. Når æ e ute å går tur for eksempel, så kan æ gå å si ei regel inni mæ. ” en to, en to en støvel og en sko” Høres jo ikke ut som æ e helt frisk, i know. Men når æ gjør det så stenge æ ut alt anna. Æ tenke ikke. Da blir det litt lettere å gå. Da går æ ikke å tenke på om æ går rett vei, eller om æ har huska å låse døra. Og best av alt, æ kjenne ikke slitenheta i kroppen så godt. Det e et knep æ lærte mæ hos fysio fordi æ va så redd når æ va ute å gikk, eller gikk i trapper. Fordi æ brukte så mye energi på å konsentrere mæ for ikke å trø feil eller ramle.
Æ har appa for avslapping. Som spille chakra makra musikk, og veilede mæ til å slappe av. Som regel sovne æ etter 3 min, men æ slappe i alle fall av. Å stenge av harddisken. For når hodet e skada, så trenge det det. Å bli stengt av litt, så det kan fungere igjen. På et vis.
Katti skal æ begynne å stole på mæ sjøl igjen? Æ vet ikke. Blir æ nån gang normal igjen? Nu har æ vell aldri vært helt normal, men blir æ nån gang som æ va før? Betyr permanent hjerneskade for ever? Eller kan det bli bedre? Ting har jo blitt bedre! Vil det fortsette å bli bedre, selv nu etter 3 år. Eller har rehabiliteringa stoppa opp? Så mange spørsmål, så få svar.
Kjenner meg så godt igjen.
Det mest frustrerende for meg, er å huske innholdet i møter, telefonsamtaler – eller bare samtaler. Fra forrige måned, forrige uke, for to dager siden.
Hva ble sagt? Hva ble vi enige om? Hva ble konklusjonen?
Mobilen er med overalt. Notatblokken der er full av brukernavn og passord, og kalenderen er full av avtaler og tidspunkter.
Og navn og ansikter! Noen hilser blidt og spør hvordan det går. Jeg hilser like blidt tilbake mens hodet febrilsk prøver å rase igjennom kartoteket: Hvem er det her igjen?! Hvor har jeg vedkommende fra?!
Utfordrende å ikke huske…
Ja det e det. Å så blir man gjerne litt stressa i gitte situasjona, og da blir det enda vanskeligere å huske:) Æ prøve, selv om det e vanskelig, å si til mæ sjøl ” jaja, du e litt dement. Alle som betyr nå for dæ vet jo det. Ingen flire av dæ å syns du e teit. Folk forstår” For hvis æ skal bli frustrert hver gang æ glemme nå,vil æ gå rundt å være frustrert hele tia. Det e ikke bra for nån, å slettes ikke for mæ sjøl. Så æ prøve å puste med magen å fortelle mæ sjøl at det e greit. Å være litt dement. Æ kan jo ikke forandre det. Så da må æ prøve å leve med det. Så godt det lar sæ gjøre:) Prøv å pust med magen Bente. Det finnes langt verre ting hær i livet enn å være glemsk. Nån gang kan det faktisk være en fordel å glemme ting! 😉
Takk for gode råd! ??
Det er slik en trøst å vite at man ikke er alene. Så godt å ha noe å kjenne seg igjen i i det du skriver; trekke litt på smilebåndet og humre litt. Takk skal du ha.?
Takk skal du ha! For at du lese bloggen min, og gir mæ tilbakemelding. Ha ei nydelig helg!
Så utrolig bra skrevet, og kjenner meg så godt igjen 🙂 det er jammen ikke enkelt med dette kaoset og rotet i topplokket, og det å huske,glemme, hva var det jeg skulle huske, jeg skrev på lapp, men hvor er lappen..phuu. Er en stor utfordring å lære seg å leve med akkurat dette..
Takk Jeanette 🙂 Det kan være ganske frustrerende ja. Av og til nytter det ikke å telle til ti og holde pusten. Av og til så eksploderer jeg av frustrasjon. Det har tatt meg tre år og godta at sånn er det. Og like mange år på å lære meg å leve med det. Klem til deg fra meg 🙂