Slagferdig Dame med et levd liv, blogge om nettopp det

Det e så rart når æ oppleve at æ e forvirra.  Det e jo ikke alltid æ merke det.  Før etterpå.  At æ e helt på bærtur. Men æ kan sitte å snakke med nån, enten om hverdags ting eller i et møte.  Å midt i ei setning så bestemme hjerne cellan mine sæ for at det e på tide med en kaffe pause.  Helt plutselig blir det en kortslutning inne i hodet mitt.  Det blir tomt hus å ingen hjemme.  Æ kan kvekke til.  Ka fan va det vi snakka om.  Ka skulle æ til å si?  Når det skjer så kan du nesten høre hjernen min knake.  Æ prøve fortvilt å starte den igjen.  Rope ut at nu må pinadø kaffepausen være over!

Æ bruke enormt med energi da.  Nesten så æ mentalt bruke hjertestarter på hjernecellan for å få dem til å røre sæ igjen.  Fær dit dokker va på tur!  Ikke paus nu!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det e en lammanes følelse når dem ikke virke.  Det blir bare blir ekko i hodet. Tomrom.  Kanskje litt som når man røyke sæ stein på cannabis.  Ja æ har gjort det nån gang.  I min ungdom.  Men det e en anna historie.  Det æ vil frem til e at æ får en følelse av å være veldig stein.  Ting går så langsomt.  Å så prøve æ å skynde det.  Tankan eller få frem ordan æ skulle.  Men det hjelpe ikke.  Så blir æ stressa.  Å det blir enda verre.

Av og til kan æ være kjempe forvirra når æ våkna om morran.  Det kan ta flere minutter før æ vet kor æ e, korsen dag det e og om det e morra eller natt.  Det skjer gjerne når æ har vært bortreist en periode og kommet hjem igjen. Eller hvis æ e veldig sliten. Virke nesten litt sånn at hjernecellan mine trenge tid på å venne sæ til forandringer eller at dem blir så sliten at dem ikke klare jobben sin.

Når æ e på nye plassa, så rote æ mer.  Eller e mer forvirra.  Det samme når fatiquen e sterk. Det e har hendt at æ har tatt heisen til feil etasje, og fortvilt prøvd å komme mæ inn på rommet.  Så virke ikke nøkkelen.  Så kommer katstrofefølelsen frem.  Æ blir kjempe stressa.  Begynne å planlegge ka æ skal gjøre.  For den automatiske tankegangen funke ikke så godt lenger.  Hadde det skjedd når hjernen min va frisk, hadde det tatt mæ et nano sekund å skjønne at æ va i feil etasje. Ville skjønt med det samme ka æ må gjøre. Når hjernen e skada tar det litt lengere tid.  Fordi alt går så jævla sakte.

Æ kan komme ut fra doet på flyplassen å være totalt forvirra.  Fordi æ ikke e kjent, så bruke hjernen min enormt med energi på å resonere sæ i terrenget.  Kor i alle daga va det æ kom fra?  Korsen gate va det æ satt på?  Jobb hjerneceller, jobb!  Så lenge æ klare å beholde roen så klare æ å resonere fram til det rette svaret.  Korsen vei æ skal gå.  Bare det ikke skjer flere ting på en gang.  Som at nån kommer bort å begynne å prate med mæ, eller telefon ringe.

Nån gang kan æ bli veldig aggressiv når æ blir forvirra.  Ikke sånn aggressiv at æ klappe ned folk, selv om æ kanskje innerst inne kan ha løst til det…Men sånn at æ eksplodere litt.  Selgere har for eksempel en tendens til å ringe når æ holde på med nå viktig.  Nesten som dæm har radar for det.  Å står æ å konsentrere mæ om å lage middag og dem ringe, ja da kan æ bli ufin.  Dem e jo så sleip at dem bruke en halv time til å få frem poenget.  Om dem skal selge dæ nå, ønske støtte til nå, at du liksom skal få nå gratis, bare du binde dæ til dem i 7 år og handle for min 134000 krona.  Å æ e jo høflig til et vist punkt.  Sånn i starten før æ skjønne ka dem vil frem til.

Æ hata det sikkert før å.  Men nu hate æ det enda mere.  Fordi æ bruke en helvetes masse energi på å resonere mæ i samtalen å forstå ka dem vil frem til.  Æ kan bli forvirra.  Helt til æ forstår.

Forvirring e en tilstand som e prega av sviktende orientering for tid, sted, situasjon og/eller person.  Når man e forvirra, så e jo bevissthetsnivået påvirka selv om man e våken.  Det føles ganske fælt når det skjer.  For man miste kontrollen litt.  Ikke bare litt.  Man har ikke kontroll.  Man forstår ikke ka som skjer.  Der og da blir det tomrom, ingen signala mellom hjernecellan.  Forvirring e jo ikke en sykdom, men et symptom.  Et symptom på at hjernen min e skada.

Her e nån rapporta fra rehaben.  Et lite innblikk i kor pirrevirr æ va. Æ e ikke så ille nu.  Hjernecellan mine e blitt raskere og resonere bedre når æ blir confused .

2 Kunnsk/utv./psyk.: Trodde hun hadde vært i Hammerfest tidligere i dag, lo når hun fikk beskjed om at hun ikke har vært i der, lurte på hvor hun hadde vært da.

2 Kunnsk/utv./psyk.: Sier hun blir helt tomelumsk i hodet, vet ikke hvor rommet hennes er, finner ikke toalettet ol etter at hun byttet rom. Må ha tilsyn av samme grunn, har vært på vei og har gått ut av avdeling fordi hun ikke finner veien, vet ikke hvor hun skal. Husket ikke hva hun hadde pratet om med lege og spl. Savner besøk, tror hun ikke har hatt besøk på flere dager.

2 Kunnsk/utv./psyk.: Sier hun er veldig urolig inni seg. Sier dette kommer av at hun ikke får røyke. Var veldig rastløs frem til kl. 17.00. Etter dette har hun vært rolig, hvilt, sittet med de andre medpas., trent og vært på rommet.Hun husker ikke hvem som har vært her, men når u.t. forteller hvem som var her, husker hun det. Finner ikke rommet sitt. har gått inn på naborommet flere ganger.

2 Kunnsk/utv./psyk.:Rolig dag, sier at hun kjeder seg og ønsker å komme bort fra sykehuset- Finner godt fram i avdelinga, og har trillet en tur opp på Med B alene uten å si ifra først. Hun ventet på samboeren som skulle ta henne med på tur rundt sykehuset. Personalet ringte etter henne og hun kom tilbake til 1.etg., – sto utenfor heisa og var usikker på veien inn til FMR. Pas husker fra gårdagen. .

2 Kunnsk/utv./psyk.: Klarer ikke å orientere seg i avdelingen. Husker enkelte ting, mens andre ting glemmer hun i løpet at et minutt.

Heldigvis så klare æ å få cellan til å virke igjen når æ merke at æ ikke e helt på nett.  Æ e ikke “dement” 24/7.  Æ e langt mindre forvirra i dag enn æ va for bare et år siden.  Det går fremover det å.  Følelsen e derimot like ille når det skjer i dag som før.  Den e ikke forandra.  Følelsen av usikkerhet, litt panikk og uro.  Æ kan bli engstelig helt til æ klare å forstå.  Helt til hjernen min har kobla sæ på igjen.

Det e nok på grunn av forvirringa æ oppleve at æ planlegge så mye.  Gjør livet mitt veldig forutsigbart, for da oppleve æ det ikke så hyppig.  Stress e for eksempel en utløsende faktor.  Det samme overdrivelse av aktiviteter sånn at hjernen blir sliten.  Æ merke det godt at det e blitt bedre etter hvert som balansen mellom hvile og aktivitet e blitt bedre.

Etter å ha jobba over 20 år i helsevesenet har æ møtt på mange menneska som lide av demens eller Alzheimer. Dem slit og med forvirring og nedsatt hukommelse.  Nu vet æ korsen det føles.  Og æ kan faktisk forklare det og resonere over det.  Fordi æ e så heldig at æ ikke e permanent forvirra.  Hjernen min e flink og koble sæ tilbake når den tar sæ små pausa!

Når æ nu først sku bli syk, så gjorde æ det skikkelig.  Æ e litt sånn.  Skal man gjøre nå, så gjør det orntlig!  Når æ va på min første kontroll sa nevrologen på Unn  ” Sølvi, du har ikke hatt en fot i grava, du har hatt 1,5 fot i grava.  At du står hær i dag, og e så frisk e ikke mindre en et mirakel!   God helsehjelp, gode samegena og litt flaks kalle æ det 😉

En anna ting som æ trur har hjulpet mæ til å bli så frisk som æ e blitt, e sykepleierkunnskapan mine. Men selv om æ hadde dem, e det mye æ ikke viste, som æ har måtte lest mæ opp på, eller blitt lært opp med.

Anyway, på Kirkenes sykehus satt æ på rommet.  Å kjente at æ hadde ei stor kul i hodet.  Æ lurte fælt på koffer den va dær.  Og når æ så på magen min, så hadde æ en stor bandasje på.  Koffer har dem spretta opp magen min?  Æ skjønte ikke ingenting, og va mildt sagt bekymra.  Hadde dem fjerna nån organa fra mæ?!  På den tida hadde æ ikke innsikt i min egen sykdom.  Æ viste ikke helt ka som va skjedd mæ og kor syk æ va/hadde vært.

Æ fikk besøk av venninna mi som va lammi mæ når æ ble syk hjemme.  Ho forklarte mæ at kula sikkert kom av at æ hadde knalla hodet i kjøkkenbordet når æ svimte av.  Å nu ble æ ennu mer bekymra, for det va jo flere måneder sia.  Koffer va kula fortsatt der?  Va det en kreftsvulst?!  Ja det va vell bare det som mangla!

Lykken va stor når en sykepleier forklarte mæ at æ hadde fått operert inn en shunt fordi æ hadde for mye væske i hodet og trykket hadde vært for stort.  At den gikk fra hodet mitt og ned i magen.  Eureka! Det va ikke verre!  Det hadde dem jo fortalt mæ i Tromsø , sikkert flere ganga, men det huska ikke æ.

Æ ble verre etter at æ va vekt opp fra koma og starta rehabiliteringa på Unn.  Tilbakesteg i rehabiliteringa.  Va mer forvirra, og hadde skikkelig hodepine.  Det viste sæ at det va trykket i hodet som va for høyt. Fordi æ hadde skada så ble ikke hjernevæska drenert godt nok og det hopa sæ opp i hodet på mæ.

Hydrocefalus kommer av for mye hjernevæske i hjernen. Det kan være fordi det e økt produksjon, tette kanaler eller redusert opptak til blodkarene. Vannhode kalles det på godt norsk. Når mengden hjernevæske øker, øke også trykket i hjernen. Det er det forhøya trykket som forårsaker de fleste symptomene ved hydrocefalus, og som utgjør den største faren. Hos voksne persona som får hydrocefalus, kan ikke hodeskallen utvide sæ, og man kan få symptoma som hodepine, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser, svimmelhet, krampeanfall og redusert bevissthet på grunn av det økte trykket. For å unngå skadelige følga av forhøyet trykk i hjernen blir det som regel operert inn en såkalt shunt. Det e en tynn slange med ventil som går fra en av hjerneventriklene til bukhulen. Shunten utjevner trykket.

Så kula i hodet har æ ennu.  Æ kjenne slangen som e i hodet fordi den ligg rett under huden.  Det hende at æ blir litt engstelig for at den skal gå tett, eller skades.  For det kan skje.  Det e tanka æ kan ha når æ sitt på hesteryggen, eller går i ulendt terreng.  Enn hvis æ ramle og slår hodet? Æ tenke æ har nok hjerneskada nu, æ treng ikke mer! Æ har også spurt om den ikke kan tas ut, men det vil dem ikke.  Så den  må nu bare bli der inne.  Så lenge den gjør jobben sin e det vell greit.

Når æ skal sjekke den, og at ventrikklan i hode har den størrelsen dem skal ha, må æ til Tromsø å ta MR.  Æ kan ikke ta den i Kirkenes, fordi shunten stille sæ under MR på grunn av magneten som e på den. Dem har ikke det lille apparatet som stille den på rett frekvens.  Nå som æ syns e rimelig loco, for det e et lite apparat som holdes på hodet mitt, og det tar 1 min å stille den.  I stede må æ reise med fly til Tromsø!  Ka det koste Staten, kontra å investere i det apparatet!  Og ka koste det mæ..ENERGI!

Mulig æ har fortalt det før, men æ har tre aneurismer i hode.  En aneurisme e en slags pulsårebrokk.  Åreveggen får et svakt parti, og danne en utbuktning.  Den kan briste og føre til en livstruende blødning.  Dem mene mine va medfødt.  Korsen dem kan se det ane æ ikke.  Når æ havna på St Olavs i Trondheim coila dem den som blødde.

Intrakraniale aneurismer innebærer risiko for alvorlig sykdom og død. Akutt aneurismeruptur fører som oftest til subaraknoidalblødning( som æ hadde).  Den kliniske presentasjon er som regel hyperakutt, med voldsom hodepine, av og til også bevissthetssvekkelse og fokalnevrologiske utfall dersom det også utvikles hematom i selve hjerneparenkymet. Risikoen for at aneurismet revner på nytt, er størst de første timer, døgn og uker etter første blødning. Innføring av selv én enkelt coil i et rumpert aneurisme gir stor grad av beskyttelse mot reblødning . Coilbehandlingen er i de fleste tilfeller elegant og skånsom, men krever hyppige kontroller og god oppfølging og i en del tilfeller også påfyll av coilmateriale (recoiling) https://tidsskriftet.no/2005/08/leder/behandling-av-intrakraniale-aneurismer.

De to andre aneurisman ble coila på et seinere tidspunkt.  Æ føle ikke nå angst for at æ har dem, fordi dem kontrolleres med jevne mellomrom.  Mine nærmeste har også sjekka hodet for aneurismer, fordi det kan være arvelig.  Ingen av dem har det, heldigvis.

Faren min døde av aorta aneurisme for nån år siden.  Da sjekka æ aortaen og den va helt fin.  Men hodet det sjekka æ ikke…  Det e jo heller ikke nå man bare gjør uten å symptoma på at nå e galt. Det æ e blitt forklart e at aneurismer e ganske vanlig.  Man kan ha det forskjellige plassa i kroppen.Mange har det hele livet uten at dem fører med sæ nå problema.  Æ krysse det som krysses kan for at dem e ferdig med å lage trøbbel for mæ!

Æ synes det e ganske fasineranes å tenke på alt kirurgan klare å fixe.  At legevitenskapen e kommet så langt at dem klarte å redde mæ.  At dem fixa hodet mitt ved å operere inn en shunt!  Det va etter at den ble operert inn æ begynte å friskne til og rehabiliteringa virkelig kunne starte.  Da æ kunne komme hjem.  I alle fall til Kirkenes 🙂

Tenk at man e så teit.  Nesten hele livet mitt har æ gått rundt å vært misfornøyd med min egen kropp!  Så mange bortkasta år.  Så mye misnøye. Tenk på alt æ har gått glipp av fordi æ har tenkt æ ikke va bra nok.

Æ hadde flirt høyt hadde nån sagt til mæ for få år siden at æ ble til å trene på et treningssenter.  Æ hadde flirt ennu mer hadde nån sagt at æ kom til å trene i en trang tights og ei skjorta uten arma.  Æ har hatt mange kompleksa for arman mine..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den blødninga i hodet mitt har ført med sæ nå godt å.  I form av at æ e blitt veldig trygg på mæ sjøl.  Æ gir mer fan.  Æ har innsett at det fins langt viktigere ting hær i livet enn å se deilig ut.  Æ drit en lang dag opp i om æ har oldemor vedheng under arman.  Av at magen disse, og puppan heng.  Who the f care?  Ikke æ i alle fall.

Nu like æ jo å føle mæ bra , æ som alle andre dødelige.  Men æ føle mæ fin når æ trene i trikoten min.  Det e jo ikke sikkert andre syns det ser så bra ut , men hvis nån skulle syns det va ubehagelig e det jo bare å snu sæ vekk.  Æ har nu enda ikke opplevd det etter tre år på Evo.  Det e nå vi går rundt å trur.  At andre e så jævla opphengt i korsen man ser ut.  Æ ser nu knapt på folk når æ trene.  Æ e opptatt av øvlesan æ skal utføre, ikke korsen folk ser ut rundt mæ.

Det e mange menneska som e fange i sin egen kropp.  Tynne, tjukke, høye, lave, muskuløse og mindre muskuløse.  Fanget fordi dem ikke trives med kroppen sin.  Som bruke år og daga på å gå rundt med en masse negative følelsa.  Gud for et waist!  Slutt med det!  Livet e langt mer enn en kropp!  Så synd at man må bli syk før man skjønne det.

Misforstå mæ rett.  Æ elske kroppa.  Med menneska inni.  Når æ blir bergtatt av nån e det på grunn av personligheta, humoren og verdian dem innehar.  Nåja..æ e veldig bergtatt av han Tom Hardy (skuespiller), det e kun for utseendet hannes, og kanskje litt for utstrålinga han har 😉

Poenget æ prøve å komme fram til e at blir man glad i nån, så e ikke kroppen det viktigste.  Æ har aldri elska nån så høyt som æ elske min samboer.  Æ elske pondusen hannes, og ville elske han like høyt om han va 200 kg.  Eller ikke hadde muskuløse arma.

Tenk hvis man brukte all den energien man bruke på å gå rundt å være misfornøyd til å være glad i sæ sjøl.  Ka ville skje da?  Et av mine tante barn posta en fantastisk video på FB.  Et eksperiment en klasse gjorde med to planter.  Den ene ble skjelt ut hver dag.  Den fikk ingen kjærlighet.  Den andre fikk bare godord.  Begge fikk like mye næring og vann.  Korsen blomst trur dokker visna?

Ka skjer med kroppen våres hvis den bare får negativ feedback?  Hvis vi hver gang vi ser oss i speilet disse den og fortelle kor stygg, feit, kvisat etc den e?  Ka skjer hvis vi begynne å elske den?

Det kan æ fortelle dokker.  Det e helt gratis.  Æ skal ikke ha nå for det.

Fortelle dæ sjøl hver dag nå positivt om dæ .  Hver gang du ser morra trynet ditt i speilet skal du si nå fint om dæ sjøl.  Slit du med fysiske utfordringa, så skryt hver gang fotan bevege sæ fremover.  Skryt av kroppen når den klare å reise sæ fra stolen. Fremhev dæ sjøl, fremsnakk! Si det selv om du egentlig ikke mene det eller har trua.  Fortell kor nydelig puppa du har, selv om dem heng nede på knærne, kor nydelige øya du har, og for ei sprett rompa som skjule sæ der bak.

Etter kort tid vil holdninga di når du går forandres.  Kroppen din vil begynne å oppføre sæ mer stolt. Du vil begynne å gå mer rett, med en mer stolt gange.   Det vil skinne positivitet ut av den.  Og best av alt det hær påvirke humøret ditt også.  Det fysiske og psykiske heng i lag.  Dem påvirke hverandre både negativt og positivt.

Gjør det som et eksperiment.  Prøv det ei uka hvis du går rundt å trur du ikke e bra nok.  At kroppen din ikke e fin nok.  Kroppen din e bra nok.  E du klar over for et maskineri som dunke der inne?  All jobben den gjør 24/7 for å hold liv i dæ.  Vær takknemlig for at du har en kropp!

Æ vet det virke.  Æ har sjøl gjort det.  Æ har sjøl vært fanga i en misfornøyd kropp.  Ikke nu lenger.  Ikke fan om æ skal bruke mer av mi tid hær på Jorda på å hate kroppen min!  Love your self, then other will to!

Nu skal æ ta min kropp ned på trening.  Lysta e ikke der, det friste mer å bli i senga i dag.  Men æ vet at æ har godt av det.  Æ blir glad av det, og føle mæ bra hver gang æ har klart å gjennomføre ei økt. Æ e glad i kroppen min.  Glad for at den fungere selv om den e litt skada.

Go hælg til dokker alle!  Gjør nå godt for kroppen din i dag 🙂

Fatique e nå som går igjen i de fleste innleggan mine. Ikke så rart kanskje med tanke på at æ e veldig plaga av den. Æ føle derfor behov for å forklare ka det e og korsen det e å leve med den.

Det e en drittdiagnose å ha.  La oss slå det fast.  Æ hate den!!  Æ hate å bli sliten av ingenting!  Av å våkne om morran, og det føles ut som  ikke har sovet i det hele tatt.  Av å bli bomull i hodet av litt sosial omgang.  Av å bli koko av lyda.  Æ e peise lei av å være sliten!  Enkelte daga så føles det som umulig å bare bære søppla ut, eller sette på en maskin med klær.  Hverdagslige ting som før ikke kosta mæ nå som helst anna enn tid.

Æ prøve å ignorere signalan kroppen gir mæ.  Prøve å lure mæ sjøl til ikke å kjenne etter.  Men det e vanskeligere enn det høres ut som.  Fordi signalan blir bare tydeligere og sterkere jo mer æ presse mæ.

Trur æ har prøvd det meste for å bli kvitt den.  Forandra kosthold, prøvd ut medisiner som gir økt energi som bivirkning, og da snakke æ ikke om amfetamin.  Det har æ ikke prøvd ut enda.  Mulig det blir det neste?!  Æ har balansert aktivitetsnivået mitt, og hvilen.  For hvile man for mye, så e jo ikke det heller bra.  Æ har fulgt hvert eneste råd æ har fått, men det hjelpe ikke.  Ikke en jævla dritt!

Nei nu overdramatisere æ igjen…det har hjulpet litt.  Nu når æ blir utmatta, så kommer æ mæ fortere tilbake til normalen.  Det tar ikke ei uka, men en dag eller tre.  Det går bedre.

Men æ blir trist hvis æ tenke at kanskje det e sånn hær det blir for mæ.  Resten av livet. At æ bare må godta det.  Men da tenke æ at æ gir litt opp.  Å det nekte æ!  Det e lov å håpe!  Æ e redd for å havne i en ny depresjon hvis æ “gir opp”.  Kanskje æ ikke fær å trene mer da.  Tenke at det e nu samme fan, æ blir ikke bedre uansett.  Æ må tenke at det blir bedring.  Glemme de dårlige dagan og nyte de gode.

For heldigvis så har æ gode daga!  Ikke daga som æ hadde før æ ble syk, men det va før.  Slutt å tenke på korsen livet va før.  Se fremover! Æ får ikke morra dagen tilbake.  Den e bye gone.  Æ e forandra.  Kroppen min e forandra, akkurat det må æ godta.

Det kan jo hende at æ våkne opp i morra og nå e forandra.  At kroppen har fiksa opp mens æ har sovet, og at cellan har fått fornya energi. At forskera finne opp nye medisiner. Stay positive!  Stay positive, høre du!

Alle som har en skjult sykdom eller lidelse, vet kor vanskelig det kan være.  At man føle man  må forsvare sæ.  Forklare koffer man klare å gå på trening eller kafe, men ikke klare å jobbe.  Fordomma og mistenkeliggjøring,  Bagatellisering.  Det e rart for et orakel vi menneska kan være.  At vi trur vi vet korsen andre menneska har det.  Ka dem burde klare, kor syk eller ikke syk dem e.

Æ trur æ å tenkte det om enkelte før.  “åja, ho fær å humpe på scooter, men fær på jobb på grunn av dårlig rygg det kan ho ikke”.  Det e så enkelt for oss og dømme andre.  Vi skulle alle vært flinkere til å prøve skoan til dem vi dømme.  Kanskje vi hadde endra holdningan våres da.  Velkommen inn i min kropp en dag.  Forsøk, kjenn etter lev med den en dag!

E det virkelig nån som trur det e deilig å være utenfor arbeidslivet?  Æ kan ikke komme på en positiv ting med ikke å jobbe.  Seriøst det e ikke det.  Dårligere økonomi, man falle utenfor sosialt, æ føle mæ på sidelinja av samfunnet  og nytteløs.  Man får et dårligere selvbilde og selvtillit, ja man blir litt aleine. Joda det kan være deilig med en 3 dagers, eller ei lita sykemelding så man får litt “fri”, Men å ikke jobbe over lengere tid har bare negative virkninga.

Det e vanskelig å forklare ka fatique e.  Æ e ikke bare sliten. Æ e tom! Absolutt alt æ gjør kreve enormt med mobilisering.  Bare nå så enkelt som å reise mæ opp fra sittende til stående stilling e tungt når æ har en dårlig dag.  Æ vet det høres rart ut.  Men sånn e det.

Det e flere definisjoner på fatique. Det forskes mye på det. Siden det e en subjektiv følelse oppfattes den forskjellig fra individ til individ.  Det e og forskjellig grad av den.  De lærde strides også.  E det skade i selve cellan, e det hjernen som ikke funke, e det skader i organa?  Æ skal forsøke å forklare ka det e.

Min egen lille teori som æ har snekra sammen utfra mine kunnskapa og det æ har lest :

Vi har alle en reserve kapasitet i kroppen.  Når vi bli syk, har kroppen et lager å bruke av.  Samme hvis vi blir sliten.  En liten hvil, litt mat så e vi i gang igjen.  Eldre mennesker har dårlig reservekapasitet.  Lagran e ikke så stor som hos yngre.  Når et gammelt menneske får for eksempel en urinveis infeksjon, kan dem bli veldig forvirra. Mange blir mistenkt en demens sykdom, så vise det sæ at det kun e en infeksjon i kroppen.  Siden kroppen må bruke masse energi på å rydde opp i infeksjonen, velge den å “stenge av” hodet.  Den vil ikke bruke masse krefter på hodet.  Hodet får klare sæ sjøl, å så blir dem forvirra/urolig/ikke på nett.

Mitt reservelager e og tømt.  Når æ va syk, brente kroppen opp alt som va lagra for å holde liv i mæ.  Det tar tid å bygge opp et nytt lager. Det e og mulig at prosesser i cella som lage energi ikke fungerer som dem gjorde før.  Ergo lages det mindre energi.  Kroppen min blir utmatta av minimale anstrengelser mentalt eller fysisk.  Den mangle bensin.

Sunnås sin definisjon forklart på en enkel måte:

Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den en masse krefter for å komme fra A til B.  Hjernen blir trøtt, og klare ikke all den overstyrende arbeidet den må gjøre.  Den stenge litt av.  Hvis æ ikke høre etter, så sende den ut signala til resten av kroppen min.  Da starte “helvete” med smerter og anna fysisk ubehag.  Det e hjernen som e sjefen, og kroppen må lystre den.  Fatique e egentlig hjernetrøtthet.

Æ sir ” når fatiquen kicke inn”.  Den e med mæ hele tida.  Fra æ slår opp øyan til æ legg mæ.  Men den e ikke like plagsom og synlig hele tiden.  Enkelte daga så føles det ut som æ går rundt med en 70 kg tung sekk på ryggen, og bly lodd på beinan.  Å løfte den ene foten foran den andre føles umulig.  Det e jo ikke umulig.  Æ klare jo å gå.  Men det føles som om æ må bruke alt æ har av krefter på det.

Av og til kan selv det å sitte være slitsomt.  Det føles som om skjelettet ikke klare belastninga.  Å sitte på en stol!  Sitt æ for lenge, kommer smerter og stivhet.  Ubehag.  Så æ velge ofte stabilt sideleie.  I sofaen eller i senga.  Det e ikke så slitsomt, og det e lettere å få fylt opp energi lagran.  Smerter forverrer fatiquen, så selvsagt gjør æ det æ kan for ikke å få det.

Enkelte daga våkne æ å kroppen føles god.  Et sikkert tegn på at fatiquen ikke e så sterk, e at æ får løst til å være sosial.  Det e når æ har gode daga dokker ser mæ på kafe i byen, når æ har de dårlige dagan e det ingen som ser mæ.

Tidskriftet.no sin definisjon :

«Utmattelse» er mer dekkende enn «tretthet» for det pasientene opplever av energitomhet. Tilstanden er karakterisert av at det skal uforklarlig lite fysisk og/eller mental anstrengelse til før utmattelsen inntrer – den kan beskrives som en forsterkning av normal tretthet. Fatigue/utmattelse skiller seg fra en tilstand av apati – da ønsker man ikke å være aktiv. Pasientene ønsker å være aktive, men har vansker med å starte eller opprettholde en aktivitet selv om de er motiverte . I klinisk praksis oppleves det at hos noen pasienter kan selv ikke den sterkeste motivasjon oppveie vedkommendes uttalte følelse av utmattelse.
I vår kliniske praksis erfarer vi for eksempel at pasientene har betydelig redusert arbeidskapasitet. Noen faller helt ut av arbeidslivet. Mange får innskrenket sitt sosiale liv og prioriterer ned/bort normal selskapelig aktivitet. Mange må redusere sitt fysiske aktivitetsnivå betydelig.

Man kan ikke påvise det ved å ta en blodprøve. Det e ikke en sykdom men et symptom på grunn av en sykdom, skade eller etter en behandling som for eksempel cellegift.

Det e fatiquen som styre livet mitt.  Som begrense mæ.  Det e den som forringe livskvaliteten min.  Æ hadde vært i jobb i dag hadde det ikke vært for den.  Æ kunne levd et aktivt liv uten den!

Æ e ikke lat. Æ e mye, men ikke lat! Æ går ikke hjemme å trør fordi det e så jævla deilig.  Æ mangle krefter!  Kanskje det e nån som syns at æ burde ta mæ sammen og bidra mer. At æ bæse. At så ille kan det nu ikke være. Å hvis du tenke det, så har du helt rett. Så ille e det ikke. Det finns verre ting hær i livet.  Men det e ille nok. Ferdig snakka!

Nu har æ gjort det.  Tatt avskjed med ART (ambulerende rehabiliteringsteam).  Dem ringte mæ i forrige uke.  Vi snakka om oppholdet mitt på Sunnås og korsen det gikk med mæ.  Dem hadde lest innlegget mitt, og spurte mæ ka æ tenkte.  Om vi skulle avslutte “forholdet” våres nu eller vente litt.

“Æ føle mæ sterk nu.  Trur dokker har hjulpet mæ med det dokker kan hjelpe mæ med” sa æ.  “Bruk tida dokkers på nån som treng det mer enn mæ.  Det e på tide at æ står på egne bein”.  Vi snakka om at æ sku kontakte fastlegen min og be ho ha litt tett oppfølging med mæ over vinteren.  Bare for å ha et sikkerhetsnett.  Det e sikkert lurt.

Etter at æ hadde sagt det hær kom tåran flommanes.  Æ ble full av sorg.  Litt redd og usikker.  Klare æ mæ uten dem?  Skal æ virkelig ikke kunne ringe dem når æ føle behov for råd og veiledning.  Eller bare snakke om korsen æ har det.  Dem har jo fungert som psykolog for mæ å.  Nån æ kan ha letta hjertet mitt til.  Har æ det tungt så e det så lett å snakke med dem om det.  Dem kjenne mæ så godt.  Æ e så trygg på dem.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vi sa hade og la på.  Æ la mæ på sofaen og grein.  Hjertet mitt føltes sorgtung.  Han Dizel (doggen vårs) satt sæ ved sia av mæ.  Så på mæ med de kloke øyan sine og sleika nesa mi.  Litt sånn for å trøste mæ det e æ helt sikker på.  “Nu e vi aleina Dizel.  Nu må vi klare oss sjøl”

Man skulle jo tru at æ skulle være glad.  Glad for at en epoke i livet mitt e over.  At æ e blitt så sterk at enda et “hjelpemiddel” e overflødig.  Men æ va bare trist.  Æ blir trist nu å når æ sitt hær å skal skrive om det.  Æ har sorg.  Fordi æ har “mista” dem.  De støttespilleran som har vært de viktigste for mæ og David de hær åran æ har vært syk.

Etter ei stund tørka æ tåran mine.  Dizel og æ tok oss den ti minutters spaserturen som vi gjør hver morra.  I allefall nesten hver morra.  Det e anbefalinga fra Sunnås.  Den prøve æ å overholde uansett ka æ skal gjøre eller kor sliten æ e.  Når vi kom hjem igjen va sorgen i hjertet letta litt.

Æ prøve å si til mæ sjøl at det kommer til å gå bra.  At æ klare å stå på egne bein.  At det e andre som æ kan be om råd å veiledning hvis æ trenge det.  Æ kan jo alltids ringe en venn.  Eller fastlegen min.  Men æ kommer ikke unna den følelsen av litt redsel og usikkerhet.  Æ føle mæ ensom.  Enda æ ikke e det.  Æ har mange i livet mitt.  Men gjengen på ART forstår mæ.  Forstår korsen æ har det.  Korsen det e å leve med en skada hjerne.  Kanskje det e det som føles verst.  Nu har æ ikke lengere nån som virkelig forstår mæ.  Eller æ har jo det.  Æ har jo han Dizel!  Han e en fantastisk samtale partner! 🙂  Den kloke doggen min!

Ja æ syns vi e det.  Vi e et knøtt lite land i hjørnet av verden.  Vi mangle ikke så mye.  Vi e et pretty rikt land.  Med gode systema.  Som vi kan få nytte av når og hvis vi trenge det.  Før eller seinere så vil de aller fleste av oss treng det.  Vi blir syk, gammel, arbeidsledig, går gjennom en krise  osv.  Da e det bra at man har et system som kan hjelpe oss.

De fleste av oss har tak over hodet og ei inntekt.  Helt perfekt e det ikke, for det e ganske mange som leve på fattigdomsgrensa.  Som slit for å få endan  til å møtes.  Som ikke har jobb, som må bo hjemme ennu dem ønske å bo på et aldershjem.  Ingen system e perfekt.  Alle system har sine svakheta.

Vi like å klage.  På alt som ikke fungere.  Kor jævlig vi har det.  Kor koko dæm e dem som regjere.  På matprisa, bensin prisa, flyprisa og andre prisa.  Æ skulle å ønske at AAP som æ får va myyye høyere.  Så slapp æ å bekymre mæ om æ skal betale strøm eller studielånet den hær mnd.  Men når æ tenke mæ om, så e den ikke så aller verst.  Med tanke på at æ ikke jobbe.  Æ kan fortsatt kjøpe mæ ei flaske vin i ny og ne.  Å æ lide ingen nød.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi klage på at det ikke e toalett  inne på rommet på sykehus eller aldershjemmet.  I andre land som e lang mindre rikt enn våres, hadde dem solgt nyra si for i det hele tatt komme sæ på sykehus.  Vi klage på humpate veia og Nrk lisensen.  Vi klage på mye, som æ synes vi burde holde oss for god til.

Det bor 7.6 milliarder menneska på jorda.  Mange millioner av dem har ingenting!  Mange millioner har litt.  Mange millioner har akkurat så mye at dem overleve.  Mange millioner lever uten trygghet, i land som e i krig, land der dem ikke får gå på skole, der dem må jobbe fra dem nærmest har lært sæ å gå.

I USA for eksempel, må du ha forsikring for å få helsehjelp.  Å selv om du har forsikring, e det hundrevis av diagnoser du ikke får forsikrings utbetaling for.  Har du ikke en jobb så e du rimelig overlatt til dæ sjøl.  Kanskje vi burde tenke oss litt bedre om før vi klage.  For vi e heldig.  De 5 mill som bor i det hær lille landet har trukket vinnerloddet.  Takket være oljen.  Å våre forfedre.

Vi kan fortsette å lukke øyan våres.  Si til oss sjøl at det e ikke våres problem om det e krig i Syria, eller mat mangel i Afrika.  Det e jo så langt unna.  Det angår ikke oss.  Så lenge vi har det trygt og godt e det ikke så fette nøye.

Kutt ned regnskogen, drep alle neshornan og elefantene.  Det angår ikke oss.  Drep hverandre, slipp bomber i hodet på hverandre, det e så langt unna oss, vi blir ikke truffet.  Slepp plast i havet, fortsett overforbruket. Det e langt frem i tid før vi blir påvirka.  Ungan våres vil sannsynligvis overleve det.  Kanskje ikke barnebarna våres, eller oldebarna våres.  Men vi, vil overleve det!

Alle levanes vesen på jorda leve i en symbiose.  Vi e avhengig av hverandre for å overleve.  Til og med de plagsomme myggan vi har hær i Finnmark på sommeren e nødvendig.  Hvis alle som bor hær oppe kjøpe sæ myggjager så dem kan sitte uforstyrra ute på sommer kvelden å grille, ka da?  Ka skjer hvis mygga dør?  Da dør dem som livnære sæ på mygga.

Ka skjer med lille Norge hvis resten av Verden går på dunken?  Dør vi Nordmenn da?  Eller kan vi fortsette livet våres som før?

Av og til når æ tenke på det hær, så ønske æ at vesten skulle bli litt rista.  Litt sånn “våkne nu for fan opp”!  Vi kan ikke bare lukke øyan å tenke på oss sjøl.  Vi må slutte å være så jævla egoistisk.

Som æ har fortalt i et av mine tidligere  blogger innlegg, så fikk æ en bipolar 2 diagnose bare nån få måneder før æ fikk hjerneblødninga.  Når man e bipolar så svinge humøret mellom depresjon og oppstemthet.  Her kan dokker lese om sykdommen

http://www.sinnetshelse.no/artikler/bipolar_2.html.

I iallfall, i 2015 så fikk æ den diagnosen etter en alvorlig depresjon.  Der å da va æ faktisk glad for diagnosen.  Det ble en god forklaring på koffer æ va deprimert.  For æ skjønte ikke koffer æ va det.  Når æ ble forklart om a det kan ha sammenheng med at nivåene av enkelte signalstoffer i hjernen e i ubalanse så forstod æ.

Sykdommen kan også være genetisk. Det vil si at sjansene for å utvikle bipolar lidelse kan være større dersom et nært familiemedlem er rammet. Men man kan også få tilstanden uten at man har noen i slekten med samme diagnose. Tilstanden utløses ofte av stress, bruk av rusmidler, søvnmangel eller belastende livshendelser.

I ettertid har æ ikke vært så glad i den diagnosen.  Det e mange grunna til det.  Den ene e at æ betvile den litt.  E æ nu bipolar?  Eller va det “bare” en depresjon?  I møte med helsepersonell like æ den ikke.  Uansett ka æ behandles for så står det i mine epikrisa Bipolar 2, alvorlig depresjon.  Å så blir æ definert ut fra det.  Æ blir satt et stempel på.  For selv blant enkelte helsepersonell så kan psykisk syke sees på som litt svak.

Så må æ motbevise det.  I alle fall sånn føle æ det.  Æ må motbevise at æ e ikke svak, skjør, loco.  Æ må bevise dem at æ e sterk.  At æ ikke e deprimert eller har selvmordstanka.  Nu e æ heldigvis født med gode tale kunnskapa, så det bruke ikke ta lang tid før æ har overbevist dem æ møte om at æ e pretty “normal”.  Men det e slitsomt å hele tida måtte forsvare sæ, forklare at det va en liten periode i livet mitt.  Det e snakk om 4 måneder i løpet av 47 år der alt va svart.  Bekkmørkt!  Selvfølgelig har æ hatt perioda i løpet av livet mitt der æ ikke har vært over happy, men kem har ikke det?

Men den hær dritten heng igjen.  Sikkert for resten av mitt liv vil det stå i mine papira.  Å definere mæ som menneske.  Å det e fan så provoseranes.  Æ hate negative stempel på folk!  Hvis naboen din drikk sæ dritings en kveld og danse naken i hagen din og alle ser han.  Får han stempel da?  “Han e ikke helt god.  Han har nok et alkohol problem”  Eller va han bare litt i overkant berusa og glad å hadde lyst å feire livet?  Han kunne fått et stempel som ” han e frigjort og en lykkelig person”.

Æ vil defineres ut fra kem æ e som menneske.  Ut fra de egenskapan og verdian æ har. Ut fra måten æ oppføre mæ på, korsen æ e mot andre menneska. Ikke utfra en diagnose eller korsen æ ser ut.  Ho med hjerneblødninga, ho som e bipolar, ho tjukke.

Like æ ikke diagnosen fordi å være psykisk syk blir sett på som svak? Ja helt klart.  Fordi vi menneska har så mange fordomma mot psykisk syke.  Folk som slit psykisk e svak syns vi.  I alle fall mange av oss. Ingen vil bli sett på som svak.  Heller ikke æ.

Æ har vært i tvil om æ skulle fortelle om den hær diagnosen.  Litt fordi det faktisk e litt flaut, belive it or not.  Æ føle skam på grunn av den.  Det e teit, æ vet det.  Men sånn e det.  Så tenke æ på dattra mi.  Det e ikke sikkert ho syns det e så fett at alle vet om det.  Det e nok mest derfor æ har vært i tvil om æ skulle skrive om det hær.  Men så tenke æ…Det e ca 250 000 som lide av det samme som æ.  Omtrent halvparten av Norges befolkning vil en eller gang i løpet av livet få en psykisk lidelse.  Det e snakk om ganske mange!

Æ vet æ motsier mæ sjøl i den hær bloggen.  Fordi æ e ikke glad i diagnosen min.  Samtidig som æ sir vi har fordomma mot psykisk syke.  Æ e jo sjøl med på å lage de fordomman fordi æ skjemmes over den…

Skal vi tie den psykiske helsa i hjel?  Gjømme den bort, koste den under teppa og ignorere at det finnes menneska med psykiske lidelsa?  Fordi det e flaut, at vi e svak? NEI!  Vi burde snakke mer om det.  Vi burde snakke så mye om det at det blir normalt!  Like normalt som å ha en knekt fot eller influensa.  For in the end så har vi alle ei psykisk helsa, og vi kan alle bli ramma av en sykdom eller livshendelse som påvirke oss psykisk.  Tenk på det neste gang du tenke eller snakke negativt om nån som e psykisk syk.  Neste gang kan det være akkurat du som blir ramma.  Korsen vil du bli møtt?  Med fordomma eller forståelse?

Amen!

Det skjer fra tid til annen.  At æ gjør nå spontant.  Nå som ikke e planlagt og tenkt nøye gjennom.  Litt på trass.  Litt” fuck you fatique æ leve livet mitt som æ vil”!  Og det e helt greit at æ gjør det.  Bare det ikke sklir helt ut.

I morrest når æ våkna så kjentes det i hele kroppen at æ nok hadde vært litt for lenge i stallen i går.  Gjort akkurat litt for mye, så balansen ikke va i chakra makra og batteriet begynte å blinke rødt.  Æ va ikke helt på felgen, men langt nok nede på batteribaren til at det kjentes.

Æ brekte mæ opp av senga, fikk i mæ mat å kaffe intravenøst.  Neida, æ drakk den på vanlig måte, men æ drakk mange koppa.  Kjørte i stallen og slapp ut hestan, dro hjem og flata ut på sofaen.  Æ tenkte i mitt stille sinn ” why Sølvi…Koffer må du overdrive hele tida”.  Æ vet jo svaret.  Det e så deilig!  Så deilig å holde på med nå æ elske.  Det e så kos å være i stallen.  Det e ikke bare bare å bryte opp å tenke fornuft.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Æ lå på sofaen og prøvde å manne mæ opp til trening med samboeren min når han va ferdig på jobb.  Hver cella i kroppen min stiritta imot.  På sånne hær daga, så må æ pushe mæ sjøl.  Æ lå å halvsov når telefon ringte.  Ei venninna av mæ som lurte på om æ ville være med på kafe.  Ja!  Æ nølte ikke et sekund.  En bytur va akkurat det æ trengte.  For å karre mæ i dusjen å komme mæ i gang.

Mens æ dusja så planla æ.  Litt forandring i planen i dag.  Fær på kafe, fær på jobben til samboer og slapp av litt, så trene.  Veldig fornuftig syns æ sjøl.  Æ va på kafe en times tid.  Kosa mæ med deilig pai og kaffe.  Fikk skravla med venninna mi som æ ikke har gjort på flere måneder.  Vi fikk cahsa opp, ka vi gjorde, kor vi va i livet.  Kjempe koselig.  Etter kafe gikk vi innom nån butikka.  Æ shoppa ikke, bare skravla med folk og så på produkter.

Etter to tima sa æ at æ va fornøyd.  Det va ho å.  Man treng ikke være syk/skada for å bli sliten av en bytur..  Æ dro innom jobben til gubben, sa at trening i dag nok ikke blir aktuelt.  Heller ikke nå middagslaging.  Det va selvfølgelig greit for han.

Når æ kjørte hjem følte æ mæ kjempe fornøyd.  Sliten men glad.  Det ble ikke trening i dag heller.  Æ skippa den i går å.  Men i morra skal æ trene.  Da e det ingen bønn for da har æ Pt time.  Den e ikke like lett å skippe 🙂  In a way så har æ jo trent i dag.  Mentalt trening på bytur.  Hodet mitt har blitt trigga med lyda, folk og multitasking.  Det e en viktig form for trening for et skada hode.  Å best av alt, best av alt e at æ har fått litt sosial kos.  Det leve æ lenge på!

Av og til må æ velge bort ting, og adde nå anna isteden.  Av og til e det hensiktsmessig og fornuftig.  Nån gang e det veldig smart å ikke bare ha fokus på trening.  Man må kose sæ litt med livet fra tid til annen!

Carpe Diem!

Æ føle mæ ikke ferdig skrevet om mine måneder på sykehuset i Kirkenes.  Det va hjemme mitt ganske lenge.  Å det va der æ va når æ ble såpass frisk at æ forstod ka som va skjedd mæ.

Æ har jo jobba litt på sykehuset.  Som ung jenta og pleieassistent, som hjelpepleier og vært der når æ har hatt praksis under sykepleier utdanninga mi.  Æ kjenne mange av dem som jobbe der.  Både privat og profesjonelt.  Æ har vært innlagt før der, men for små ting.  Stort sett i alle fall.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nu kom æ inn der som pasient. Først akutt.  Det huske æ ingenting av.  Æ va jo av svimt.  Men æ hadde venna og familie sammen med mæ, så æ har fått rapport ka som skjedde.  Æ har ofte tenkt på kor heldig æ har vært.  At sykehuset e så nært.  Det gikk så fort fra æ svimte av til ambulansen kom.  Æ lå på båra mens det krydde av lega og sykepleiere rundt mæ, fikk oksygen og akutt behandling. Kom mæ hurtig til CT, og ble lagt i koma når dem så det va blødning. Dem holdt mæ i livet!  Kirkenes sykehus e ikke stort og fancy.  Men folkan som jobbe der e drivanes dyktig!  Det e masse kompetanse i det bygget.

Hadde æ vært hær i dag uten sykehuset?  Hadde æ hatt de funksjonene æ har i dag uten akutt behandlinga?  Blødninga i hodet mitt va stor. Subraknoidalblødning e en alvorlig sykdom å få. Ca 10 pr 100 000 inbyggere får en subraknoidalblødning hvert år i Norge.  Omtrent halvparten dør, og halvparten av de som overlever får men.  Alvorlige men/skada.  Æ e rimelig sikker på at æ hadde ikke vært hær i dag uten ambulansen og Kirkenes sykehus.  Og den gode jobben dem gjorde.  I tillegg så hadde æ flaks.  Det må man ha av og til.

Æ kom tilbake til sykehuset i slutten av September.  Etter nån uker i Trondheim og Tromsø.  Ny operert og i temmelig dårlig forfatning.  Æ huske ikke de første ukan der.  Igjen så e æ blitt fortalt ka som har skjedd, ka æ sa og ka æ gjorde.

Nå av det første æ la merke til, eller det som æ kan huske e den gode omsorgen æ fikk på rehaben.  Den føltes ekte.  Som at dem virkelig ønska at æ skulle bli frisk og få funksjonene mine tilbake. Dem brydde sæ om mæ.  Æ fikk ærlige tilbakemeldinger, eller svar når æ spurte om nå.  Hadde æ gjort en avtale med en av pleieran ble det overholdt.  Det skulle være en selvfølge tenke du kanskje, men det e ikke det.  Det e ikke alle som jobbe i helsevernet som e sånn.  Eller evne det.

Æ fikk ofte en klem, et ekte smil, god trøst og nære gode samtala.  Dem va opptatt av korsen æ hadde det psykisk også, ikke bare det fysiske.  Dem viste glede når æ fikk til nå, eller det gikk fremover.  Det va en flott heiagjeng å ha.  Æ følte mæ virkelig ivarett.

Dem lærte mæ å gå på do aleina igjen.  Å dusje, å lage mat, og gå, gå i trapper, dem lærte mæ alt det grunnleggende som vi tar som en selvfølge at vi klare.  Kor hadde æ vært i dag uten dem?  Uten den gode hjelpa æ fikk.  Æ lærte til og med å gå å handle mat.  Æ å ergoterapeuten min va på Kiwi å trente.  Trente på å lage handlelista, gjøre innkjøp og betale.

Dem beskytta mæ også.  Når dem oppdaga at æ ble mer forvirra av å ha besøk.  Da fikk ingen komme inn til mæ uten å ha snakka med dem først.  Sånn at dem kunne regulere aktivitetan mine.  For det va ikke æ sjøl i stand til.  Når æ skulle hvile tok dem telefon min, og æ fikk streng beskjed om å lukke øyan å la hjernen hvile.  Æ skjønte jo ikke at det va viktig.  Heldigvis så skjønte dem det.

Pleieran på rehaben hjalp mæ å rydde opp i livet mitt rett og slett.  Vi hadde møter med kommunen for å forsikre om at æ hadde den hjelpa æ behøvde når æ kom hjem, at æ fikk et egnet sted å bo, at æ hadde fysioterapeut klar, hjemmesykepleie, oppfølging fra fastlege og alt anna man trenge når man e blitt syk.

Når tida kom for å tenke på at æ skulle hjem snart, begynte vi å trene på det og.  Det va mange forberedelsa og ting som skulle være i orden før æ kunne dra hjem.  Æ va redd.  Æ va livredd for å komme hjem, samtidig som det ikke va nå æ ønska mer enn å komme hjem å sove i egen seng.  Æ lå ofte våken å grein i sykesenga.  Lengte hjem,  komme bort fra institusjon å miljøet som det e på et sykehus.  Herregud kor ensom æ følte mæ på kveldan.  Når det va stilt i avdelinga.  På dagtid huske æ mye latter,  at æ trivdes og hadde det bra.

Det va som regel på kveldan tåran kom.  Å frykten.  Frykten for det ukjente som æ hadde foran mæ.  Redsel for om æ ville klare å komme mæ igjennom det hær.  Redd for å dø.  Redd for om æ ikke ville bli normal igjen.  Det va så mye æ ikke skjønte. Va så forvirra. Æ hate når æ ikke forstår.  Æ har aldri godtatt “sånn e det bare”.  Æ må vite.  Når æ lå der aleina på kveldan og hadde det jævlig, så ringte æ ikke på snora for å snakke med nattevakta.  Æ kan ikke huske æ gjorde det i alle fall.  For æ kjente ikke dem som jobba på natta, på samme måte som æ gjorde med dem som jobba der på dagen.  Så æ lå der med tankan mine aleina.  Å det va fan så tøft.  Nå av det som va vanskeligst av alt.

For man blir redd når livet blir snudd opp ned.  Når man blir syk og svak. Når man ikke forstår helt ka som skjer, og man ikke vet om man kommer til å bli frisk.  I dag når æ tenke på den tida på sykehuset, så tenke æ på korsen æ klarte å komme mæ igjennom det.  At æ klarte å komme mæ gjennom det!  Mulig det va en bra ting at hodet mitt ikke va helt på nett.  Mulig det hadde vært ennu verre hvis æ viste og forstod alt som lå foran mæ.  Kanskje æ hadde gitt opp da.  Hvis æ viste kor hardt det ville bli.

Å æ e nu egentlig ganske tøff av mæ.  Det e ikke så mye æ e redd for.  Æ e ikke vant med å gå rundt å være redd.  Men på sykehuset så kjente æ mye på redsel, på ensomhet og bekymringa.  Heldigvis så va æ innom psykologen flere ganga i uka.  Æ huske ikke om æ fortalte han om det hær, eller om vi prata om andre ting.  Men uansett ka vi nu prata om så hjalp det mæ .  Å sortere tankan, og holde styr på dem.

Sånn helt egentlig så skulle alle sykehus ha psykolog, eller anna helsepersonell som e god å snakke med om følelser tilgjengelig på kveld/natt.  Det e når det blir stille på avdelinga at tankan kommer.  Det e da frykten og bekymringan kommer.  På dagtid e man travelt opptatt med anna rehabilitering, og omgitt av folk.  Da har man ikke så mye tid å tenke.

Det hende æ drar innom avdeling hvis æ e på sykehuset på kontroll eller andre ting.  Når æ åpne døra til avdelinga blir æ alltid overmanna av en masse følelsa.  Glede og sorg.  Takknemlighet og kjærlighet.  For æ e faktisk blitt glad i gjengen på rehaben.  Æ syns dem har gjort en fantastisk jobb, og dem har ivaretatt mæ og mine nærmeste på beste måte.  Æ tar det ikke som en selvfølge.  Æ tenke at æ e født under ei lykkestjerna.  En av de heldige.  Fordi æ bor i verdens beste land, og i en flott kommune med veldig gode helsetjenester.  Hadde vi ikke hatt sykehuset så nært, så hadde æ nok vært død.  I allefall hjernedød.

Til de ansatte på Amk og rehaben i Kirkenes. Til alle legan, pleiere og røntgenpersonell .  Til rengjøringspersonellet som smilte og snakka med mæ når dem va å vaska på rommet mitt. Tusen tusen takk for at dokker hjalp mæ når æ va på mitt svakeste.  Takk for at dokker hjalp mæ å bli sterk igjen.  Takk for den gode ekte omsorgen.  Æ e glad i dokker alle sammen!  Og æ e jævla takknemlig!  Æ leve takket være dokker.

Herregud kor sinnsyk letta æ e!  Huset vi leie har fått ny eier.  Helt siden vi hørte om at huset skulle selges har æ vært stressa.  Ka nu?  Ka skal vi gjøre.  Kor skal vi flytte.  Bare tanken på alt arbeidet som følge med en flytting har gjort mæ sliten.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi har jo funne paradiset.  Det e det vi følte da vi ramla over den hær plassen.  Æ trur aldri æ har trivdes så godt nån plassa æ har bodd.  Det e rekreasjon for kroppen min å bo hær.  Stillheta, fuglekvitter og ei utsikt som bare må oppleves.  Det første æ gjør når æ slår opp øyan på morran e å sett mæ ned å se på sjøen.  Æ blir like forundra hver gang kor vakkert det e der ute.

Vi tenkte litt på om vi skulle hive oss med i budrunden.  Men huset e gammelt, og trenge oppussing.  Æ har ikke samme guts som æ hadde før.  Når vi eide hus i byen, malte æ hele kåken aleina.  Med brukket overarm.  Æ hadde så vondt at æ gråt mæ i søvn.  Mer enn en gang.  Men det va bare smerter.  Det klarte æ.  Nu e det energien min som e “brukket”.  Æ hadde ikke klart å malt et helt hus aleina i dag.

Så vi bestemt oss for at nå huskjøp blir ikke aktuelt sånn som det e nu.  Med trist hjerte har æ vært å leita etter en ny plass å bo.  Vært å sett på nån leiligheter, men ingen som passa for oss.  Æ e ikke storforlangende.  Det treng ikke å være nytt og moderne.  Det må bare ikke være for stort så det blir mye å vaske, og det må være en hageflekk og litt utsikt.

Æ har logge søvnløs å bekymra mæ.  Tenkt at vi bare må ta ei leilighet uansett kor den e å selv om æ vet at vi ikke kommer til å trives der.  Det blir jo litt kaldt å sove i telt på vintern..

Så får vi beskjed om at huset e solgt.  Æ ble jo glad på utleiers vegna.  Glad for at han fikk solgt det, å trist fordi nu viste æ at vi måtte ut.  Så kommer beskjeden.  Den nye eier vil at vi skal fortsette å bo hær!!!  E det mulig?!  E det virkelig sant!  Æ følte behov for å dra opp på nærmeste fjelltopp å hyle ut!  Det høyeste gladeste hylet æ kan presse ut!

Det e som 100 kg stein e ramla av skuldran mine.  Æ e så letta.  Så inni helvetes letta.  Unnskyld banninga.  Æ e fra Finnmark.  Æ må bannes når æ skal understreke nå.

Etter at vi fikk beskjeden, har æ hatt behov for å gjøre det enda mer koselig rundt mæ.  Huset føles mer som mitt nu.  Selv om det ikke e vi som eie det, så føles det som hjemmet våres igjen.  Æ har til og med klart å henge opp nye gardina i stua!  I et år har æ tenkt at æ sku gjøre det.  Egentlig tre år..æ har faktisk ikke bytta gardina på over 3 år! Men æ har ikke hatt energi til det.  Det høres sikkert helt koko ut.  Men for mæ så e det å henge opp nye gardina vanskeligere enn å være på Evo i 30 minutta.  Forstå det den som kan.  Æ gjør det ikke.

Pus e overlykkelig.  Igjen så e æ fylt av takknemmelighet.  Det må være nån der oppe som passe på mæ!  Som trekke i tråda så ting ordne sæ til syvende og sist.  Tusen takk til den nye huseier!  Æ skal ta vare på huset!  Og æ skal ta dæ med i aftenbønnen min 🙂