Æ føle mæ ikke ferdig skrevet om mine måneder på sykehuset i Kirkenes. Det va hjemme mitt ganske lenge. Å det va der æ va når æ ble såpass frisk at æ forstod ka som va skjedd mæ.
Æ har jo jobba litt på sykehuset. Som ung jenta og pleieassistent, som hjelpepleier og vært der når æ har hatt praksis under sykepleier utdanninga mi. Æ kjenne mange av dem som jobbe der. Både privat og profesjonelt. Æ har vært innlagt før der, men for små ting. Stort sett i alle fall.
Nu kom æ inn der som pasient. Først akutt. Det huske æ ingenting av. Æ va jo av svimt. Men æ hadde venna og familie sammen med mæ, så æ har fått rapport ka som skjedde. Æ har ofte tenkt på kor heldig æ har vært. At sykehuset e så nært. Det gikk så fort fra æ svimte av til ambulansen kom. Æ lå på båra mens det krydde av lega og sykepleiere rundt mæ, fikk oksygen og akutt behandling. Kom mæ hurtig til CT, og ble lagt i koma når dem så det va blødning. Dem holdt mæ i livet! Kirkenes sykehus e ikke stort og fancy. Men folkan som jobbe der e drivanes dyktig! Det e masse kompetanse i det bygget.
Hadde æ vært hær i dag uten sykehuset? Hadde æ hatt de funksjonene æ har i dag uten akutt behandlinga? Blødninga i hodet mitt va stor. Subraknoidalblødning e en alvorlig sykdom å få. Ca 10 pr 100 000 inbyggere får en subraknoidalblødning hvert år i Norge. Omtrent halvparten dør, og halvparten av de som overlever får men. Alvorlige men/skada. Æ e rimelig sikker på at æ hadde ikke vært hær i dag uten ambulansen og Kirkenes sykehus. Og den gode jobben dem gjorde. I tillegg så hadde æ flaks. Det må man ha av og til.
Æ kom tilbake til sykehuset i slutten av September. Etter nån uker i Trondheim og Tromsø. Ny operert og i temmelig dårlig forfatning. Æ huske ikke de første ukan der. Igjen så e æ blitt fortalt ka som har skjedd, ka æ sa og ka æ gjorde.
Nå av det første æ la merke til, eller det som æ kan huske e den gode omsorgen æ fikk på rehaben. Den føltes ekte. Som at dem virkelig ønska at æ skulle bli frisk og få funksjonene mine tilbake. Dem brydde sæ om mæ. Æ fikk ærlige tilbakemeldinger, eller svar når æ spurte om nå. Hadde æ gjort en avtale med en av pleieran ble det overholdt. Det skulle være en selvfølge tenke du kanskje, men det e ikke det. Det e ikke alle som jobbe i helsevernet som e sånn. Eller evne det.
Æ fikk ofte en klem, et ekte smil, god trøst og nære gode samtala. Dem va opptatt av korsen æ hadde det psykisk også, ikke bare det fysiske. Dem viste glede når æ fikk til nå, eller det gikk fremover. Det va en flott heiagjeng å ha. Æ følte mæ virkelig ivarett.
Dem lærte mæ å gå på do aleina igjen. Å dusje, å lage mat, og gå, gå i trapper, dem lærte mæ alt det grunnleggende som vi tar som en selvfølge at vi klare. Kor hadde æ vært i dag uten dem? Uten den gode hjelpa æ fikk. Æ lærte til og med å gå å handle mat. Æ å ergoterapeuten min va på Kiwi å trente. Trente på å lage handlelista, gjøre innkjøp og betale.
Dem beskytta mæ også. Når dem oppdaga at æ ble mer forvirra av å ha besøk. Da fikk ingen komme inn til mæ uten å ha snakka med dem først. Sånn at dem kunne regulere aktivitetan mine. For det va ikke æ sjøl i stand til. Når æ skulle hvile tok dem telefon min, og æ fikk streng beskjed om å lukke øyan å la hjernen hvile. Æ skjønte jo ikke at det va viktig. Heldigvis så skjønte dem det.
Pleieran på rehaben hjalp mæ å rydde opp i livet mitt rett og slett. Vi hadde møter med kommunen for å forsikre om at æ hadde den hjelpa æ behøvde når æ kom hjem, at æ fikk et egnet sted å bo, at æ hadde fysioterapeut klar, hjemmesykepleie, oppfølging fra fastlege og alt anna man trenge når man e blitt syk.
Når tida kom for å tenke på at æ skulle hjem snart, begynte vi å trene på det og. Det va mange forberedelsa og ting som skulle være i orden før æ kunne dra hjem. Æ va redd. Æ va livredd for å komme hjem, samtidig som det ikke va nå æ ønska mer enn å komme hjem å sove i egen seng. Æ lå ofte våken å grein i sykesenga. Lengte hjem, komme bort fra institusjon å miljøet som det e på et sykehus. Herregud kor ensom æ følte mæ på kveldan. Når det va stilt i avdelinga. På dagtid huske æ mye latter, at æ trivdes og hadde det bra.
Det va som regel på kveldan tåran kom. Å frykten. Frykten for det ukjente som æ hadde foran mæ. Redsel for om æ ville klare å komme mæ igjennom det hær. Redd for å dø. Redd for om æ ikke ville bli normal igjen. Det va så mye æ ikke skjønte. Va så forvirra. Æ hate når æ ikke forstår. Æ har aldri godtatt “sånn e det bare”. Æ må vite. Når æ lå der aleina på kveldan og hadde det jævlig, så ringte æ ikke på snora for å snakke med nattevakta. Æ kan ikke huske æ gjorde det i alle fall. For æ kjente ikke dem som jobba på natta, på samme måte som æ gjorde med dem som jobba der på dagen. Så æ lå der med tankan mine aleina. Å det va fan så tøft. Nå av det som va vanskeligst av alt.
For man blir redd når livet blir snudd opp ned. Når man blir syk og svak. Når man ikke forstår helt ka som skjer, og man ikke vet om man kommer til å bli frisk. I dag når æ tenke på den tida på sykehuset, så tenke æ på korsen æ klarte å komme mæ igjennom det. At æ klarte å komme mæ gjennom det! Mulig det va en bra ting at hodet mitt ikke va helt på nett. Mulig det hadde vært ennu verre hvis æ viste og forstod alt som lå foran mæ. Kanskje æ hadde gitt opp da. Hvis æ viste kor hardt det ville bli.
Å æ e nu egentlig ganske tøff av mæ. Det e ikke så mye æ e redd for. Æ e ikke vant med å gå rundt å være redd. Men på sykehuset så kjente æ mye på redsel, på ensomhet og bekymringa. Heldigvis så va æ innom psykologen flere ganga i uka. Æ huske ikke om æ fortalte han om det hær, eller om vi prata om andre ting. Men uansett ka vi nu prata om så hjalp det mæ . Å sortere tankan, og holde styr på dem.
Sånn helt egentlig så skulle alle sykehus ha psykolog, eller anna helsepersonell som e god å snakke med om følelser tilgjengelig på kveld/natt. Det e når det blir stille på avdelinga at tankan kommer. Det e da frykten og bekymringan kommer. På dagtid e man travelt opptatt med anna rehabilitering, og omgitt av folk. Da har man ikke så mye tid å tenke.
Det hende æ drar innom avdeling hvis æ e på sykehuset på kontroll eller andre ting. Når æ åpne døra til avdelinga blir æ alltid overmanna av en masse følelsa. Glede og sorg. Takknemlighet og kjærlighet. For æ e faktisk blitt glad i gjengen på rehaben. Æ syns dem har gjort en fantastisk jobb, og dem har ivaretatt mæ og mine nærmeste på beste måte. Æ tar det ikke som en selvfølge. Æ tenke at æ e født under ei lykkestjerna. En av de heldige. Fordi æ bor i verdens beste land, og i en flott kommune med veldig gode helsetjenester. Hadde vi ikke hatt sykehuset så nært, så hadde æ nok vært død. I allefall hjernedød.
Til de ansatte på Amk og rehaben i Kirkenes. Til alle legan, pleiere og røntgenpersonell . Til rengjøringspersonellet som smilte og snakka med mæ når dem va å vaska på rommet mitt. Tusen tusen takk for at dokker hjalp mæ når æ va på mitt svakeste. Takk for at dokker hjalp mæ å bli sterk igjen. Takk for den gode ekte omsorgen. Æ e glad i dokker alle sammen! Og æ e jævla takknemlig! Æ leve takket være dokker.