Fatique e nå som går igjen i de fleste innleggan mine. Ikke så rart kanskje med tanke på at æ e veldig plaga av den. Æ føle derfor behov for å forklare ka det e og korsen det e å leve med den.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det e en drittdiagnose å ha.  La oss slå det fast.  Æ hate den!!  Æ hate å bli sliten av ingenting!  Av å våkne om morran, og det føles ut som  ikke har sovet i det hele tatt.  Av å bli bomull i hodet av litt sosial omgang.  Av å bli koko av lyda.  Æ e peise lei av å være sliten!  Enkelte daga så føles det som umulig å bare bære søppla ut, eller sette på en maskin med klær.  Hverdagslige ting som før ikke kosta mæ nå som helst anna enn tid.

Æ prøve å ignorere signalan kroppen gir mæ.  Prøve å lure mæ sjøl til ikke å kjenne etter.  Men det e vanskeligere enn det høres ut som.  Fordi signalan blir bare tydeligere og sterkere jo mer æ presse mæ.

Trur æ har prøvd det meste for å bli kvitt den.  Forandra kosthold, prøvd ut medisiner som gir økt energi som bivirkning, og da snakke æ ikke om amfetamin.  Det har æ ikke prøvd ut enda.  Mulig det blir det neste?!  Æ har balansert aktivitetsnivået mitt, og hvilen.  For hvile man for mye, så e jo ikke det heller bra.  Æ har fulgt hvert eneste råd æ har fått, men det hjelpe ikke.  Ikke en jævla dritt!

Nei nu overdramatisere æ igjen…det har hjulpet litt.  Nu når æ blir utmatta, så kommer æ mæ fortere tilbake til normalen.  Det tar ikke ei uka, men en dag eller tre.  Det går bedre.

Men æ blir trist hvis æ tenke at kanskje det e sånn hær det blir for mæ.  Resten av livet. At æ bare må godta det.  Men da tenke æ at æ gir litt opp.  Å det nekte æ!  Det e lov å håpe!  Æ e redd for å havne i en ny depresjon hvis æ “gir opp”.  Kanskje æ ikke fær å trene mer da.  Tenke at det e nu samme fan, æ blir ikke bedre uansett.  Æ må tenke at det blir bedring.  Glemme de dårlige dagan og nyte de gode.

For heldigvis så har æ gode daga!  Ikke daga som æ hadde før æ ble syk, men det va før.  Slutt å tenke på korsen livet va før.  Se fremover! Æ får ikke morra dagen tilbake.  Den e bye gone.  Æ e forandra.  Kroppen min e forandra, akkurat det må æ godta.

Det kan jo hende at æ våkne opp i morra og nå e forandra.  At kroppen har fiksa opp mens æ har sovet, og at cellan har fått fornya energi. At forskera finne opp nye medisiner. Stay positive!  Stay positive, høre du!

Alle som har en skjult sykdom eller lidelse, vet kor vanskelig det kan være.  At man føle man  må forsvare sæ.  Forklare koffer man klare å gå på trening eller kafe, men ikke klare å jobbe.  Fordomma og mistenkeliggjøring,  Bagatellisering.  Det e rart for et orakel vi menneska kan være.  At vi trur vi vet korsen andre menneska har det.  Ka dem burde klare, kor syk eller ikke syk dem e.

Æ trur æ å tenkte det om enkelte før.  “åja, ho fær å humpe på scooter, men fær på jobb på grunn av dårlig rygg det kan ho ikke”.  Det e så enkelt for oss og dømme andre.  Vi skulle alle vært flinkere til å prøve skoan til dem vi dømme.  Kanskje vi hadde endra holdningan våres da.  Velkommen inn i min kropp en dag.  Forsøk, kjenn etter lev med den en dag!

E det virkelig nån som trur det e deilig å være utenfor arbeidslivet?  Æ kan ikke komme på en positiv ting med ikke å jobbe.  Seriøst det e ikke det.  Dårligere økonomi, man falle utenfor sosialt, æ føle mæ på sidelinja av samfunnet  og nytteløs.  Man får et dårligere selvbilde og selvtillit, ja man blir litt aleine. Joda det kan være deilig med en 3 dagers, eller ei lita sykemelding så man får litt “fri”, Men å ikke jobbe over lengere tid har bare negative virkninga.

Det e vanskelig å forklare ka fatique e.  Æ e ikke bare sliten. Æ e tom! Absolutt alt æ gjør kreve enormt med mobilisering.  Bare nå så enkelt som å reise mæ opp fra sittende til stående stilling e tungt når æ har en dårlig dag.  Æ vet det høres rart ut.  Men sånn e det.

Det e flere definisjoner på fatique. Det forskes mye på det. Siden det e en subjektiv følelse oppfattes den forskjellig fra individ til individ.  Det e og forskjellig grad av den.  De lærde strides også.  E det skade i selve cellan, e det hjernen som ikke funke, e det skader i organa?  Æ skal forsøke å forklare ka det e.

Min egen lille teori som æ har snekra sammen utfra mine kunnskapa og det æ har lest :

Vi har alle en reserve kapasitet i kroppen.  Når vi bli syk, har kroppen et lager å bruke av.  Samme hvis vi blir sliten.  En liten hvil, litt mat så e vi i gang igjen.  Eldre mennesker har dårlig reservekapasitet.  Lagran e ikke så stor som hos yngre.  Når et gammelt menneske får for eksempel en urinveis infeksjon, kan dem bli veldig forvirra. Mange blir mistenkt en demens sykdom, så vise det sæ at det kun e en infeksjon i kroppen.  Siden kroppen må bruke masse energi på å rydde opp i infeksjonen, velge den å “stenge av” hodet.  Den vil ikke bruke masse krefter på hodet.  Hodet får klare sæ sjøl, å så blir dem forvirra/urolig/ikke på nett.

Mitt reservelager e og tømt.  Når æ va syk, brente kroppen opp alt som va lagra for å holde liv i mæ.  Det tar tid å bygge opp et nytt lager. Det e og mulig at prosesser i cella som lage energi ikke fungerer som dem gjorde før.  Ergo lages det mindre energi.  Kroppen min blir utmatta av minimale anstrengelser mentalt eller fysisk.  Den mangle bensin.

Sunnås sin definisjon forklart på en enkel måte:

Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den en masse krefter for å komme fra A til B.  Hjernen blir trøtt, og klare ikke all den overstyrende arbeidet den må gjøre.  Den stenge litt av.  Hvis æ ikke høre etter, så sende den ut signala til resten av kroppen min.  Da starte “helvete” med smerter og anna fysisk ubehag.  Det e hjernen som e sjefen, og kroppen må lystre den.  Fatique e egentlig hjernetrøtthet.

Æ sir ” når fatiquen kicke inn”.  Den e med mæ hele tida.  Fra æ slår opp øyan til æ legg mæ.  Men den e ikke like plagsom og synlig hele tiden.  Enkelte daga så føles det ut som æ går rundt med en 70 kg tung sekk på ryggen, og bly lodd på beinan.  Å løfte den ene foten foran den andre føles umulig.  Det e jo ikke umulig.  Æ klare jo å gå.  Men det føles som om æ må bruke alt æ har av krefter på det.

Av og til kan selv det å sitte være slitsomt.  Det føles som om skjelettet ikke klare belastninga.  Å sitte på en stol!  Sitt æ for lenge, kommer smerter og stivhet.  Ubehag.  Så æ velge ofte stabilt sideleie.  I sofaen eller i senga.  Det e ikke så slitsomt, og det e lettere å få fylt opp energi lagran.  Smerter forverrer fatiquen, så selvsagt gjør æ det æ kan for ikke å få det.

Enkelte daga våkne æ å kroppen føles god.  Et sikkert tegn på at fatiquen ikke e så sterk, e at æ får løst til å være sosial.  Det e når æ har gode daga dokker ser mæ på kafe i byen, når æ har de dårlige dagan e det ingen som ser mæ.

Tidskriftet.no sin definisjon :

«Utmattelse» er mer dekkende enn «tretthet» for det pasientene opplever av energitomhet. Tilstanden er karakterisert av at det skal uforklarlig lite fysisk og/eller mental anstrengelse til før utmattelsen inntrer – den kan beskrives som en forsterkning av normal tretthet. Fatigue/utmattelse skiller seg fra en tilstand av apati – da ønsker man ikke å være aktiv. Pasientene ønsker å være aktive, men har vansker med å starte eller opprettholde en aktivitet selv om de er motiverte . I klinisk praksis oppleves det at hos noen pasienter kan selv ikke den sterkeste motivasjon oppveie vedkommendes uttalte følelse av utmattelse.
I vår kliniske praksis erfarer vi for eksempel at pasientene har betydelig redusert arbeidskapasitet. Noen faller helt ut av arbeidslivet. Mange får innskrenket sitt sosiale liv og prioriterer ned/bort normal selskapelig aktivitet. Mange må redusere sitt fysiske aktivitetsnivå betydelig.

Man kan ikke påvise det ved å ta en blodprøve. Det e ikke en sykdom men et symptom på grunn av en sykdom, skade eller etter en behandling som for eksempel cellegift.

Det e fatiquen som styre livet mitt.  Som begrense mæ.  Det e den som forringe livskvaliteten min.  Æ hadde vært i jobb i dag hadde det ikke vært for den.  Æ kunne levd et aktivt liv uten den!

Æ e ikke lat. Æ e mye, men ikke lat! Æ går ikke hjemme å trør fordi det e så jævla deilig.  Æ mangle krefter!  Kanskje det e nån som syns at æ burde ta mæ sammen og bidra mer. At æ bæse. At så ille kan det nu ikke være. Å hvis du tenke det, så har du helt rett. Så ille e det ikke. Det finns verre ting hær i livet.  Men det e ille nok. Ferdig snakka!