Når æ nu først sku bli syk, så gjorde æ det skikkelig.  Æ e litt sånn.  Skal man gjøre nå, så gjør det orntlig!  Når æ va på min første kontroll sa nevrologen på Unn  ” Sølvi, du har ikke hatt en fot i grava, du har hatt 1,5 fot i grava.  At du står hær i dag, og e så frisk e ikke mindre en et mirakel!   God helsehjelp, gode samegena og litt flaks kalle æ det 😉

En anna ting som æ trur har hjulpet mæ til å bli så frisk som æ e blitt, e sykepleierkunnskapan mine. Men selv om æ hadde dem, e det mye æ ikke viste, som æ har måtte lest mæ opp på, eller blitt lært opp med.

Anyway, på Kirkenes sykehus satt æ på rommet.  Å kjente at æ hadde ei stor kul i hodet.  Æ lurte fælt på koffer den va dær.  Og når æ så på magen min, så hadde æ en stor bandasje på.  Koffer har dem spretta opp magen min?  Æ skjønte ikke ingenting, og va mildt sagt bekymra.  Hadde dem fjerna nån organa fra mæ?!  På den tida hadde æ ikke innsikt i min egen sykdom.  Æ viste ikke helt ka som va skjedd mæ og kor syk æ va/hadde vært.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Æ fikk besøk av venninna mi som va lammi mæ når æ ble syk hjemme.  Ho forklarte mæ at kula sikkert kom av at æ hadde knalla hodet i kjøkkenbordet når æ svimte av.  Å nu ble æ ennu mer bekymra, for det va jo flere måneder sia.  Koffer va kula fortsatt der?  Va det en kreftsvulst?!  Ja det va vell bare det som mangla!

Lykken va stor når en sykepleier forklarte mæ at æ hadde fått operert inn en shunt fordi æ hadde for mye væske i hodet og trykket hadde vært for stort.  At den gikk fra hodet mitt og ned i magen.  Eureka! Det va ikke verre!  Det hadde dem jo fortalt mæ i Tromsø , sikkert flere ganga, men det huska ikke æ.

Æ ble verre etter at æ va vekt opp fra koma og starta rehabiliteringa på Unn.  Tilbakesteg i rehabiliteringa.  Va mer forvirra, og hadde skikkelig hodepine.  Det viste sæ at det va trykket i hodet som va for høyt. Fordi æ hadde skada så ble ikke hjernevæska drenert godt nok og det hopa sæ opp i hodet på mæ.

Hydrocefalus kommer av for mye hjernevæske i hjernen. Det kan være fordi det e økt produksjon, tette kanaler eller redusert opptak til blodkarene. Vannhode kalles det på godt norsk. Når mengden hjernevæske øker, øke også trykket i hjernen. Det er det forhøya trykket som forårsaker de fleste symptomene ved hydrocefalus, og som utgjør den største faren. Hos voksne persona som får hydrocefalus, kan ikke hodeskallen utvide sæ, og man kan få symptoma som hodepine, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser, svimmelhet, krampeanfall og redusert bevissthet på grunn av det økte trykket. For å unngå skadelige følga av forhøyet trykk i hjernen blir det som regel operert inn en såkalt shunt. Det e en tynn slange med ventil som går fra en av hjerneventriklene til bukhulen. Shunten utjevner trykket.

Så kula i hodet har æ ennu.  Æ kjenne slangen som e i hodet fordi den ligg rett under huden.  Det hende at æ blir litt engstelig for at den skal gå tett, eller skades.  For det kan skje.  Det e tanka æ kan ha når æ sitt på hesteryggen, eller går i ulendt terreng.  Enn hvis æ ramle og slår hodet? Æ tenke æ har nok hjerneskada nu, æ treng ikke mer! Æ har også spurt om den ikke kan tas ut, men det vil dem ikke.  Så den  må nu bare bli der inne.  Så lenge den gjør jobben sin e det vell greit.

Når æ skal sjekke den, og at ventrikklan i hode har den størrelsen dem skal ha, må æ til Tromsø å ta MR.  Æ kan ikke ta den i Kirkenes, fordi shunten stille sæ under MR på grunn av magneten som e på den. Dem har ikke det lille apparatet som stille den på rett frekvens.  Nå som æ syns e rimelig loco, for det e et lite apparat som holdes på hodet mitt, og det tar 1 min å stille den.  I stede må æ reise med fly til Tromsø!  Ka det koste Staten, kontra å investere i det apparatet!  Og ka koste det mæ..ENERGI!

Mulig æ har fortalt det før, men æ har tre aneurismer i hode.  En aneurisme e en slags pulsårebrokk.  Åreveggen får et svakt parti, og danne en utbuktning.  Den kan briste og føre til en livstruende blødning.  Dem mene mine va medfødt.  Korsen dem kan se det ane æ ikke.  Når æ havna på St Olavs i Trondheim coila dem den som blødde.

Intrakraniale aneurismer innebærer risiko for alvorlig sykdom og død. Akutt aneurismeruptur fører som oftest til subaraknoidalblødning( som æ hadde).  Den kliniske presentasjon er som regel hyperakutt, med voldsom hodepine, av og til også bevissthetssvekkelse og fokalnevrologiske utfall dersom det også utvikles hematom i selve hjerneparenkymet. Risikoen for at aneurismet revner på nytt, er størst de første timer, døgn og uker etter første blødning. Innføring av selv én enkelt coil i et rumpert aneurisme gir stor grad av beskyttelse mot reblødning . Coilbehandlingen er i de fleste tilfeller elegant og skånsom, men krever hyppige kontroller og god oppfølging og i en del tilfeller også påfyll av coilmateriale (recoiling) https://tidsskriftet.no/2005/08/leder/behandling-av-intrakraniale-aneurismer.

De to andre aneurisman ble coila på et seinere tidspunkt.  Æ føle ikke nå angst for at æ har dem, fordi dem kontrolleres med jevne mellomrom.  Mine nærmeste har også sjekka hodet for aneurismer, fordi det kan være arvelig.  Ingen av dem har det, heldigvis.

Faren min døde av aorta aneurisme for nån år siden.  Da sjekka æ aortaen og den va helt fin.  Men hodet det sjekka æ ikke…  Det e jo heller ikke nå man bare gjør uten å symptoma på at nå e galt. Det æ e blitt forklart e at aneurismer e ganske vanlig.  Man kan ha det forskjellige plassa i kroppen.Mange har det hele livet uten at dem fører med sæ nå problema.  Æ krysse det som krysses kan for at dem e ferdig med å lage trøbbel for mæ!

Æ synes det e ganske fasineranes å tenke på alt kirurgan klare å fixe.  At legevitenskapen e kommet så langt at dem klarte å redde mæ.  At dem fixa hodet mitt ved å operere inn en shunt!  Det va etter at den ble operert inn æ begynte å friskne til og rehabiliteringa virkelig kunne starte.  Da æ kunne komme hjem.  I alle fall til Kirkenes 🙂