Nu har æ gjort det.  Tatt avskjed med ART (ambulerende rehabiliteringsteam).  Dem ringte mæ i forrige uke.  Vi snakka om oppholdet mitt på Sunnås og korsen det gikk med mæ.  Dem hadde lest innlegget mitt, og spurte mæ ka æ tenkte.  Om vi skulle avslutte “forholdet” våres nu eller vente litt.

“Æ føle mæ sterk nu.  Trur dokker har hjulpet mæ med det dokker kan hjelpe mæ med” sa æ.  “Bruk tida dokkers på nån som treng det mer enn mæ.  Det e på tide at æ står på egne bein”.  Vi snakka om at æ sku kontakte fastlegen min og be ho ha litt tett oppfølging med mæ over vinteren.  Bare for å ha et sikkerhetsnett.  Det e sikkert lurt.

Etter at æ hadde sagt det hær kom tåran flommanes.  Æ ble full av sorg.  Litt redd og usikker.  Klare æ mæ uten dem?  Skal æ virkelig ikke kunne ringe dem når æ føle behov for råd og veiledning.  Eller bare snakke om korsen æ har det.  Dem har jo fungert som psykolog for mæ å.  Nån æ kan ha letta hjertet mitt til.  Har æ det tungt så e det så lett å snakke med dem om det.  Dem kjenne mæ så godt.  Æ e så trygg på dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi sa hade og la på.  Æ la mæ på sofaen og grein.  Hjertet mitt føltes sorgtung.  Han Dizel (doggen vårs) satt sæ ved sia av mæ.  Så på mæ med de kloke øyan sine og sleika nesa mi.  Litt sånn for å trøste mæ det e æ helt sikker på.  “Nu e vi aleina Dizel.  Nu må vi klare oss sjøl”

Man skulle jo tru at æ skulle være glad.  Glad for at en epoke i livet mitt e over.  At æ e blitt så sterk at enda et “hjelpemiddel” e overflødig.  Men æ va bare trist.  Æ blir trist nu å når æ sitt hær å skal skrive om det.  Æ har sorg.  Fordi æ har “mista” dem.  De støttespilleran som har vært de viktigste for mæ og David de hær åran æ har vært syk.

Etter ei stund tørka æ tåran mine.  Dizel og æ tok oss den ti minutters spaserturen som vi gjør hver morra.  I allefall nesten hver morra.  Det e anbefalinga fra Sunnås.  Den prøve æ å overholde uansett ka æ skal gjøre eller kor sliten æ e.  Når vi kom hjem igjen va sorgen i hjertet letta litt.

Æ prøve å si til mæ sjøl at det kommer til å gå bra.  At æ klare å stå på egne bein.  At det e andre som æ kan be om råd å veiledning hvis æ trenge det.  Æ kan jo alltids ringe en venn.  Eller fastlegen min.  Men æ kommer ikke unna den følelsen av litt redsel og usikkerhet.  Æ føle mæ ensom.  Enda æ ikke e det.  Æ har mange i livet mitt.  Men gjengen på ART forstår mæ.  Forstår korsen æ har det.  Korsen det e å leve med en skada hjerne.  Kanskje det e det som føles verst.  Nu har æ ikke lengere nån som virkelig forstår mæ.  Eller æ har jo det.  Æ har jo han Dizel!  Han e en fantastisk samtale partner! 🙂  Den kloke doggen min!