Som 12 årig forstod æ at man kan bli syk.  Da fikk ho mamma kreft.  På et lite øyeblikk va ikke ting så trygt lenger.  Æ snakka ikke om det.  Ikke til nån.  På den tida va det ikke vanlig at familien ble ivaretatt når en nær pårørende ble syk.  Det va rett og slett ikke vanlig å snakke om ting.  Så for å dempa vonde følelsa spiste æ.  Æ spiste og spiste til æ va dødskvalm.  Kunne stå opp midt på natta å raide kjøleskapet.  For det fikk mæ til å føle mæ bra ei stakka stund.

Ho mamma døde når æ va 17.  Da forstod æ at man leve ikke evig.  Ingen helsepersonell som snakka med mæ om sorgen, og korsen kom sæ gjennom den.  Det va heller ikke standard prosedyre på den tiden.

Æ hadde ganske mange år der æ ikke snakka om det.  Æ ble irritert når folk æ møtte på sa ” åhh så trist at mamman din e død”  eller ” åhh du ligne sånn på mora di”  Eller når nån i min familie snakka om ho.  Æ va bare sint.  Å takla alle følelsan mine med mat og rock and roll.  Æ feste som om morra dagen aldri ville komme.  Den perioden skal æ skriv om en anna dag..

En anna (god) grunn til at æ overspiste og ble feit, e dårlige opplevler med menn.  Æ gjømte mæ sjøl i en feit kropp, og tenkte at nu fikk æ nu være i fred.  Det gikk jo ikke helt etter planen, for æ e tross alt jævlig sjarmeranes.  Så selv om æ en periode va diagnosert med betydelig overvekt, så va det nån som fant mæ tiltrekkende.  Hadde æ nån korte og lengere forhold.  Ingen av dem særlig god, og ikke nå å skrive om.

Selv om æ va stor, hadde æ en god selvtillit.  Det verste med å være stor va å ikke finne klær, og fordomma fra andre menneska.

Æ gjømte mæ sjøl i kroppen i mange år.  Æ hadde tanka som” hvis æ skal bli lammi en mann, skal han elske mæ for den æ e inni, ikke i kroppen min!”  Han David ble den første mannen som gjorde det.  Eller viste mæ det.  Å da va tiden moden for å gjøre nå med overvekten. Æ vet ikke helt koffer æ følte at nu sku æ gjøre det. Kanskje æ kunne la rustningen falle?  Klæ mæ “naken” å vise den sårbare Sølvi som ikke så mange kjente?  Who know?

Det e jo tungt for kroppen å drasse rundt på masse fett.  Knærne min va begynt å knirke, og ryggen va vond.  Så æ søkte og fikk innvilga en Gastric bypass.  Æ ønska ikke å bli veldig tynn, så dem fjerna ikke så mye av tynntarmen min.  Et par år etter operasjon va æ 88 kg, og for tynn syns æ sjøl.  Før æ fikk hjerneblødninga va æ 96 kg.  Rundt 90 kg syns æ e perfekt, og det e det æ jobbe for at æ skal bli igjen.  Mange kg vil nok noen syns,  men ei vekt æ trives med.

Når æ ble “tynn” ( æ va jo egentlig ikke det iflg BMI), ble det veldig mye oppmerksomhet.  Alle æ traff på hadde behov for å fortelle mæ kor fin æ va blitt.  Å æ, æ ble forbanna.  Kor fin du e blitt?!  Æ tenke æ har bestandig vært fin!  Å god, snill, humoristisk og alt anna positive egenskapa et menneske kan ha.  ( selfølgelig nån negative å, men det gidd vi ikke å snakke om). Å nu ble æ bare definert utfra kroppen min!  Ryk å reis kor fette lei æ va av kommentara.  Det va jo selfølgelig ikke for å være ekkel at folk kommenterte kroppen min, og æ vet jo at folk va glad i mæ selv når æ va feit, men æ ble faktisk såra.  Å så tenkte æ mye kor koko verden e.  At vi like folk hvis dem har en slank kropp.  E du feit så e du dum, lat, stygg, eie ikke kontroll og all anna mannskit som e negativt.  Ka med å like folk for om dem e god og snill istede?!  At dem har empati! Sjarmeranes.  Smart. At dem bryr sæ om andre!  Døm folk etter innhold ikke coveret sir nu æ!  Men alle har fordomma.  Æ å.  Det e nu sånn vi e snekra i hop.  Fullpakka av fordomma. Trist men sant.

I dag e æ veldig glad i kroppen min.  Æ e nu fortsatt småfeit, men syns sjøl at æ e fin nok!  Kroppen min har bært mæ gjennom hele livet, og gud bedre den har stått han av!