Det e nå æ bruke en del tid på å gruble over. Va det nån fra oven som holdt ei hand over mæ når æ va på tur til å vandre over på den “andre sia”. Æ holdt på å dø. Ei natt på St. Olav. Pulsen min va svak, og uregelmessig. Dem måtte gi mæ medisina så hjertefrekvensen og blodtykket økte, dren i hodet, intubert og overvåka på alle områda. Koffer overlevde æ? E det ei dypere mening med det, anna enn at æ hadde flaks? Og god helsehjelp.
Æ kan ikke huske å ha sett lyset i den mørke tunnelen. Eller at æ hadde nån tanka overhode. Ka skjer når man e i ferd med å dø? Blir det bare mørkt? Eller møte man nån man har vært glad i som ikke lenger e lammi oss? Kommer vi til himmel, eller helvete, eller blir vi født på nytt? Som en spurv, et nytt menneske, eller blir vi bare til jord.
Det æ vet, e at det va mange som tenkte på mæ. Nån som ba til Gud, og mange som forsøkte å sende healing energia til mæ. Æ har nån venna som har healing evna. I alle fall mene dæm at dem har det. Og de vennan kjenne flere med samme evna. Og dem va alle i gang med å heale mæ, mens æ lå i Trondheim. Va det det som førte til at æ ble stabil? At æ overlevde, og at det gikk så bra som det gjorde? Eller va det Gud som sa, ” nei det va nu litt tidlig å ta den der tøtta, send ho tilbake”?
Æ ser ikke på mæ sjøl som særlig religiøs. Æ ber til Gud når æ e i trøbbel, sånn bare for å være på den sikre sia. I tilfelle han finns. Å kjefte litt på han når æ føle det e behov for det. Men etter at æ va kommet mæ på beinan, fikk æ et behov for å dra i kirka. Æ følte æ va nødt til å få snakka med han. Takke han. Å det gjorde æ. For til kirka, og mens æ satt der å hørte på presten sin tale, så takka æ han. Takk Gud, takk for at du lot mæ leve. At æ får se dattra mi vokse opp. At æ får mere tid med han David. Takk for at æ ikke ble mer skada, takk for at æ har fått hjelp, og fortsatt får hjelp. Tusen takk for at æ ikke e død. Akkurat der og da, så følte æ mæ veldig religiøs. Det va ei litt høytidelig stund æ hadde på kirkebenken. Lammi Gud. Ja hvis han nu finnes da.