Mannen i mitt liv!  Æ kunne ha skrevet en roman om han, men æ skal prøve å fatte mæ i korthet.

For ca 14 år siden, sa et av mine tantebarn til mæ” tante, du må prøve det hær spillet.  Det e sinnsykt artig”.  Æ brukte å spille Super Mario å syns det va skøy.  Så æ satt mæ ned foran pc, og ble introdusert for World of Warcraft.  Et spill som har 11 mill spillere.  Et online eventyrspill som går ut på strategier, løse quests aleina eller sammen med andre og mye mer.  Etter hvert som æ lærte mæ korsen man styret figuran ( ja æ va mildt sagt blond), så begynte æ å bli kjent med folk.

Æ fikk 2 gode venna fra Sverige, og vi havna i et guild sammen.  Et guild e ( for dem som ikke e gamer) et laug, forening eller klubb.  Og i den guilden ble æ kjent med han David.  Vi ble gode venna, og snakka i lag nesten hver dag.  Spillet ga mæ faktisk venna over hele Europa.  Flere av dem har æ møtt, og mange har æ fortsatt kontakt med.

Han David va utrolig sjarmerende, snill, og hadde en humor som va/e fantastisk.  Vi kunne sitte på hver vår kant, æ i lille Kirkenes, han i London, og gapskratte.  Eller snakke om alvorlige ting.  Diskutere krig og fred, religion ja vi snakka om alt.  Han va veldig hjelpsom, og godt likt av alle.

Og æ, æ ble pesse forelska. Æ ble skjelven hver gang æ hørt stemmen hannes.  Æ viste ikke korsen han så ut.  Man ser jo ikke hverandre når man spille.  Men æ ble forelska i personligheta hannes.  I humoren og latteren hans. Det høres kanskje litt rart ut.  At man kan bli kjent med folk bak tastaturet.  Men vi brukte jo teamspeak og, så i tillegg så hadde æ stemmen hannes.  Å æ følte æ kjente han godt, og forelskelsen va gjensidig!  Etter flere uker flørt,ble vi enig om at han skulle komme å besøke mæ.

Før han kom sendte han mæ et bilde av sæ sjøl.  Æ svimte nesten av, for æ syns han va rå pen!  Kunne han virkelig ha alt!  Se bra ut, humoristisk, klok, snill?!  Æ hadde mine tvil.  Det hadde i alle fall mine venna.  Som va sikker på at han va en ulv i fåreklær.  “Sølvi!  han kan være en massemorder”.  Æ e nu ennu i livet, så der tok dæm feil 😉

Det va en større barriere for mæ å sende bilde til han.  For på den tida va æ veldig stor.  Ikke hadde æ særlig trua på menn heller, etter mange dårlige opplevelser med hankjønn.  Men æ sendte nu bilde, å han syns æ va nydelig. (smeeelt!)

Så dro æ på flyplassen for å hente han.  Nystrigla i mine fineste klær.  Når flyet landa kunne du ikke høre det, for knærne mine klappa så høyt sammen.  Æ kunne nesten ikke stå oppreist.  Å æ trur ikke æ trakk pusten de minuttan æ stod å venta på at døra sku gå opp.

Et blikk i øyan hannes, og æ viste at This is my man!  Etter 5 minutter i lag, va det som om vi hadde kjent og vært sammen hele livet.

For første gang i mitt liv, va æ sammen med en mann som viste mæ ekte kjærlighet.  Gjennom ord og handling ble æ trygg.  Trygg på at han elska mæ.

Han va å besøkte mæ 2 gang, før han tok det store skrittet å flytte fra alt kjent til mæ.  Det tok han ei uka å få sæ jobb.  Selv om han ikke snakka Norsk!  Han e fortsatt i den samme jobben.  Som avdelingsleder ( ja æ e stolt!).  8 år har han bodd hær.  Min soulmate.  Æ har fridd til han og fått ja.  Så før eller seinere skal vi gifte oss.  Og forhåpentligvis skal vi få bli gammel i lag.

De hær åran etter at æ ble syk har ikke vært lett.  Ikke for mæ, og ikke for han David.  Alle som e pårørende eller har vært pårørende til nån som e syk, vet at det e steintøft!  Gubben har fått gråe hår, sikkert av bekymringa og mer arbeid.  Og æ har sagt det før, men må nevne det igjen.  Æ kan være en prøvelse å ha i hus..Når æ blir stressa , klikke æ for absolutt ingenting. Tålmodighet e et fremmedord for mæ,  og æ e jo ikke den samme Sølvi som han ble forelska i.  Men den hær mannen har bekrefta om å om igjen at han e den rette for mæ.  Fy fan æ e ei heldig jenta!  Og han..Ja han har nu i alle fall trukket vinnerloddet! 😉