Den strofen har æ hørt sånn 1 millioner ganga. Jepp, æ kunne vært lam, hatt afasi, vært hjernedød. Vært død.
Når æ har en ræva dag, blir æ bare provosert når nån kommer med den strofen til mæ. For på dårlige daga, så kan ikke livet bli mye verre. Det e i alle fall sånn det føles.
På de dagan der selv tannpussen føles som om æ bestige Mount Everest, der klikkinga fra datamusa til samboeren min føles ut som kniva i hodet, der smertan og stivheta i kroppen tar overhånd, de dagan hjelpe det ikke å tenke at det kunne vært verre. Heller ikke de dagan æ savne jobben min, og det sosiale livet æ hadde før. De dagan æ ikke klare å være positiv. For det skjer at selv æ som i utgangspunktet e veldig positiv blir lei, og syns alt e dritt.
Av og til skulle æ ønske at folk som “bagatelliser” plagan mine, kunne kommet inn i kroppen min å følt det æ føle. En times tid. Så kunne vi hatt en samtale om at det kunne vært verre.
Æ e jo klar over det. Det har jo vært verre. Mange har det mye værre enn mæ! Men å “trøste” nån med den strofen , blir litt som å si til nån som har mista et barn, ” men du har jo en til” Eller nån som har måtte amputerte en fot, ” du har jo heldigvis en til”.
Æ skjønne jo det at folk mene godt med å si det. Trøste litt, eller få mæ til å se det positive i det. Kanskje e æ litt hårsår? Eller kanskje æ bare e et menneske som blir litt lei innimellom.
For det finns ikke nå verre enn å få livet totalt forandra fra det som man e vant med. Det tar en evighet å bygge sæ et nytt liv. Å det e knall tøft!
Så sant, så sant ❤❤❤