Vi kjenne alle nån sånne. Som dyrke sorgen, eller problema dem har. Kanskje æ å gjør det? Æ prøve å ikke gjøre det. Prøve å snakke om hverdagslige ting når æ e lammi venna og familie. Prøve å ikke være så “i mæ sjøl” Passe på å spørre korsen andre har det. Lytte og være interessert.
Det e fort gjort. Å bli for egosentrisk når man blir syk. Æ kan sjøl bli fette lei hvis folk snakke for mye om en ting, eller bare sæ sjøl og sitt liv. Så æ kan levanes forstå at dem kan bli lei mæ hvis æ bare snakke om mæ sjøl å det æ går igjennom. Æ har tatt mæ i det mange ganga. At det blir mye ” æ føle, å æ kjenne, mæ, mæ og mæ” .
På en anna side så e det jo viktig å bearbeide sorg. Viktig å tømme topplokket å sjela fra tid til anna. Men man treng ikke å gjøre det hver dag. Og kanskje variere litt med kem man snakke med. Så man ikke slit ut venna og familien.
Æ va så heldig ( igjen mæ! 😉 ), at æ hadde en psykolog æ kunne snakke med. Trur det va veldig fornuftig. Det avlasta i alle fall mine nærmeste litt i den tøffeste perioden min.
Det e ikke et sjakktrekk å stenge sorgen inne. Overse følelse eller tanka man måtte ha. Det e like dumt som om man ikke går til lege hvis man kjenn at nå e galt med kroppen. For hodet og kroppen e ikke adskilt. Dem heng i lag. Å påvirke hverandre. På godt og vondt. Så kan æ komme med et godt råd til dæ hvis du har det tungt? Snakk om det! Men ikke bare om det.
