Mitt første klare øyeblikk hadde æ flere uker etter at æ kom til Kirkenes sykehus.  I oktober en gang.  Æ våkna midt på natta av at senga va våt.  Æ hadde kommet såpass langt i rehabiliteringa at æ klarte å gå med prekestol, å brukte bare rullestol når æ va sliten.  Men æ hadde fortsatt ikke kontroll på toalettbesøk.  Å særlig på natta, fordi æ sov så tungt.

Æ ringte på nattevakta, og inn kom pleieren.  Ho så oppgitt på mæ, og sa ho hadde vært inne hos mæ å forsøkt å vekke mæ flere ganga for å få mæ til å gå på do.  Det va en avtale vi hadde, for at æ sku sleppe å tisse mæ ut.  Ho klarte ikke å skjule at ho va irritert.  Vi måtte ta fullt sengeskift, vaske mæ, og ta på nytt natttøy.

Når pleieren forlot mæ, kom tankan, og tåran.  Æ har nok aldri følt mæ så liten, så hjelpesløs ,ensom, avkledd å sårbar nån gang.  Ka har skjedd med mæ?  Koffer e æ hær? E livet over nu?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Æ fant epikrisene fra Unn i nattbordskuffa, å leste dem.  Kinda leste dem.  Æ forstod ikke halvparten, og ordan fløt over i hverandre.  Men æ skjønte subraknoidalblødning.  Alvorlig.

Æ skjelte ut Gud.  Fortalte han kor jævla urettferdig det hær va.  Hadde æ liksom ikke hatt nok sorg, kriser og traumer i livet mitt?  Ka fan hva meninga med det hær?  Va æ liksom ikke et godt menneske?

Æ lulla mæ inn i selvmedlidenhet.  Syns æ hadde krav på det.  For første gang i mitt voksne liv følte æ en stor sorg over at æ ikke kunne ringe ho mamma og få litt trygghet. Senga ble nok en gang våt.  Ikke av tiss med av tåran mine.  Æ trur faktisk æ aldri har grått så mye før.  Herregud kor synd det va i mæ!

Når æ våkna neste dag va nå forandra.  Inni mæ.  Den hær gangen skjelte æ ut mæ sjøl.  ” ka fan Sølvi!  Koffer skulle det hær ikke skje med dæ?!  Folk blir syk hver dag.  Folk dør hver dag.  Kor heldig e ikke du?  Du bor i verdens beste land.  Du har en familie som elske dæ.  Fantastiske venna.  Støtte apparat.”

Kor mange går igjennom kriser og traumer aleina?  Kor mange av verdens befolkning har nesten ingenting? Kor mange menneska dør, før dem får smakt på livet?

” Du har 2 valg.  Gi opp.  Det e den letteste løsninga.  Gi opp å fortsett å lulle dæ inn i sjølmedlidenhet.  Bli bitter.  Bli deppa.  Fortsett å tenk på at livet e urettferdig.”

Eller det andre valget.  Kjemp!  Tren! Bli frisk!  Finn det som e positivt! Som kommer til å kreve blod, svette og tåra.  Som æ viste ville bli en lang å hard kamp.

Æ valgte, og velge fortsatt den andre alternativet.  Det e jo ikke sånn at nån bare kommer å sir til dæ” Slapp av.  Æ kan leve livet for dæ.  Bare hvil dæ litt”  Livet som vi får utdelt må vi leve sjøl.  Men vi får hjelp når vi treng det.  Hvis vi bare tar imot.

Æ må nevne, at den natta på Kirkenes sykehus, va den eneste negative erfaringa æ hadde fra avdelinga.  Resten av oppholdet va fantastisk.