Home sweet home!

 

Min første permisjon fikk æ i Oktober en gang.  Den følelsen av å komme inn i sitt eget hjem etter flere måneder på sykehus…Herregud kor glad æ va.  Når æ åpna døra, slo lukta av nyvaska hus mot mæ.  Det va nye stearinlys rundt omkring, og pling pling i hvert et hjørne ( takk søstran mine). Æ satt mæ ned i sofaen å kjente på en enorm lykke!  Endelig hjemme! Lykken va kortvarig.  Klarte knapt 1 time, så måtte vi tilbake til sykehuset. Rett i seng og sove.

12 November 2015 ble æ utskrevet.  ( trur æ?). Etter flere uker med små permisjoner som skulle forberede mæ på å flytte hjem igjen. Det va ikke med lett hjerte æ forlot sykehuset.  Etter å blitt “passa” på så lenge, va det ganske tøft å skulle stå på egne bein igjen.

Mens æ va på sykehuset ble det søkt om leilighet til oss.  Vi eide et hus midt i sentrum, med toalett i kjeller og soverom i 2 etasje.  Ikke særlig hensiktsmessig, og alt for stort å holde i orden nu når æ va blitt syk.  Siden æ hadde hatt netthinne blødning, hadde æ ikke dybdesyn.  Så det va direkte livsfarlig å gå i trapper uten følge.  For å lette arbeidet til han David ( som måtte følge mæ opp å ned 14 gang om dagen), måtte æ få dostol på soverommet.  Ikke særlig sexy, men nødvendig.

De første ukan va svintung.  På den tida va æ fortsatt veldig syk, og alt va vanskelig. Nå så enkelt som å slippe hunden ut for å pisse, krevde mye planlegging og krefter.  Æ kunne treffe på folk når vi va ute å gikk, som æ viste at æ kjente men huska ikke navnet på.  Og æ va usikker på alt inkludert mæ sjøl.  Æ stolte ikke på mæ sjøl lengere.  Stolte ikke på at det hodet ga signal om va rett.  Æ hadde mandag på en onsdag, trudde klokka va 1400 når den va 2100, og brukte enorme krefter på å organisere mæ i alt kaoset.

Vi bodde ikke mange ukan i huset før vi fikk ei leilighet.  Vi måtte begynne å pakke ned å tømme.  Det va ikke lett.  Æ kunne ikke vaske 2 koppa uten at æ måtte legge mæ ned å hvile, og det va et arbeid som nesten tok knekken på mæ.  Selv om vi hadde hjelp fra familie og venna, så va det mye som måtte organiseres.

Like før jul va vi inne i ny leilighet.  En epoke i live va over, og huset våres ble solgt.  Æ følte ikke nå sorg over det.  Et hus e jo bare plank.  Å for å være ærlig så va det deilig å ikke tenke på vedlikehold å alt ansvaret som følge med å eie kontra å leie.

Men leiligheta vi leide føltes aldri som hjemmet våres.  Ei nyoppussa leilighet, men akk så steril.  Nesten som å bo på et sykehus, som æ ikke hadde vært nok på institusjon!  Hvite vegga, hvitt kjøkken.  Upersonlig.  Å veldig mange barn i gata.  Barn lage lyda når dem leke.  Æ e blitt litt allergisk mot unga etter min skade.  Det kommer nok av støyen..

Vi bestemt oss atter en gang for å flytte.  På landet.  Til ei knøttlita leilighet.  Å gud så deilig det va.  Rekreasjon på høyt plan.  Stillhet, natur, og lite besøk.  Æ trur det va lurt, i alle fall for hodet mitt.   Men når David sine unga kom på sommerferie, så fikk vi føle på kroppen at vi hadde lite kvm å boltre oss på.  Det va nån harde uker for å si det mildt.  Igjen måtte vi flytte.  Ikke så langt unna, og fortsatt på landet .  Den hær gangen flytta vi til et hus som føltes som hjemmet!

Hær har vi bodd 1 år.  Et fantastisk år.  Æ e defentlig blitt friskere av å bo hær.  Kanskje e det den landlige lufta og stillheta som har gjort det.  Hjernen min har fått ro til å heales.

Men kor lenge va Eva i paradis?  Huset skal selges, og vi må igjen leite etter en plass å bo.  En plass vi kan kalle hjemmet våres.  Vi e har svart belte i pakking og flytting nu.  Så mulig det blir lettere den hær gangen 🙂  Nu har vi bestemt oss for å flytte nærmere sivilisasjonen igjen.  Tida e moden for det.  Hauet mitt å.  Trur æ..

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg