De siste dagan har æ gått rundt å messa de ordan til mæ sjøl. Roolig. Stress ned. Pust med magen. Første kaffe koppen min i dag gikk i dass. Eller den gikk ut over kjøkkenbenken. Den vakre kroppen min e sliten. Hodet funke ikke optimalt. Så æ trykte på maskinen å glemte å sette den jævla kaffe koppen under. Igjen! En bagatell tenke du kanskje. Men en tydelig påminner til mæ sjøl at æ stresse. For når æ gjør det, så blir æ surrat. Og aggressiv.
Om æ nu surre så plage det mæ ikke så mye. Verre e det at æ går rundt og e aggressiv. Garantert verre for dem som æ bor i lag med. Dizel, doggen våres, trippe rundt på tåneglene å prøve å ikke gjøre så mye ut av sæ. For han merke mooden min. Her om dagen hadde vi et forferdelig tordenvær. Å han går fra å være macho til ei redd lita mus. Hver gang. Stort sett så har æ nu medlidenhet med han. Han bruk å få sitt i sofaen sammen med mæ til det e over. Men ikke den hær gangen. Pesinga å stressinga hans gikk mæ på nervan og æ kjefta på han å ba han ta sæ sammen. Æ trur han fortsatt e såra..
Det har vært i overkant mye for kroppen min i det siste. Ikke tvil om det. For mange avtaler, oppussing, planer og logistikk. Den hellige gral, memoplanneren min, som æ har hele livet mitt på, får æ ikke logga inn på. Æ har kjøpt mæ ny telefon, så alle apper æ har må logges inn på nytt. Æ operere jo stort sett med de samme passord på det meste, men memoplanneren min fikk æ med eget passord, og ikke har æ funnet ut korsen man forandre det. Man skulle tru at et hjelpemiddel til folk med alzheimer light eventuelt ganske heavy hadde en knapp man kunne trykke på med glemt passord. Men neida. Koffer gjøre det enkelt når man kan bidra til å gjøre folk frustrert?
Æ har jo skrevet det ned en plass. Og helt sikkert lagt det en enda smartere plass. Æ har leita høyt og lavt. I alle papirer. Æ har googla. Sendt mail. Intet svar. Panikken tok mæ litt når gubben spurte mæ katti og kor æ skulle reise i slutten av uka. Æ viste jo at æ skulle til Oslo en tur, men skulle æ nån andre plassa? Saumfarta mailen for å se om det lå noen avtaler der. Nada. Nu har æ lappa overalt. Husk ditt og husk datt. Inntil æ får memoplenneren opp å går igjen. Æ e ikke rådløs. I går ringte æ ambulerende vaktmester tjenesten i kommunen. Så i dag skal æ ned å få hjelp. Fingers x for at dem evne å få starta den igjen! Å håper at æ ikke har glemt viktige avtaler.
Mandag skulle æ egentlig til Oslo på brukerdialog konferanse sammen med ei dame fra Opptreningssentret i Alta. Men værgudene va ikke helt på mi side. Ingen fly gikk på grunn av været. Norwegian kom med atten beskjeder. Ny tid, mulig ny tid, kanskje kansellert. Æ satt på en smekkefull flyplass i seks tima. Å pusta med magen å telte til fire tusen og atten. Det gikk egentlig greit. Foruten ei dundrende hodepine og en mer og mer merkbar fatique. Helt til turistene som fikk beskjed om at Sas hadde kansellert flyet ble aggressiv og kjefta og smelte på de stakkars ansatte som ikke kunne gjøre nå som helst med været.
Da fikk æ nok. Æ hadde seriøst løst til å slå ihjel gubben som stod foran mæ å gnelte. Med ei teskje! Ka e det med folk? Som føle trang til å skjelle ut bakkemannskap når flyet ikke går?!
Æ følte virkelig med dem. Der dem sto og svetta og prøvde gjøre folk fornøyd. Ikke en enkel oppgave på en overfylt flyplass med bortskjemte turista. Æ hadde i ihvertfall fått nok. Gubben kom på to hjul i svingen. Han hørte det på mæ at nok va nok. Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme. Dundrende hodepine og fatiquen på stormende fremmars. Æ svimte av og sov i flere tima. Når æ våkna va æ veldig glad for at æ ikke va i Oslo. Selv om æ hadde veldig lyst å få med mæ seminaret. Det kommer sikkert flere sjanser.
I går fikk æ bestillt billett til Dps Storslett. Æ skal dit den 1 juli og få ei ny vurdering av min diagnose. Bipolar 2. Det passe litt dårlig å reise nu siden vi drive og pusser opp i kjelleren, men æ regne med at æ ikke blir der lenge. Når æ va i telefonen med pasientreiser havna æ selvfølgelig i samtale med en fyr som mumla. Æ trur æ sa til han ti gang at æ ikke hørte ka han sa. Lavmælt og mumla. Han skulle sende mæ med buss fra Tromsø til Sørkjosen. Da kom æ nesten gjennom telefon. Æ måtte bite mæ i kinnet for å ikke rope ut “gi mæ en sykkel så kan æ sykle fra Tromsø””. “Nei æ kan ikke lande på Sørkjosen kl 07, da e det ingen som kan hente mæ” . Frem og tilbake. Æ fikk fly. Til ei tid der æ kan bli henta opp. Det e lov å prøve sæ. Det e sikkert mange som sir javel greit send mæ med buss. Ikke den hær tøtta!
Men sånn foruten om at æ får lyst til å slå ihjel folk med teskje av og til, så synes æ at æ klare å holde min aggressivitet innenfor rimelighetens grenser. Pusteteknikken æ lærte mæ på Sunnås funke. Stort sett. Det e greit fordi æ forstår koffer æ blir aggressiv. Frustrert. Stressa. Det e bare hodet som e litt overbelasta. Siden det e skada så blir det kortslutning når det blir for mye, og æ ikke klare og overholder hviletidene mine. Note to myself : Ta en pause! For faen!
Ja det er virkelig ikke enkelt🙄 kjenner meg veldig godt igjen, og alt blir kaos når topplokket har fått nok😳 du er så flink til å ta inn humoren i tema som er frustrerende å være rammet av 😊👍 håper du har fått litt pause nå, og at dagen i dag blir en god dag❤ ha en fin dag ❤ klæm fra mæ❤
Haha, ja vi e sikkert ikke enkelt å leve med når hodet e slitent 🙂