Æ har skrevet før om min psykiske helse, om min depresjon æ hadde før æ fikk hjerneblødningen min og mine tunge daga.  For dem har æ.  Å det e vell ikke så fryktelig rart med tanke på at livet mitt e blitt totalt forandra.  Siden æ ble syk for snart fire år siden så har æ tilbringt et år på institusjoner.  I tillegg så har æ hatt kontakt med hundrevis forskjellige helsepersonell.  Lege, sykepleiere, psykologer, psykiatere, nervopsykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, synspedagog, røntgenpersonell, hjelpepleiere, kirurger, ambulant rehabiliteringsteam og gud vet ka mer.

Æ har blitt observert og vurdert av samtlige.  Ekstra nøye fordi æ har en tilleggs diagnose, bipolar 2.  Det e blitt gjort hver eneste gang.  I hvert eneste møte.  I hverdagen så tenke æ ikke over diagnosen.  Som æ har sagt før så va æ letta når æ fikk den, fordi den forklarte depresjonen æ hadde.  Æ syns også den forklarte litt at æ hadde det som æ hadde det.  Følelsene æ hadde inne i mæ.  I en stor del av livet mitt.  For 4 år siden så godtok æ diagnosen, å tenkte at den va nok sikkert rett.  At det va derfor æ gikk rundt og følte mæ litt fucka opp innvendig.

Mi største frykt etter at æ fikk hjerneblødning va at æ skulle havne i en ny depresjon.  Æ viste det at sjansen for å få en depresjon etter et slag va høy, og min va skyhøy siden æ visstnok e bipolar.  Fordi æ har den diagnosen ble æ fulgt opp tett av VVP både når æ va innskrevet på sykehus, og et års tid etter at æ ble utskrevet.  Ei stund så brukte æ antidepressiva som forebyggende.  Men æ krevde at det skulle seponeres, fordi æ følte æ ikke hadde behov for det.  Før hjerneblødningen så va æ starta opp med lamictal som forebyggende mot bipolaritet.  Den ble auto seponert når æ havna i koma.  Men siden EEG viste høy aktivitet av epileptisk i hjernen min så ble det starta opp igjen.  Tho i en lav dose, for den må trappes opp over lang tid og i høye doser skal den virke.

Men æ fikk så mange bivirkninger, at æ nekta å øke dosen.  Æ gikk på en lav dose, altfor lav til å virke mot nå som helst.  Lamictal i min situasjon den gang ville være som et kinderegg.  Forebygge epilepsi og depresjon.   Æ tok min lave dose i håp om den skulle forebygge epilepsi, selv om alle leger sa den va for lav.  Etter ei stund, æ huske ikke helt kor lenge, så seponerte æ dem også.  I de siste to år har æ ikke tatt nån medisiner.  Well nu lyg æ.  Æ tar paracet, ibux og en sovetablett av og til.

Ingen av de helsepersonell æ har vært i møte med de hær fire år har observert og vurdert mæ som depressiv.  Og nu til sakens kjerne.  Det har gjort til at æ har fått nån tanka.  E æ bipolar?  Burde æ ikke havne i en dyp depresjon som følge av alt æ har gått igjennom etter at æ fikk diagnosen?  Eller at least bli litt hypoman?  Det hadde jo vært fantastisk hvis æ kunne sprudle av energi!

Æ delte tankene mine med kontaktpersonen æ hadde på Sunnås.  Som forøvrig va psykolog, og under utdanning til å bli nervopsykolog.  Vi gikk atter en gang gjennom livet mitt.  Alle opp og nedturer.  Små og litt større depresjoner æ har hatt.  Livet mitt har vært opp og ned.  Ikke tvil om det.  Æ har opplevd en del ting, og gått gjennom tøffe tak.  Helt siden æ va veldig ung.  Æ hadde en liten depresjon etter at æ mista mora mi som 17 åring.  En ny rundt 19 års alderen.  En i begynnelsen av tyveårene.  Og en i slutten av 20 årene.  Dem kan æ knytte opp til hendelser i livet, og livssituasjonen æ befant mæ i.  Ingen av dem ble behandlet med nå som helst.  Æ kom mæ ut av det sjøl.

Å så havna æ ut i en alvorlig depresjon når æ va på topp i livet.  Og måtte ha behandling.  Den kom æ mæ ikke ut av aleina.  Etter å ha vært nån uker på Storslett Dps så skjedde det ei innvendig endring i mæ.  Etter å ha åpnet mæ opp å snakka om mine følelser for første gang i mitt liv, letta på trykket, så starta det en healings prosess i mæ.  Fra å ha satt lokk på samtlige følelser æ måtte ha, så begynte æ å snakke om det.  Åpna mæ opp.  Rensa opp i grums og fanskap.

Æ e ikke lengere redd for å kjenne på de følelser æ måtte ha.  E æ trist så sir æ det.  E æ forbanna så sir æ det.  Det samme hvis æ e uenig i nå.  Æ e ikke redd lenger.  Æ trur æ har gått rundt å vært redd for å kjenne etter største parten av livet mitt.  Følelsene mine har vært for kraftig til å håndtere.  Så æ har skjøvet dem vekk.  Men ikke nu.  Æ har skjønt at skal man ha det bra psykisk så hjelpe det ikke å legge lokk på tanker og følelser.

Psykologen på Sunnås sa til mæ under samtalen vi hadde ” Sølvi du fikk mæ, fordi vi leste epikrisene fra sykehuset.  Vi tenkte at du hadde behov for en psykolog.  Men for å være ærlig, så fremstår du veldig frisk mentalt.  Ja du har svingninger i humøret, gråter lett, blir frustrert etc.  Men det kommer av din hjerneskade.  Ikke at du er bipolar”.

Schizofreni og bipolar e to av de mest alvorlige psykiatriske diagnoser man kan ha.  E æ alvorlig psykisk syk?  Det føles ikke sånn.  Men nu kan det jo være at æ ikke ser mæ sjøl?   Psykologen spurte om utredningen æ va på når æ fikk diagnosen.  “Snakka dem med han David?” Nei sir æ.  Å da reagerte ho.  Før man sette en sånn alvorlig diagnose så snakke man med dem som e nærmest!  Æ måtte ringe David.  Trur du æ e bipolar spør æ.  “Nei du e jo ikke det lengere”  Right..Æ måtte forklare han at den diagnosen ville følge mæ til æ gå i grava, og kanskje etterpå også.   Kontakta mi beste venninne som har kjent mæ siden æ va sju.  “E æ bipolar?”  Ho sendte mæ først en beskjed, joo du va jo opp og ned.  For så å ringe mæ.  ” Nei fan Sølvi.  Livet va opp og ned.  Å ikke snakka du om ting, og det gjorde nok ting trøblete for dæ.  Nei æ trur ikke du e bipolar”.

I min hverdag så tenke æ ikke over at æ e bipolar.  Diagnosen plage mæ ikke.  Foruten om at æ har en liten frykt for å havne i en ny depresjon.  Men man kan jo bli deprimert uten å være bipolar.  Akkurat som at barn kan være hyper uten å ha ADHD.  Diagnosen plager mæ kun når æ e i møte med helsepersonell.  For æ e fette lei av å være definert som bipolar.  For man kan si ka fan man vil, man blir stempla.  Uansett kor profesjonell helsepersonell e, så merke æ det.  At æ blir sett på som bipolar.  Helt til dem blir kjent med mæ..

Psykologen tok opp det vi hadde snakka om med legen, og han kom å hadde en samtale med mæ.  Han va enig i hennes vurdering.  Bipolar med et stort spørsmålstegn.  “Vi har tatt feil før Sølvi.  Æ syns du skal ha en second opinion”.

E æ psykisk syk?  I dont know.  Æ føle mæ veldig frisk.  Som sagt, æ har tunge daga, det hender æ gråter over min skjebne.  Æ har ups and downs.  Men e det nån som ikke har det?  E det normalt?  I min situasjon?  E det ikke normalt uavhengig av korsen situasjon man e i?  At humør og følelser svinger?` Æ e forandra.  Etter at æ fikk diagnosen min, og etter å ha vært gjennom fire knall harde år.  Ikke tvil om det.  Den største forandringa e i hjertet mitt.  Fordi æ har stukket hull på verkebyllene som har plaga mæ store dela av livet.  Æ e ikke redd følelsene mine lenger.  Æ tør å kjenne på dem.

Æ har allerede fått innkalling til DPS Storslett.  Æ legges inn den 1 juli.  For en second opinion.  Æ lyg hvis æ sir æ glede mæ.  Uansett ka dem kommer frem til så e æ ikke redd.  Finn dem nu ut at æ e bipolar så e æ det.  Æ har levd i 48 år.  44 år uten diagnosen og behandling.  Æ skal nok klare å leve med den hvis den blir stående.  Iallefall akseptere den.  Men treng æ å godta den?

I dag føle æ at æ har kledd mæ naken.  Æ har delt nå som e veldig personlig.  Konklusjonen min nu når æ snart skal sette punktum å publisere det hær, e at æ føle mæ letta. Det va viktig å skrive det hær. Hodet mitt e tømt nu.  Æ har fått satt ord på tanka æ har hatt ei god stund.

Nu skal æ straks ta doggen og rabbiten min å gå ut å nyte årets første sommerdag.  Gradestokken vise 19c.  Det blir en god dag i dag.  Æ kjenne det:)

Over og ut fra Paradisbukta!