Mi beste venninne e en omsorgs person. Et unikum av en anna verden. Når æ havna på sykehus og ble flydd til St Olavs og Unn så kom ho etter. Av omsorg for mæ og dattera mi. Æ lå jo i koma de første ukene, så æ merka jo ikke det. Ikke som æ huske iallefall. Æ huske ikke at ho va der, selv etter at æ våkna. Ho satt der ved sykesenga å sang til mæ. Hang opp turbilder av mæ, og snakke til helsepersonell. Om mæ. For å gi et bilde av kem æ va. Så æ ikke bare skulle være en kropp i ei seng. Ho ville at dem skulle se mæ.
Når æ våkna til liv igjen, va ho der. Forklarte mæ ka som va skjedd. Kor æ va. Kor datter mi va. Om og om igjen. Hundre gang om dagen forklarte ho. Æ hadde jo ikke kortids hukommelse what so ever. Så hver gang ho hadde forklart mæ, gikk det 5 minutter så spurte æ igjen. Kor e æ? Ka som har skjedd? Kor e ho Ronja, kem som passe ho?
Selv om æ ikke huske det, så har nok hjernen min registrert det. Det ligg lagra på harddisken en plass. Æ skulle ønske æ kunne huske det. Tida på Unn og de første ukene på Kirkenes sykehus. Men uansett kor hardt æ prøve, så e det blankt. Æ har til og med vært på Unn, på avdelingene æ lå på for å se om nå kom tilbake. Men det e borte. Da e det ekstra godt at nån har vært der sammen med mæ og kan fortelle. Ting æ sa og gjorde. Vi har flirt mye av det æ og ho. Tida æ virkelig va dement.
Æ hadde søsken, datteren og tantebarn sammen med mæ i perioder også. Elsklingen min kom til Unn når æ våkna. Ikke fordi han ikke ville se mæ når æ va i koma, men fordi han hadde guttan sine på besøk, og dem trengte han. Dem hadde det tøft etter å ha sett og opplevd at æ ble henta av ambulansen. Dem trengte hans omsorg mer enn æ gjorde. For æ sov. Han David har siden fortalt mæ at han va aldri bekymra når æ lå i koma. Han viste æ ville overleve. “Du e så sterk Sølvi. Æ bare viste det at de tid ikke va kommet, du ville våkne opp igjen” Han har og spurt mæ om æ reagerte på at han ikke satt ved sykesengen når æ va i koma. ” Ka skulle du gjøre det for? Æ sov jo. Dessuten så kjente æ dæ jo ikke igjen engang den første tida etter at æ va våkna, så for mæ betydde det nada”. Hans omsorg fikk æ behov for når æ kom til mæ sjøl igjen. Kinda kom til mæ sjøl. Når æ kom til Kirkenes sykehus, og siden hjem.
Omsorgen æ fikk hjalp mæ å bli frisk. Hver eneste klem æ har fått, hver gang nån spurte mæ korsen det gikk, hver gang nån brydde sæ hjalp det mæ. Det ga mæ drahjelp til å stable mæ på beinan. Ga mæ styrke. Alle like jo å få skryt. Æ e ikke nå unntak. Så når folk klappa for mæ å sa æ va sterk og flink å trene, så ga det mæ et puff. Til å stå oppreist, til å bite tennene sammen å trene og til å være positiv å se fremover.
Æ har venna og familie som har støtta mæ. Som har trent med mæ når æ ikke klarte det aleina. Hjulpet mæ å flytte, vaske hus, vært sjåfør når æ ikke hadde lappen, fulgt mæ på flyreiser ( ja første året kunne æ ikke fly aleina engang), hjulpet mæ med søknader og rydde opp i livet. Handla inn mat til mæ så æ slapp å sulte ihjel. Flirt sammen med mæ, og grått sammen med mæ. Hørt på at æ har klaga, tålmodig og helt sikkert dritt lei i flekkan. Æ tenke ofte på det. Å e veldig takknemlig for at æ har folk i livet mitt. Som evne å gi omsorg. Som e glad i mæ. Selv om æ ikke e perfekt. Som bryr sæ om mæ med alt det innebærer. Mine positive egenskaper og mine negative. Som har gitt mæ omsorg uten å forvente å få all verden tilbake. Det e ikke farlig å være syk når man har støtte. Det e iallefall langt lettere. Når man har gode mennesker i livet.
Når æ jobba, va æ den som ga omsorg. Det har vært rart å være i den andre enden. Vært den som har trengt omsorg. Men det har også vært lærerikt. Gitt mæ innsikt. Det e så viktig når man e svak, at det e nån som bryr sæ om dæ. Det e jo viktig uansett, men enda viktigere når man e syk. Det å ha nån som heie på dæ, som blir glad på dine vegna når det går fremover, nån som gir en klem eller en skulder å gråte på. Nån som lytte. Det e viktig å ha nån som kan være sterk når man sjøl e svak. Når grunnmuren har rakna, så trenge man andre å støtte sæ på.
Omsorg kan ikke fakes. De aller fleste av helsepersonell æ har møtt på min reise som pasient har gitt mæ god omsorg. Men æ har og møtt dem som ikke har vært så god på det. Det tar 2 sekunder å føle om den du møte har omsorg for dæ. Kroppspråk blir den viktigste kommuniksajonskilden når man e syk. Min pasientrolle har vært litt todelt. Fordi æ e sykepleier. Det ligg i genan mine. Sykepleierbrillene har vært på. I alle situasjoner æ har vært i. I hvert eneste møte med helsevesenet. Selv når æ va dødsyk. Æ så, vurderte, analyserte og konkluderte. Nån gang har æ blitt knust og såra. Men som oftest har æ vært fornøyd. Med behandlinga æ har fått.
Ka e god omsorg? Til helsepersonell så vil æ si at god omsorg e å gi tid. Selv når du har det travelt. Det e å stikke hodet inn en ekstra gang på pasientrommet. Ikke spør “har du det bra” hvis du ikke har tid å høre eller se etter. God omsorg e å se. Det e å være interessert. Kem e det hær menneske? Ka trenge han eller ho. Det æ kan huske fra tida på Kirkenes sykehus, e at æ trengte nån som snakka med mæ. Æ følte mæ så ensom. Aldri har æ følt mæ så ensom som æ va de månedene æ lå på sykehus. Timan æ lå i senga å stirra på klokka som tikka. Kaoset æ hadde innvendig va så sterkt. Bekymringer. Ka nu. Korsen skal æ klare det hær. Blir æ normal igjen? Lengsel. Etter å komme hjem. Savn. Etter kjæresten og dattera mi.
Æ huske æ sjekka tavla hver dag. For å se kem som va på jobb. Å gleden når æ oppdaga at det va nån av pleierene som æ va glad i som va på jobb. Koffer va æ mer glad i enkelte enn andre? Æ ble ekstra glad i dem som viste ekte omsorg. De æ leste som ærlig. Når dem ga mæ et smil, så smilte øyan. Når dem va inne på rommet mitt så hadde dem tid. Til å sette sæ ned. Lytte, se. De som ga mæ en varm klem. De som overholdt det dem lovet. ” Æ kommer om 10 minutter” Så kom dem etter 10 minutter. Ikke 15. Eller som sa ” det skal æ sjekke opp” Å så gjorde dem det, og fortalte mæ underveis ka dem hadde gjort, og tidsperspektivet til det ville være løst.
Nei omsorg kan ikke fakes. Enten så har du det, eller så har du det ikke. Kan omsorg læres? Helt klart. Kunnskap og innsikt. To essensielle faktorer hvis man skal evne å gi omsorg. Nettopp derfor e utdanning viktig i helsesektoren. Men selv de med utdanning kan mangle det. Selv om dem har kunnskap. For har man ikke innsikt, så har man heller ikke forståelse.
Innsikt, grundig forståelse, kyndighet; det å se sammenhenger man ikke har sett.
I psykoanalytisk og psykodynamisk terapi innebærer innsikt at pasienten oppnår en erkjennelse av sammenhenger hos seg selv som tidligere ikke var bevisst (https://snl.no/innsikt).
Æ har delt mye av livet mitt. På facebook, i bloggen min og i møte med menneska. Æ har delt tanka, erfaringer, sorger, gleder. Personlige ting, og ting som kanskje ikke burde vært delt ( igjen det der med no filter) . Æ e glad for at æ har gjort det, og for at æ fortsatt gjør det. Glad for at æ tør. Å brette ut livet mitt. Æ har fått nå i retur. Omsorg og forståelse.
Så til familien min og vennan mine. Til alle bekjente, til alle ukjente. Til alle i helsesektoren. Tusen takk for all hjelp. Tusen takk for den enorme omsorgen dokker har vist mæ. Takk for at dokker har brydd dokker. Æ hadde ikke vært hær æ e i dag uten dokker! Æ kan ikke gi så mye tilbake, annet enn en enorm takknemlighet. Takk for at dokker har tatt vare på mæ når æ sjøl ikke klarte det!
Klem fra Paradisubukta 🙂
så godt skrevet sølvi❤❤❤
Takk Jeanette 🙂