Nu e det like før. Snart e æ ikke Sølvi Monsen, Men Sølvi Monsen Bagge. Æ våkna kl 04 i morres. Som helt normalt for mæ. Ingen store bryllups nerva her i gården. Æ føle mæ mer emo. Det e kanskje normalt når man skal gifte sæ?
Æ sitt hær å kjempe mot tåran som hele tida presse på. Æ e så fylt av takknemlighet. For at æ har en sånn flott mann i livet mitt. Nydelige, snille, kokkoe mannen min.
Takknemlighet.
I går va søstra og forloverne hær å hjalp til. Dem har laga den porno bålplassen ute. Æ stod opp etter siestaen min og høre fnising og måkking på yttersia.
Ute i stiv kuling jobba dem. For oss. Æ stod i vinduet med tåra i øyan og tenkte ” fy fan æ e heldig som har sånne folk i livet mitt”.
Takknemlighet.
Den hær dagen som æ har tenkt på å planlagt så lenge. Ville ikke blitt til, hadde det ikke vært for dem vi har i livet våres. Eller vi hadde jo fått gifta oss. Men det ville ikke betydd så mye. Hvis man ikke kunne fått vært sammen med dem som man e glad i.
I går em knota vi gud vet kor lenge. Vi skal sende bryllupet live for familie og venna som ikke kan være sammen med oss i kveld. Og det va lettere sagt enn gjort. Men nu e alt mer eller mindre klart for sending. Å isteden for ei grp med max 20, kan vi nu ha 200 stykker online. Mi bekymring e jo at æ får adda alle dem æ vil ha med. Det ordne sæ nok.
Takknemlighet. Æ kommer hele tida tilbake til det ordet. Føle mæ så heldig. Tenkt at alt æ har opplevd i livet mitt har ført mæ hit. Hær æ e i dag. Sammen med dem æ har i livet mitt. De æ har møtt på veien. Som har gitt mæ nå. Vært med på å utvikla mæ. Som menneske.
Hjertet mitt e stappfult av kjærlighet. Takket være dem. Familien min. David sin familie. Og alle vennan mine. Våres.
Æ kan jo ikke sitt hær å sipe. Øyan hovne opp og blir blodskutt. Æ skal jo være vakker brud for fan!
Æ skal hoppe over til i går em. Da skulle dokker vært flua på veggen. I dusjen. Der æ stor å marinerte mæ sjøl i leira fra island. I håp om at cellulittene skulle slettes ut, og at fatique rynkan i ansiktet på et mirakuløs vis skulle forsvinne. Han dizel va med på badet. Han har tics på det. Når ho mor går på badet blir han med. Om æ sitt på do eller står i dusjen, så sitt han der å ser.
Æ sku likt å vært inne i hjernen hannes. Blikket han ga mæ va ” du…nu e æ litt bekymra for dæ”
Celuittan e nu fortsatt der. Rynkan kanskje ikke så fremtreden. Men huden min e baby smooth, så det va verd det spør du mæ.
Snøstormen ute ser ut til å roe sæ. E Gud god, så sende han litt sol til oss klokka 17. Det gjenstår å se. Uansett så syns æ han kan samarbeide litt. Vi får tross alt presten, en av hannes menn, på besøk!
Se der, tåran e tørka. Smilet e på plass. Nu skal æ å Dizel kle på oss, og gå til de nærmeste naboan. VI må jo si ifra at kveldsroen demmes kan blir litt forstyrra i dag. For i dag blir det fan steike mæ bryllup, konsert og fest i Paradisbukta!
Fin helg der ute!
Klem fra Paradisbukta 🙂
