Mannen i mitt liv!  Æ kunne ha skrevet en roman om han, men æ skal prøve å fatte mæ i korthet.

For ca 14 år siden, sa et av mine tantebarn til mæ” tante, du må prøve det hær spillet.  Det e sinnsykt artig”.  Æ brukte å spille Super Mario å syns det va skøy.  Så æ satt mæ ned foran pc, og ble introdusert for World of Warcraft.  Et spill som har 11 mill spillere.  Et online eventyrspill som går ut på strategier, løse quests aleina eller sammen med andre og mye mer.  Etter hvert som æ lærte mæ korsen man styret figuran ( ja æ va mildt sagt blond), så begynte æ å bli kjent med folk.

Æ fikk 2 gode venna fra Sverige, og vi havna i et guild sammen.  Et guild e ( for dem som ikke e gamer) et laug, forening eller klubb.  Og i den guilden ble æ kjent med han David.  Vi ble gode venna, og snakka i lag nesten hver dag.  Spillet ga mæ faktisk venna over hele Europa.  Flere av dem har æ møtt, og mange har æ fortsatt kontakt med.

Han David va utrolig sjarmerende, snill, og hadde en humor som va/e fantastisk.  Vi kunne sitte på hver vår kant, æ i lille Kirkenes, han i London, og gapskratte.  Eller snakke om alvorlige ting.  Diskutere krig og fred, religion ja vi snakka om alt.  Han va veldig hjelpsom, og godt likt av alle.

Og æ, æ ble pesse forelska. Æ ble skjelven hver gang æ hørt stemmen hannes.  Æ viste ikke korsen han så ut.  Man ser jo ikke hverandre når man spille.  Men æ ble forelska i personligheta hannes.  I humoren og latteren hans. Det høres kanskje litt rart ut.  At man kan bli kjent med folk bak tastaturet.  Men vi brukte jo teamspeak og, så i tillegg så hadde æ stemmen hannes.  Å æ følte æ kjente han godt, og forelskelsen va gjensidig!  Etter flere uker flørt,ble vi enig om at han skulle komme å besøke mæ.

Før han kom sendte han mæ et bilde av sæ sjøl.  Æ svimte nesten av, for æ syns han va rå pen!  Kunne han virkelig ha alt!  Se bra ut, humoristisk, klok, snill?!  Æ hadde mine tvil.  Det hadde i alle fall mine venna.  Som va sikker på at han va en ulv i fåreklær.  “Sølvi!  han kan være en massemorder”.  Æ e nu ennu i livet, så der tok dæm feil 😉

Det va en større barriere for mæ å sende bilde til han.  For på den tida va æ veldig stor.  Ikke hadde æ særlig trua på menn heller, etter mange dårlige opplevelser med hankjønn.  Men æ sendte nu bilde, å han syns æ va nydelig. (smeeelt!)

Så dro æ på flyplassen for å hente han.  Nystrigla i mine fineste klær.  Når flyet landa kunne du ikke høre det, for knærne mine klappa så høyt sammen.  Æ kunne nesten ikke stå oppreist.  Å æ trur ikke æ trakk pusten de minuttan æ stod å venta på at døra sku gå opp.

Et blikk i øyan hannes, og æ viste at This is my man!  Etter 5 minutter i lag, va det som om vi hadde kjent og vært sammen hele livet.

For første gang i mitt liv, va æ sammen med en mann som viste mæ ekte kjærlighet.  Gjennom ord og handling ble æ trygg.  Trygg på at han elska mæ.

Han va å besøkte mæ 2 gang, før han tok det store skrittet å flytte fra alt kjent til mæ.  Det tok han ei uka å få sæ jobb.  Selv om han ikke snakka Norsk!  Han e fortsatt i den samme jobben.  Som avdelingsleder ( ja æ e stolt!).  8 år har han bodd hær.  Min soulmate.  Æ har fridd til han og fått ja.  Så før eller seinere skal vi gifte oss.  Og forhåpentligvis skal vi få bli gammel i lag.

De hær åran etter at æ ble syk har ikke vært lett.  Ikke for mæ, og ikke for han David.  Alle som e pårørende eller har vært pårørende til nån som e syk, vet at det e steintøft!  Gubben har fått gråe hår, sikkert av bekymringa og mer arbeid.  Og æ har sagt det før, men må nevne det igjen.  Æ kan være en prøvelse å ha i hus..Når æ blir stressa , klikke æ for absolutt ingenting. Tålmodighet e et fremmedord for mæ,  og æ e jo ikke den samme Sølvi som han ble forelska i.  Men den hær mannen har bekrefta om å om igjen at han e den rette for mæ.  Fy fan æ e ei heldig jenta!  Og han..Ja han har nu i alle fall trukket vinnerloddet! 😉

Min første permisjon fikk æ i Oktober en gang.  Den følelsen av å komme inn i sitt eget hjem etter flere måneder på sykehus…Herregud kor glad æ va.  Når æ åpna døra, slo lukta av nyvaska hus mot mæ.  Det va nye stearinlys rundt omkring, og pling pling i hvert et hjørne ( takk søstran mine). Æ satt mæ ned i sofaen å kjente på en enorm lykke!  Endelig hjemme! Lykken va kortvarig.  Klarte knapt 1 time, så måtte vi tilbake til sykehuset. Rett i seng og sove.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

12 November 2015 ble æ utskrevet.  ( trur æ?). Etter flere uker med små permisjoner som skulle forberede mæ på å flytte hjem igjen. Det va ikke med lett hjerte æ forlot sykehuset.  Etter å blitt “passa” på så lenge, va det ganske tøft å skulle stå på egne bein igjen.

Mens æ va på sykehuset ble det søkt om leilighet til oss.  Vi eide et hus midt i sentrum, med toalett i kjeller og soverom i 2 etasje.  Ikke særlig hensiktsmessig, og alt for stort å holde i orden nu når æ va blitt syk.  Siden æ hadde hatt netthinne blødning, hadde æ ikke dybdesyn.  Så det va direkte livsfarlig å gå i trapper uten følge.  For å lette arbeidet til han David ( som måtte følge mæ opp å ned 14 gang om dagen), måtte æ få dostol på soverommet.  Ikke særlig sexy, men nødvendig.

De første ukan va svintung.  På den tida va æ fortsatt veldig syk, og alt va vanskelig. Nå så enkelt som å slippe hunden ut for å pisse, krevde mye planlegging og krefter.  Æ kunne treffe på folk når vi va ute å gikk, som æ viste at æ kjente men huska ikke navnet på.  Og æ va usikker på alt inkludert mæ sjøl.  Æ stolte ikke på mæ sjøl lengere.  Stolte ikke på at det hodet ga signal om va rett.  Æ hadde mandag på en onsdag, trudde klokka va 1400 når den va 2100, og brukte enorme krefter på å organisere mæ i alt kaoset.

Vi bodde ikke mange ukan i huset før vi fikk ei leilighet.  Vi måtte begynne å pakke ned å tømme.  Det va ikke lett.  Æ kunne ikke vaske 2 koppa uten at æ måtte legge mæ ned å hvile, og det va et arbeid som nesten tok knekken på mæ.  Selv om vi hadde hjelp fra familie og venna, så va det mye som måtte organiseres.

Like før jul va vi inne i ny leilighet.  En epoke i live va over, og huset våres ble solgt.  Æ følte ikke nå sorg over det.  Et hus e jo bare plank.  Å for å være ærlig så va det deilig å ikke tenke på vedlikehold å alt ansvaret som følge med å eie kontra å leie.

Men leiligheta vi leide føltes aldri som hjemmet våres.  Ei nyoppussa leilighet, men akk så steril.  Nesten som å bo på et sykehus, som æ ikke hadde vært nok på institusjon!  Hvite vegga, hvitt kjøkken.  Upersonlig.  Å veldig mange barn i gata.  Barn lage lyda når dem leke.  Æ e blitt litt allergisk mot unga etter min skade.  Det kommer nok av støyen..

Vi bestemt oss atter en gang for å flytte.  På landet.  Til ei knøttlita leilighet.  Å gud så deilig det va.  Rekreasjon på høyt plan.  Stillhet, natur, og lite besøk.  Æ trur det va lurt, i alle fall for hodet mitt.   Men når David sine unga kom på sommerferie, så fikk vi føle på kroppen at vi hadde lite kvm å boltre oss på.  Det va nån harde uker for å si det mildt.  Igjen måtte vi flytte.  Ikke så langt unna, og fortsatt på landet .  Den hær gangen flytta vi til et hus som føltes som hjemmet!

Hær har vi bodd 1 år.  Et fantastisk år.  Æ e defentlig blitt friskere av å bo hær.  Kanskje e det den landlige lufta og stillheta som har gjort det.  Hjernen min har fått ro til å heales.

Men kor lenge va Eva i paradis?  Huset skal selges, og vi må igjen leite etter en plass å bo.  En plass vi kan kalle hjemmet våres.  Vi e har svart belte i pakking og flytting nu.  Så mulig det blir lettere den hær gangen 🙂  Nu har vi bestemt oss for å flytte nærmere sivilisasjonen igjen.  Tida e moden for det.  Hauet mitt å.  Trur æ..

Når æ traff han David for 10 år sia, trur æ at nå av det han likte best ved mæ va at æ va så selvstendig.  Det og at æ va, og fortsatt e et fantastisk menneske ofc 🙂  Æ forventa ikke at han skulle skifte dekk på bilen, det klarte æ helt fint sjøl.  Æ hadde (tilsynelatende) kontroll på det meste.  Det va full fart, æ hadde alltids et prosjekt æ holdt på med, å æ va (kanskje) i overkant sosial av mæ.  Sa sjelden nei til en fest, eller fisketur for den saks skyld.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å som andre dødelige, la vi masse plana for framtida.  Kursen va staka ut.

Å så blir man truffet rett i fjeset av at livet  ikke blir helt sånn som man hadde planlagt.  Sånn trur æ jo det e for de fleste av oss. Det e vell ikke så mange som har det livet dem drømte om da dem va yngre?  Men at det skulle bli så drastisk endra, kunne vi fint vært foruten.

Når han David kjørte på jobb den 7 august 2015, hadde han ikke større bekymringa enn ka han skulle ha til middag, eller om det ble fisketur den helga.

Og på et lite øyeblikk, ble alt forandra.  Først bekymring om æ i det hele tatt ble å overleve.  Så om æ i det hele tatt ville bli såpass “normal” at æ kunne bo hjemme igjen.

Han David fikk plutselig en kjærest som ikke va så selvstendig lenger. Å som ble forandra mentalt. En kjærest som ble sliten av ingenting. Som ikke tålte lyda, ikke klarte å være så sosial, som ikke klarte å dra på fisketura som før. En kjærest som kunne, og fortsatt kan, være veldig urimelig, og nokså egoistisk i flekkan. Men det e ikke sikkert æ kan skylde på hjerneskaden . Mulig æ va urimelig før å..

Æ va ikke mæ sjøl lenger.  Æ va forandra.  Humoren, og personligheta va den samme, men tålmodigheta va borte, hukommelsen …ja hukommelsen va ræva.  Enhver form for stress førte til større eller mindre utbrudd av gråt og sinne. Staminaen min va å e fortsatt kraftig redusert, æ hadde fysiske utfordringer som dårlig balanse, nedsatt førlighet i høyre side, smerter i kroppen, og overfølsom for lyda.  Og for å toppe det hele, pissa æ mæ fortsatt i buksa.

David gikk fra å være kjæresten min til å bli pleiern min.  De første månedene etter at æ ble utskrevet va hardest.  Han måtte følge mæ opp å ned trappan i huset. ( Hadde ikke dybdesyn, så det va med livet som innsats æ gikk i trapper aleina). Tømme do stol, gjøre det meste av husarbeid, handling, ja alt det praktiske.  Æ klarte ikke å betale ei regning engang.

Æ kunne knapt nok koke mæ egg.  Å det va flere enn en gang æ holdt på å svi av kåken, fordi æ glemte at æ holdt på å lage mat.  Skjedde det 2 ting på en gang, ble æ handlingslamma.  Det va nok at telefon ringte mens æ skulle lage mæ ei brødskiva.  Hodet mitt va såpass shaka at det va mer enn en gang æ tenkte æ va “peise retarded”  Ikke en god følelse å ha, når man en gang har vært velfungerende, og ifølge mæ sjøl ” ganske smart”

Æ va ofte frustrert, sint, og lei mæ.  Særlig når æ va sliten.  Det blir æ til dels nu å, men ikke like ofte, og kanskje ikke så kraftig.

I begynnelsen va æ veldig bekymra over korsen det skulle gå med oss.  Det trur æ han å va.  Å vi har vært igjennom nån kriser, men ikke verre enn at vi fortsatt har samme soverom 🙂 Men tru nu ikke at alt bare e trist og negativt.  Slettes ikke.  For motsatt så fikk han en kjærest som på mange måte e blitt mye klokere og  sette mer pris på livet og det æ har. En roligere utgave.  Å en mer reflektert Sølvi vil æ tørre å påstå.  Summa summarum, så trur æ at forholdet våres e blitt sterkere, og kjærligheta vi har for hverandre større .   Æ tenke at når vi har kommet oss igjennom det hær, så kommer vi til å klare det meste!

Den omsorgen og kjærligheta han har vist mæ , har gjort mæ trygg på at han e den rette for mæ . Han e min bauta, å æ elske han!