Bare nån daga igjen av ferien før æ vende nesa sørover og tilbake til Sunnås for tre nye uker med rehabilitering.  Oppsummert kan æ si at påska har vært litt tung for min del.  Hodet har vært fullt av tanka og det har holdt hardt med å finne positive ting å tenke på.  Æ trur æ har en aldri så liten sorg reaksjon.  Realiteten har smekka mæ i fjeset, og det har vært tøft.

Heldigvis så e æ på en plass i livet der æ kan snakke om ting.  Æ har snakke og grått til gubben og til bestevenninna mi.  Så æ føle æ e på god vei til å få tømt bylla.  Æ våkne i allefall ikke om morran bælje lengere.  Nu e det mer i små bølger utover dagen.  Det tar æ som et godt tegn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nu har det ikke bare vært sorg og elendighet i påska.  Æ har kosa mæ også.  Evo har hatt besøk av mæ flere ganga.  Æ skal ned å trene ræva i dag også!  Det e i hvert fall nå æ mestre.  Uansett kor jævlig man måtte ha det, trening gjør det ikke verre!  Heller tvert imot.  Æ har og vært på årets første sykkeltur.  Med det beste kjøpet æ ever har gjort, nemlig elsykkel.  Æ klare lange sykkelturer og kan nyte det.  Med en vanlig sykkel vare æ i fem minutter før æ e på felgen.  De som trur at el sykkel ikke gir helsegevinst tar feil.  Man blir både svett og sliten, og kroppen e i bevegelse selv om man har hjelp av en liten motor.  E du i dårlig form eller har skada som gjør at du grue dæ for en sykkeltur?  Kjøp dæ elsykkel.  Æ love at du ikke kommer til å angre!

Æ hadde i planan mine at æ sku på ski i påska.  Men det tine så fort nu, at skitur ikke har frista.  Snøen e råtten og glem isfiske med mindre man har våtdrakt på sæ.  Akkurat det e æ ikke lei mæ for.  At snøen forsvinne.  Velkommen sommer!  Æ har savna dæ.

I dag får vi besøk og skal grille ute.  Søndag skal æ i stallen og ut å ri.  Så æ har fått gjort litt.  Selv om humøret har vært laber.  Det handle jo om å tvinge sæ sjøl.  Til ikke å bli i kjelleren, men prøve å være aktiv sånn at man får avleda tunge tanka.  Det hjelpe jo ingen, og slettes ikke mæ sjøl, å gi opp.  Men æ har tillat mæ sjøl å deppe litt.  Æ tenke det e helt greit.  Det e å helt greit at æ skal tilbake til Sunnås.  Så får æ kanskje snakka mæ ferdig.  Tømt bylla helt.  Sånn at den ikke verke sånn.

Før og nu.  Det e nå æ slit med.  Det at æ sammenligne mæ med korsen livet va før æ ble syk.  Æ vil, æ vil men æ får det ikke til.  Det e så mye æ har lyst til.  Som før ikke kosta mæ en kalori å utføre.  For eksempel så hadde æ lånt gardiner til stua når vi flytta hit.  Å vedkommende ville ha dem tilbake.  Gubben tok dem ned, og hengte opp pledd foran vinduene mens vi så på tv.  Det tok ei uka før æ klarte å stryke to gardiner.  Æ hadde ikke sjans å henge dem opp sjøl.  Når æ va ferdig å stryke dem satt æ i stolen å så på dem.  ” Kom igjen Sølvi.  Det e for helvete to gardina!  Heng dem opp!”  Det endte med at David hengte dem opp når han kom hjem fra jobb.

Æ bælja over det når æ snakka med venninna mi om det.  Koffer æ gjorde det?  Fordi æ blir forbanna.  Æ blir så jævla forbanna at nå så banalt lett som å henge opp to gardina skal være vanskelig!  Aksepter det sir æ til mæ sjøl.  Aksepter at det e sånn.  Den positive mæ prøve å fortelle at det kan bli bedre.  Kanskje neste gang æ skal henge opp gardina blir det lettere.  Den negative mæ fortelle mæ at det suge.  At det e nå dritt at æ ikke klare nå så enkelt.  Shame on you.  Det nytte ikke. Det e ingenting som nytte.  Uansett kor hardt æ jobbe for at det skal bli bedre så blir det ikke bedre!

Heldigvis så e det stort sett den positive mæ som vinne kampen.  Etter hvert.  Æ klare stort sett å ha fokus på alt æ mestre.  Men det e en hard kamp innimellom.  Æ sitt ikke i rullestol.  Men æ føle mæ invalid.  Det synes bare ikke utenpå.  Det e også nå æ har grått over i påska.  Fordi alle fortelle mæ kor mye æ klare.  Kor frisk æ e blitt.  Døgnet har 24 tima.  Går æ å trene bruke æ 1 time.  Kanskje æ gjør litt husarbeid.  Kanskje sitt æ ute en times tid.  De resterende timan ligg æ.  På sofaen, i senga.  Det e ikke å gjøre mye.  Det e å gjøre jævla lite.  For mæ som har vært i overkant aktiv e æ en skygge av mæ sjøl.  Sånn som æ va før.  Aksepter det.  Æ prøve.  Se fremover, ikke tilbake.  Æ får ikke gårsdagen tilbake.  Den Sølvi æ va e ikke mere.  Men æ e hær.  Forandra, men æ leve.  Redusert men i livet.  Æ mestre ikke alt, men æ mestre!

Ingen dag e helt lik.  Takk og lov.  Æ vet at selv om æ tilbringe mesteparten av dagen i stabilt sideleie, så har æ daga som e bedre enn andre. Å æ leve for de dagan. De gode dagan. At æ vet dem kommer.   Kanskje i morra.  Eller i neste uka. Kanskje får æ flere gode daga på rekke å rad.

Tenk positivt!  Klem fra mæ 🙂

Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan.  Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.

Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over?  Koffer e æ frustrert?  Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga.  Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ.  Æ å stress e ikke forenelig.  Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga.  Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter.  For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv.  Fordi det va permisjon.  ” nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold”  Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.

Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.

Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk.  Nu har æ gitt opp hele hælvete.  Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold.  Det andre overlate æ til Sunnås.  Æ gidde ikke bruke mere tid på det.  Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.

I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen.  Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta.  Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.

Glad og fornøyd for æ ut døra.  Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur.  Til æ kom til veien til garasjen.  3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig.  Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete.  Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.

Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi.  På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt.  Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde.  Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde.  Og skulle sjekke kontoen.  Et tics æ har.  Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen.  Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.

Ingen internet.  Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor.  Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere.  Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på.  Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren.  Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.

Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av.  Nå så enkelt lagde masse problema for mæ.  Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt.  At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt.  Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.

Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min.  Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det.  Tålmodighet e litt fremmedord for mæ.  Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake?  Ka har æ lært den hær uka?  At vinduet mitt e veldig lite.  Det skal svært lite til for at ting går helt i stå.  Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv.  Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!

Nu e æ ferdig med alt stress.  Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur.  Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen.  Godt jobba Sølvi!  You did it!

Peace and love

I ei uka har æ gått hær hjemme å sulla aleina.  Well helt aleina har æ jo ikke vært.  Det e masse selskap i en hund og en kanin!  Besøk av to beinte har æ å hatt, så uka gubben har vært i England har gått forbausende fort.  Nu e det bare et par små daga så e han hjemme igjen.

Æ har nettopp snakka med han på face.  Han spurte om æ savna han, å ærlig som æ e sa æ ” æ savne kokkeleringa di”  For æ holde seriøst på å dø av å ete fiskekaker og anna lettvint skit middaga.  Kan ikke nån bare finne opp ei pilla som mette, med masse smak, så æ sleppe middagslaging.  Gjør livet mitt litt enklere takk!

Æ savne jo selskapet hannes også.  Ofc, men æ synes det e litt deilig å være aleina.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ei hel uka der ingen kreve nå som helst av mæ.  Jo dyran kreve jo sitt, men dem e ikke fryktelig kravstor.  Det e nu for så vidt ikke han David heller, men av og til e det deilig å ikke måtte snakke med nån.  Æ har hatt det deilig stille og rolig. Foruten om Fredagen.

Da havna æ veldig spontant ut på puben.  Det va virkelig ikke planlagt.  Æ hadde ei venninna på besøk, og planen va pizza og film.  Helt til dattra hennes ramla inn døra med någet attå til oss.  Å æ synes man må være såpass høflig at man smake på det man får i gave.

Vi smakte og smakte, og ble i kjempe form.  Å når æ blir i kjempeform så får æ forfærdelig trang til å danse.  På et lite øyeblikk befant vi oss plutselig på puben.  Der ble vi i mange tima.  Mange morsomme tima.  Fordelen med alkohol, e at det sløve ned mine ellers så hypersensetive sansa.  Det va et par gang æ måtte stikke fingran i øran fordi æ hadde nån som skravla litt høylytt på begge sider.  Men foruten om et par ubehagelig minutter, så vil æ si at kvelden va vellykka.  Og veldig needed.

Lørdagen våkna æ ikke fullt så god form.  Formen e fortsatt ikke kommet tilbake.  Æ går enda i pysj buksa, og veksle mellom senga og sofaen for å unngå ligge sår.  I dag e det Mandag.  Æ satse på at æ skal klare å komme mæ opp i horisontalen i morra.  Det e ikke nå bønn, æ må det!  Æ har ikke trent siden Torsdag, og det e slettes ikke bra.  Det klundre alle planan mine!

Æ hadde og i planan at æ sku bli ferdig å skrive innlegget mitt til LHL den hær helga.  Å æ kjenne panikken tar mæ litt, for det har æ ikke klart å få gjort.  2morrow kanskje.  I allefall bør æ bli ferdig før helga.  Æ jobbe jo best under press.  Nei vent litt, det va før august 2015.  Det va den gamle mæ.  Den nye Sølvi med hjerneskader e ikke like god på det.  Stress og press.  Men nu skal æ ikke dramatisere.  Æ får det nok til!

Det e nu ingen vei tilbake uansett.  Æ har bestilt flybillett. Æ har sagt ja til å ha et innlegg neste helg, så klare æ ikke å skrive det ferdig, så får æ improvisere!

Det føles godt å være litt aleina.  Uten at æ har følt mæ ensom.  Det e egentlig lenge sia æ har kjent på ensomheten. Den har vært plagsom i flekkan.  Å det e egentlig rart at æ kan føle mæ ensom.  Æ har jo han David, dattra og mange gode venna.  Men selv om æ har folk rundt mæ, så kan æ slit med den jævla følelsen.  Æ har analysert det dit at det e fordi ingen kan forstå korsen æ har det.  Hvis dem ikke har kjent på det sjøl.  Forvirringa, glemskhet, fatique, smerter og sorgen æ bære på.

Æ har gjort en del for å ikke kjenne på den. Ensomheta. For det e en veldig sår følelse å gå rundt med.  Den kan være tung, og drege mæ ned.  Påvirke humøret mitt, å gjøre mæ trist.  Å det e ikke nå å trakte etter.  Å gå rundt å være trist.

Æ trur åpenhet om det har hjulpet.  Det at æ tør si det høyt.  Til han David, og til venna som æ e glad i.  At æ av og til føle mæ veldig aleina.  Selv sammen med andre.  Kommer følelsen så ringe æ nån, eller drar på besøk.  Eller sir til gubben at nu slit æ.  Så kommer han gjerne opp med nån gode forslag til ka vi kan gjøre så følelsen avtar litt.

Ensomhet e nå vi alle kan føle til tider. Nå æ trur mange slit med når dem blir syk, eller får skada som gjør at man blir forandra. En følelse som kan være relativt lett å endre. Med å tørre å åpne sæ, og fortelle til nån korsen man har det.  Koffer man har det sånn.  Har man gode venna, eller bare en god venn, så e æ sikker på at dem gjør sitt for at man skal få det bedre.  Hvis man bare fortelle.

Den aller beste medisin for  mæ e gå turan mine.  Som ikke e fryktelig lang eller utføres med høy intensitet.  Når æ rusle av gårde med god musikk på øran, og lar hodet hvile for tanka.  Å bare nyte alt det vakre omkring mæ.  Når æ kjenne på kor godt det e å leve!  Da føle æ ikke ensomhet.  Kun glede. Takknemlighet og ro.

Nu skal æ køye.  Han Dizel får lov til å sove bak ræva mi når han far e borte.  Han har allerede lagt sæ.  Æ har en stygg mistanke om at han gjerne skulle se at han David va borte ei uka til 😉

God natt, klæm fra mæ 🙂

Jaaada!!  Sola e tilbake.  Å du verden kor glad man kan bli av å endelig se den igjen.

Æ bor nok på feil plass i verden.  Mørketida blir hardere å hardere.  Æ hate kulde og mørke.  Æ hate å frys. Kjære Gud, i mitt neste live ønske æ å bli ei seniorata i et varmere og mer solfylt land!  På forhånd takk!

En ting æ elske med vinteren e å gå på ski.  Ikke i kondomdress og full fart, men å rusle opp fjell og daler i et behagelig tempo.  Å gjerne med doggen som trekke mæ opp de værste bakkan.  I går kveld va vi på årets første skitur.  Vi har jo nesten ikke hatt snø, så æ har ønska mæ det.  Å det ønske e blitt innfridd kan man trygt si.  Det har snødd elefanta i dagevis, å skavlane e blitt flere meter høy.  I går sku vi bare prøvekjøre skian, å sjekke at skillsan fortsatt va der.  Vi rusla en tur på ski på veien.  Det gikk jo helt fint.  Nesten som å gå i skiløypa.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Æ vet ikke kem som va mest glad.  Gubben eller doggen.  Dem elske å gå på ski begge to.  Eller doggen går jo ikke på ski, han e smart, men ikke så smart.  Men han elske å trekke.  Selv om han begynne å dra på åran, så e det fortsatt futt i den kroppen. Skituren ga mersmak, så nu håpe vi bare at det skal bli litt mindre kaldt.  For det e ikke kos å gå på ski når det e -25 ute.

Æ har å vært innom stallen den hær uka.  To tura ut med Kongen har æ hatt.  Æ va en tanke smånervøs når æ satt mæ på ryggen hans igjen.  Æ har ikke ridd siden i høst, bare kjørt. Men det gikk helt fint.  Han e rolig og fin når vi e på tur.  Nesten som om han ane at æ ikke e helt på nett, og treng litt ekstra omsorg.

Ja det har vært ei aktiv uka.  Kroppen og hode fungerer bra for tida.  Humøret mitt stig i takt med funksjonell kropp.  Æ håpe det fortsette i samme spor.  Fingers x!  Formen e faktisk så bra, at i kveld skal æ dra på konsert.  En liten time. Men ikke så mye alkohol.  Æ vil ikke utsette mæ for nå som kan få formen til å dale igjen!  Ikke fan!

Nu skal æ legg mæ i stabilt sideleie å hvile litt før trening.  Men først vil æ bare si en ting å det e God helg der ute!  Make the most of it!  Zuzz og klæm fra mæ 🙂

Hærremin hvis dokker kunne sett fjeset mitt nu.  Æ e et eneste stort lykkelig glis. Nu kunne æ jo tatt et bilde å lagt ut, men æ skal skjerme dokker for trynet mitt akkurat nu.

Æ har hatt en så nydelig dag.  Tidlig i morres dro æ i stallen.  Kosa mæ et par tima med skitmåkking, pusling med gampan og sosialt hygge.  En liten kjøretur ble det også.  Men det snedde så tett at det va vanskelig å se veien, så det ble en liten tur.  Men æ fikk frisk luft i nesa og nye impulsa.

Når æ for fra stallen va æ rimelig på felgen.  Sjokka inn døra, fikk fyrt i ovnen og svimte av på sofaen.  Helt som normalt altså.  Som regel etter en sånn formiddag så blir æ ligganes resten av dagen.  Men ikke i dag!  Etter en aldri så liten siesta og et par koppa kaffe så starta æ på nå som æ har gått å tenkt på i over et år!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nu høres det kanskje ut som om det e nå helt fantastisk underbart æ har gjort.  Væll for mæ så føles det sånn.  Helt siden vi flytta hit til paradisbukta, hver eneste kveld når æ har lagt mæ, hver eneste dag når æ har stått opp har æ tenkt tanken.  Mye mulig æ overdrive bare pitte litt nu.  Æ har nok ikke tenkt på det hver dag, men veldig ofte.

Æ har tenkt på at æ må gjøre nå med soverommet våres.  Senga har stått midt på gulvet under vinduet, upraktisk når man like å sove med vinduet oppe.  Å garderobeskapan har vært kasta inn i krokan.  Det hær har irritert mæ nå grenseløs leeeenge.  Å æ har hatt så lyst til å få det fiksa.  Ommøblert å rydda.

Nu har æ jo en samboer som hadde hjulpet mæ hadde æ bare sagt “lets do it!”  Men æ har ikke hatt krefta til å starte på det.  Det e jo en masse multitasking å gjøre jobben.  Tungt e det å.  Så det har blitt med tanken.  Men ikke i dag!  Æ bretta opp arman å heiv mæ i jobben med helt sikkert et ganske villt utrykk i øyan.  Han Dizel (doggen) va lettere forstyrra hær, når madrassan va flytta ut i stua og det va et salig kaos et par tima.  Han trudde sikkert at vi va på flyttefot igjen.  Og han e nu ikke så glad i forandringer han heller.  Æ trur han e like lykkelig som mæ, nu når han forstår at vi fortsatt skal bo hær.

Nu når æ ligg hær i senga, som for øvrig har fått sæ en vask og rene sengklær, så ligg æ å kjenne på en sinnsyk lykke.  I did it!  Kanskje det e vanskelig å forstå at æ kan bli så jævla glad for at æ har klart å flytte ei seng, nå skap og vaske litt.  Æ skjønne at det e vanskelig å forstå.  Æ ville ikke forstått det sjøl for nån år sia.

Men når man ikke fungere optimalt.  Når man har begrensninga, så blir sånne hær små hverdagslige ting til nå stort.  Nesten som æ skulle bestige Mount Everest å satt det Norske flagget på toppen.  Det va nu faktisk en ide.  Kanskje æ skal klatre opp på taket i morra å sett et flagg der!

Det at æ har klart det hær, gir mæ håp.  Om at det skjer ting i kroppen min.  Kanskje bare kanskje e æ blitt litt friskere?  E det treninga som har gitt mæ energi?  E det ginsengen æ har begynt å ete?  E det bare et blaff?  Eller vil den gode steamen fortsette?  Akkurat det gjenstår å se.  Men uansett så e det ikke så fette nøye.  Æ e glad akkurat nu.  Å æ akte å nyte det hær så lenge det vare!

Nu skal æ sove 🙂  God natt !

Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og.  Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.

De første mnd va det veldig mye frustrasjon.  Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal.  Men æ ga aldri opp.  Æ bantes og grein.  Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Æ har jo vært en gamer.  Spillt World of warcraft i årevis.  En liten nerd.  Og æ va god!  Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min.  Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den.  Men æ så mæ nødt til å slutte.  For husfredens skyld.  Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere.  Hadde store problemer med å løse de enkleste quest.  Æ savne den hobbyen min.  En vakker dag skal æ prøve det igjen.  Men ikke enda.

Nu går alle spillan mine lettere.  Æ merke æ e blitt bedre.  Nu hende det til og med at æ vinne i Wf!  Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen.  Den finner ut av det til slutt.  Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.

Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill.  Kallt Hay day.  Det e jo et koko spill egentlig.  Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm.  Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet.  I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta.  Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min.  Dem e bra lur dem som har laga spillet.  For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.

Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten.  Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon.  Litt logistikk, og en hel del multitasking.  Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye.  Akkurat det e æ ikke helt sikker på.  Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.

For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre.  Sånn går nu dagan.  Æ prøve og feile.  Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt.  For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.

Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort.  Kryssord, pusslespill etc.  Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet.  Særlig viktig når man blir eldre.  Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne.  Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den.  Æ prøve å balansere det å.  Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting.  Æ har en stygg tendens til å overdrive..

Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd.  Treninga går det veldig bra med.  Kostholdet , well der har æ gått på en smell.  Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula.  Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det.  Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret.  Å det har æ klart med glans!  Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen.  Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)

Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening.  Pt time i dag igjen.  Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ.  Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har!  Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.

Klem fra mæ 🙂

Mitt aller første innlegg i 2019! Tenk at vi har starta på et nytt år med blanke sider.  Æ har trua på at året skal bli godt. Bedre enn i fjor.  Bedre enn de 3 siste åran! Jepp æ trur 2019 blir amazing.  Æ har rett og slett bestemt mæ for at det skal det!

Nu har æ skrevet blogg siden August.  Æ har fortsatt ting på hjertet, så planen e å fortsette ei stund til.  Så lenge æ har glede av det og så lenge skrivinga gir mæ nå.  Når æ starta blogginga mi så hadde æ aldri i min villeste fantasi trudd at æ skulle få så mange lesera som æ har.  Det e æ veldig glad for.  Det blir jo litt artigere å skrive når man vet at folk lese det man klundre ned.

Å nu føle æ at æ må få takke alle dokker som lese bloggen min.  Og særlig takk til alle dokker som har tatt dokker tid til å gi mæ ris og ros. Æ skal ærlig innrømme at æ blir både rørt og stolt når folk gir mæ tilbakemelding.  Det e nu vell nå vi alle like, og få feedback på at det vi drive med e bra.  Best av alt e at det finnes menneska der ute som føle dem både får hjelp og motivasjon av å lese det æ skrive. Å akkurat det va håpet mitt når æ starta.  Så tusen takk til alle dokker som har gitt mæ tilbakemelding.  Det betyr mer enn dokker ane 🙂  Og gir mæ motivasjon til å fortsette!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I går va æ å gubbelubben og gikk en tur med doggen.  Vi snakka om Nyttårsforsett.  Æ sa til han “æ makte ikke et år til på sofaen.  La 2019 bli året vi fant tilbake til turgleden”  Vi savne den tida begge to.  Når vi va på tura flere ganga i uka. Nu har æ logge på sofaen i 3 år.  Nu må det fan mæ holde.  Kan den fuckings fatiquen reis en viss plass?!

Æ har jo ikke logge pal på sofaen i 3 år.  Det vet alle som kjenn mæ.  Men det føles  sånn i flekkan.  Æ e så peise lei av å være utmatta.  Æ e så lei at om nån ga mæ et tilbud om å kappe begge arman av mæ så ville fatiquen forsvinn så hadde æ sagt ja takk!  Nu trur æ ikke det finnes nå forskning på at det hjelpe, så det e ikke nå æ vil anbefale sånn uten.  Nei nu skal æ prøve nå anna.  Litt mindre drastisk, og ikke fullt så blodig.

Æ har bestemt mæ for å forsøke å trene fatiquen av mæ.  Ja æ vet at forskning sier at man ikke kan det, men at moderat trening kan være bra. Tho etter å ha levd med det i over 3 år nu, så vet æ at de eneste gangan æ føle et snev av normal energi level e når æ har vært å trent.  Sliten i kroppen ja, vondt i musklan ja, men æ e ikke bomull i hodet når æ har trent.  Så i 2 mnd fremover skal æ kjøre et stramt treningsprogram kombinert med et kosthold uten sukker.  Det e en anna ting æ har erfart at sukker e bensin for fatiquen.  Æ blir rett og slett mer utmatta hvis æ spise godter eller drikke sukkerholdige drikker.

Æ skal ikke overtrene.  Men æ skal ha 2 økter 5 daga i uka.  5 daga skal æ starte dagen med en gåtur, og styrketrening på ettermiddagen.  1 dag i uka skal æ i bassenget og 1 dag skal æ ha fullstendig hvile.  Det høres kanskje mye ut?  Ja hvis man e i full jobb og har barn boende hjemme så blir det nok tøft for alle og enhver.  Men æ har kun mæ sjøl, doggen og kanin æ treng å ta mæ av.  Ja å gubben må pleies av og til 😉 Så det e fullt mulig. Æ må bare kutte ut en del andre aktiviteta mens det pågår.  Som å la huset bli litt støvat, og være litt mindre sosial.

Når æ trene styrketrening så trene æ overkroppen en dag og underkroppen en anna dag.  Så dela av kroppen får hvilt imellom slagan.  Har æ smerter etter trening så unngår æ mer belastning ved å bare bøye/tøye eller gå på mølla.

Det e jo ikke sikkert det hær vil bli å gå i det hele tatt.  Mulig det ikke e gjennomførbart.  Men æ skal nu gjøre et iherdig forsøk.  Håpet et jo at formen min skal stige sånn at æ får litt mer energi til tursesongen starte.

For om ikke lenge så begynne sola å skinne.

Om et par mnd så begynne ho å varme.  Snart dryppe det fra hustaket og flua begynne å summe igjen.  Og til da skal æ være i så god form at æ får nyte det!  Ikke fanken om æ skal ligge på sofaen den hær våren.  I alle fall skal æ ikke ligge på sofaen innendørs.  Blir ikke formen min bedre så bær æ sofaen ut!  Da får æ i hvert fall frisk luft og en anna view. Ferdig snakka!

For nu e det fan på tide å step up the game!

Hjemme etter 3 dagers julebord i Tromsø.  Det kjennes for å si det sånn.  Æ e ikke ei ungku lengere det e sikkert! En fest e hardt, 2 daga med festing e i overkant ka som e bra for den hær skadeskutte kroppen min.

Men gud så artig vi har hatt det!  Det e ikke så nøye om æ må bruke nån daga eller uker for å komme til hektan igjen.  Det va virkelig verd det.  Æ fikk være sosial, spist god mat og ikke minst dansa!  Det e ikke en ting i verden som gjør mæ så lykkelig som når æ får danse.  Å det har æ gjort til gangs.  Æ har faktisk sånn gangsperra at det e vanskelig å gå på en elegant måte.

Æ leve lenge på den hær helga som har vært. Det e så jævla deilig å være “normal”.  Med folk som stort sett ikke vet ka æ har gått igjennom.  Som ikke ser på mæ som “ho som har hatt hjerneblødning”  Men kjerringa til han David.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når vi kom inn døra hjemme venta nok en overraskelse.  Dattra mi og kjæresten hadde shina hele huset.  Alt va kaching og chakra makra.  Tente stearinlys overalt.  Fyr i peisen og ikke et støvkorn i krokan.  På kvelden når æ satt i sofaen så hadde æ tåra i øyan av glede og takknemlighet.

Siden fatiquen sitt så inni h i kroppen min så e det å holde orden i huset fryktelig tungt.  Når æ rydde å vaske så e det litt halvhjertelig gjort.  Æ får ikke til å shine kåken som æ brukte før.  Det e så tungt. Æ rydde å vaske, men ikke med samme shvung som før.  Husvask og rydding e nok nå av det værste æ gjør. Siden det føles så tungt så tar æ shortcuts. Æ brette ikke klær lengere.  Æ trør det bare inn i skapet.  I flere måneder har æ hatt i planen at æ skulle rydde i klærne.  Lage litt system.  Men det har blitt med planen.

Men nu…nu e det tellekant og system der.  Takket være arvingen og kjæresten.  Å det har gjort mæ lykkelig.  Mildt sagt.  Det e nesten så æ ikke tør hente mæ ei rein trusa, i tilfelle æ lage rot i systemet ho har laga.

Æ blir litt psyko når det e rent og ryddig.  Vil at det skal vare lengst mulig.  Så æ går hær å riv kjeft på gubben hvis det e et rusk på bordet etter han, gnelle på hunden fordi han røyte, å klage til kanin fordi ho rote med høyet.  Det e nesten så æ bruke støvsugern på dem alle før dem får slippe inn i huset.  Men sånn e det bare.  Det får dem leve med!  Nån må holde dem i øran 😉  Sånn at huset forblir rent og ryddig i alle fall nån tima!

Nu e det bare nån få daga så e det juleferie.  Nu har æ jo “ferie” hele tida, men elsklingen har fri i jula og æ skal å ta mæ nån daga fri.  Fra blogging og ukeplan.  Treninga kan æ ikke ta mæ ferie fra, men ellers så skal æ ikke følge nå som helst plan.  Æ skal våkne når æ våkne, å gjøre akkurat det æ føle for.  Forhåpentligvis så blir æ å klare å dra på besøk til dem æ e glad i.  Kanskje gå litt på ski.  Se gode filma.  Spille spill, og gå tura med doggen.  Ikke minst skal æ kose mæ med elsklingen min.  Æ føle mæ nesten nyforelska etter ei helg på hotell lammi han.  Det gjenstår å se om den følelsen vil fortsette etter ei uka ferie i lag.  Ferie kan være en prøvelse for alle og enhver 😉

Nu vil æ ønske dokker alle ei nydelig jul.  Æ håpe den blir fylt med kjærlighet og glæde.  Æ e tilbake den 31!

Juleklæm fra mæ til dæ

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

I går va en dag æ muligens burde blitt i senga.  For alle sin trygghets skyld.  En dag der nesten ulykker skjedde. Der hodet mitt ikke fungerte, og æ va veldig pirrevirr.  Mulig hjernen min fortsatt slite etter reisa, eller kanskje æ bare hadde fredag den 13.

Æ våkna tidlig på morran og va i grei form.  Humøret va på topp, nå det gjerne blir når æ klare å våkne å ikke føle mæ som en zombie før dagen har starta.

Mens æ drakk den hellige morra kaffen så tikka det inn ei melding på messenger.  Mi kjære venninna som lurte på om vi sku dra til Russland på handle tur. Nå som æ syntes va en strålanes ide.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Æ har etter langt om lenge endelig knota mæ til å få grenseboerbevis.  Æ har til og med klart å fixe multi visum på bilen, så turen over grensa går hurtig.  Æ starta kaffe maskin og sprang gjennom dusjen.  Multitasking for å få gjort mest mulig på kortest mulig tid.  I dusjen prøvde æ å resonere kor æ hadde lagt passet etter England reisa.   Bekymra mæ over om veien va glatt, og om æ hadde overført nok peng til kontoen.  Hodet jobba hardt mens kroppen ble vaska og klargjort.

Nystrigla og fin gikk æ på kjøkkenet for å fylle kaffen over på termokoppen.  Atter en gang hadde æ glemt å sette koppen i maskin, så varm kaffe fløyt over kjøkkenbenken og golvet.  Æ bantes høyt mens æ vaska opp.  Laga mæ ny kaffe mens æ forsikra mæ om at den hær gangen va det kaffekopp under!

Æ fant passet, papiran til grensa og bil nøkklan. La alt klart i gangen mens æ  lufta doggen og ga kanin mat.  På utsida e det mildt sagt speilblankt etter lang tid med mildvær.  Æ balanserte mæ som bambi på glattisen opp mot garasjen.  Kom mæ helbærga inn og pusta letta ut.

Sett mæ inn i bilen, og fant ikke nøklan.  Igjen så bantes æ høylytt.  Måtte balansere mæ inn i huset igjen.  Joda dem lå der æ hadde lagt dem.

Da vi kom til grensestasjon va det lite folk.  Nais for da hefte det ikke å gå gjennom tolla.  Den russiske grensevakta så på mæ ” du e en dag for sein”  Multivisum på bilen kreve at du e over grensa hver 30 dag.  Æ va overbevist om at æ ennu hadde ei uka på mæ, og æ kjente panikken krøyp under huden på mæ.  Ho ga mæ papira som ho ba mæ fylle ut.

Mulig ho så angsten i øyan mine, eller bare hadde en god dag og løst til å være snill, for i samme øyeblikket så tok ho papiran igjen å sa ho skulle fixe det.  Æ rakk ikke å begynne på pusteteknikken min engang.  Thank god!  Ho fylte ut papiran langt fortere enn æ ville klart.  Ho klargjorde til og med søknad om ny multivisum på bilen min for neste tur.  Æ kan love dokker at æ tok ho med i aftenbønnen min!

Resten av turen gikk knirkefritt.  Glad og lykkelig kom vi oss tilbake gjennom tolla, fikk handla det vi skulle pluss litt til.  På Norsk jord igjen parkerte vi bilan og vennina mi kom for å si hade.  Stakk hodet gjennom bilvinduet for å gi mæ en klem.  Å æ..æ trøkke på knappen som begynne å lukke vinduet.  Heldigvis så e ho kvikk og rask, og fikk trekt hodet tilbake før det ble kappa av.

Æ flirte hele veien hjem.  Æ flirte så tåran trilla.

Vell hjemme parkerte æ bilen nært huset.  Ikke fan om æ skulle bedrive risiko sport for å komme mæ i bilen igjen. Æ lot nøklan forbli i bilen, for æ sku av gårde på trening seiner. Æ kom mæ trygt inn og landa på sofaen.  Æ sovna ikke, æ svimte av.

Når æ våkna til liv igjen kjente æ at det egentlig ikke va smart å dra på trening.  Poengan mine va brukt opp men æ e sta.  Så æ gjorde mæ klar for trening.  Pakka min bag og gubbens.  Å hasta ut døra igjen.  På veien til bilen sklei æ, landa på ræv mens baggan fløy veggimellom.  Æ slo mæ ikke så veldig, æ bare bantes mens æ kjefta på gubben på koffer i fan han ikke kunne strø.

Æ satt mæ i bilen, og ingen nøkla i tenninga.  Nu begynte frustrasjon å ta mæ.  Bekkmørkt va det å.  Lyset inne i bilen funke ikke, så æ tok telefon ut av etuiet og slo på lommelykta.  Leita høyt og lavt.   Æ viste jo at æ hadde latt nøklan stå i bilen.  Det va i alle fall det æ hadde tenkt.  Dem va ikke der, så det va bare en ting å gjøre.  Ut på glatta igjen og inn i huset.  Æ leita.  I gangen.  På kjøkkenet.  På badet.  I posan æ hadde med mæ fra Russland.  Ingen nøkla.

Ut i bilen igjen.  Den hær gangen i baksete.  Å joda.  Der lå dem.  Lammi baggan.  Nu va æ ikke bare frustrert.  Nu va æ sur.  Å rimelig stressa.  Kjørte av gårde å så at telefon lå der uten etuiet.  Måtte stoppe bilen å leite etter det.  Ingen plass.  Ut av bilen i baksete.  Å joda.  Der lå den!

På veien til Evo måtte æ puste.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.  I det æ plugge det trådløse headsettet i øran så dør det.  Ingen batteri igjen. Igjen tok frustrasjon mæ.  Æ kan ikke trene uten musikk!  Heldigvis så hadde elsklingen et ekstra sett med, så etter mye knoting og innstillinger, banning og svetting så fikk æ det til å funke.

Æ kom mæ igjennom treninga, og kom mæ helberga hjem.  På kvelden lå æ å tenkte på dagen min.  Alt som hadde gått litt på tverka.  Kor dårlig hukommelsen min e blitt. Alle øyeblikkan æ hadde der frustrasjon og panikken tok mæ litt.  Konklusjon min e at hjernen min e litt sliten.  Æ har hatt det ganske travelt i det siste.  Vært mye hver dag.  Å selv om æ har hvilt mæ inni mellom så e ikke stress bra for mæ.

Det e bare en ting å gjøre, det e å ta en timeout.  Fra stallen, fra alle aktiviteta.  Well nesten.  Æ skal på Evo, men foruten om trening, så skal æ la hodet få hvile nån daga.  Æ trur det e akkurat det æ treng, for at hodet mitt skal fungere igjen 🙂