Æ e bare nødt til å fortelle om turen vi hadde i går. Æ e så peise lykkelig at æ vet ikke om æ klare å beskrive det! Men æ skal nu prøve.
En av mine store sorga etter at æ ble syk, e at æ ikke har klart å nyte naturen på samme måte som æ gjorde før. Vi va på fisketur nesten hver dag før æ ble syk. Telt tura, fjelltura, båttura, tyttebær tur å alle andre tura man nu kan gå på å nyte naturen. Etter at æ ble syk har friluftslivet blitt siste pri. Vi har vært på turer, men æ har ikke klart å nyte det. Fordi æ har blitt så sliten av det. Bare planlegging og pakking til å dra ut, har ført til at før vi har sotte oss i bilen har æ vært moden for senga og hvile.
Å det e litt sånn, at når man har opplevd nå som har føltes veldig ubehagelig, så skyr man det litt. Æ har vært på nån tura, ikke så mange men nån. Felles for dem alle e at når vi har kommet fram dit vi skulle, og æ har sotte ved bålet eller ved vannet med fiskestanga, så har æ angra på at æ ble med. Tenkt at æ burde blitt hjemme. Sotte å grudd mæ fordi æ vet at æ må bruke krefter æ ikke har for å komme mæ hjem når vi e ferdig å fiske eller ka vi nu gjør. Stort sett så sliten at æ ikke har klart å nyte og ta innover mæ den vakre naturen æ har vært omringa av. Følt en litt desperasjon på å måtte hvile. Og dårlig samvittighet fordi æ har spurt om å dra hjem kanskje rett etter at vi har kommet fram. Følt at æ har ødelagt dagen for dem æ har vært på tur med.
Å være ute i naturen har alltid betydd mye for mæ. Det e ute i skogen eller på fjellet æ føle mæ nær mæ sjøl. Der æ har kunne la tankan vandre, der æ har kunne finne løsninger på problema, gode idea, sikkert mindre gode idea, ro og sjelefred. Sorgen og savnet har derfor vært stor. Ikke bare for mæ, men også for han David.
Men de siste par måneder har æ følt mæ i litt bedre form. Litt mer på G og litt mer energi. Som æ skreiv i forrige innlegg, antageligvis etter at æ har begynt med aktivitetskalkulator. Så min samboer, min svigersønn og æ bestemte oss for å dra på fisketur. Egentlig hadde æ planlagt at vi sku vaske hus og rydde vekk sommeren, men ka e viktigst. Et rent hus, eller en lykkelig gubbe?
Vi dro til Geitvannet. Et fiskevann oppe i fjellet. Det tar 30 min å kjøre dit, å ca 40 min å gå dit. Når vi hadde gått halvveis tok vi en liten rast. Sist æ gikk der for 2 år sia, måtte vi ha pause hvert 5 min. En klar forbedring mao. Når vi kom fram va æ sliten å svett, men NORMALT sliten. Ikke den lammanes energimangelen æ e vant med å få.
Etter en liten hvil, heiv æ mæ i fiskinga. Fisking har æ heller ikke funnet nå glede i sia æ ble syk. Som regel har æ bare sett på han mens han David har fiska. Kanskje æ har hevet ut dubben et par ganga, men æ har ikke hatt den samme interessen med det som æ hadde før. Da kunne æ stå å fiske tålmodig i times vis. Æ digga det.
Mens æ satt der ved vannet så æ ikke lenger skogen for bare trær. Æ så de mektige fjellan som omringa oss, krusninga på vannet, øyenstikkeren som fløy forbi, fuglan som kvittra og kjente på sola som varma. Æ følte en sånn glede og tilfredshet som æ ikke har følt på flere år. 3 år for å være nøyaktig. Det e 3 lange år sia æ har kjent det æ kjente oppe på fjellet i går. Å nu når æ sitt hær å skal beskrive det så renn tåran. Ikke fordi æ e trist, men fordi æ e så glad. Æ har vært så redd for at æ aldri skulle få føle det hær igjen. Gleden ved å være ute i naturen. Æ har leita og prøvd å finne den følelsen så lenge. I går fant æ den.
Sorg kan man føle for mye. Det som e mista, det man ikke lenger mestre å gjøre. Æ har hatt gått igjennom sorga fordi æ mista jobben min, helsa mi, til en viss grad selvstendigheta mi og at æ ikke lengere klare å være sosial på samme måte som æ va før. Men den største sorgen og savnet æ har hatt, e savnet av å være tilstede ute i naturen. Ikke bare det å være ute i naturen for det har æ klart, men å være ute i naturen å føle den. Sånn som æ gjorde i går.
Vi fikk mange fisk og mollkosa oss. Han Dizel (doggen vårs) va nok like lykkelig som mæ. Det e blitt få tura på han å de hær siste åran. Vi fiska i tre tima, men kjøreturen og gåturen opp uten hvile ble nok i meste laget for mæ. Hodepina begynte å dundre, og turen ned ble hard. Når vi kom hjem, hadde æ så kraftig hodepina at æ ble litt engstelig. Nei æ va faktisk litt redd. Æ tok paracet og sa til David ” hvis den blir verre nu, trur æ vi må ringe legen” Æ gikk å la mæ og sov en times tid. Når æ våkna va den borte. Det va nok bare fatiquen som kicka inn.
Ingenting kan ta fra mæ gleden æ opplevde i går. Å slettes ikke ei hodepina eller den jævla fatiquen! Men æ har lært at neste tur, skal paraceten være med i sekken!
Æ va bare nødt til å dele den hær opplevelsen med dokker. Æ e så lykkelig! Pus e fuckings lykkelig 🙂 🙂 🙂
