Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde.  Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber.  Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile.  For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.

Æ har vært 4 daga på Evo.  Akkurat det e æ fryktelig stolt over.  Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter.  Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der.  Tenke ” yes!! you did it!”  Fuck fatiquen!

I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna.  Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde.  I full galopp!  Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs.  Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen.  Æ trur kongen va like overraska som æ.  At æ turte 😉

Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka.  Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen.  Det gir mæ så mye glede.  Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min.  Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb.  Nån avtala æ prøve å overholde.  Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.

Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!

Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt.  Herremin kor glad æ e blitt i ho.  Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden.  Å ho e deffo ikke billig i kosten.  Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret.  Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd.  Men neida.  I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot.  Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra.  Æ har til og med kjøpt inn friske urter.  Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.

Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran.  Men det kan æ love dæ at ho har.  Ho har til og med humoristisk sans.  Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe.  Full av rampestreka og veldig nysgjerrig !  Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho.  Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho.  Æ holde dem adskilt enn så lenge.

Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert!  Ho e søt ja, men gud ho vet å drite.  Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye!  Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho.  Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden.  Vi må bare fortsette å øve!

Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått.  Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp.  Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag.  Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon.  Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv.  Æ klare, men æ vil klare mer.  Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!

Å være fornøyd med det man klare.  Det e lettere sagt enn gjort.  Æ har så løst!  Dokker ane ikke kor løst æ har.  Til å få tilbake staminaen min.  Til å få tilbake den gamle mæ.  Æ leite, og håpe.  Hver eneste dag.

Snart e ferien våres over for den hær gangen. Vi har hatt nån flotte daga lammi familien til David.  Æ e glad æ dro hit, æ har kosa mæ selv om det til tider har vært knall hardt.  Storby ferie e en prøvelse når man leve med en skada hjerne for sure.

Ikke nok med at hjernen min bombanderes med synsinntrykk den må bearbeide, den bombes med lyda også.  Å det e nok det værste.  Æ blir så jævla sliten av alt bråket.  Til og med når vi e på kafe eller restaurant for en kaffe eller nå å spise, så e det musikk på delirium.  Æ fatte det ikke.  At folk klare å leve med så mye lyd rundt sæ.  Æ sku ønske æ kunne stenge dem av, men det kan æ ikke.  Men æ kan dempe dem med proppa eller min egen musikk.  Takk og lov!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi har vært å shoppa litt.  Det må man jo når man først e hær.  Fordelen e jo at han David e kjent, så vi kan planlegge før vi fær.  Lista ka vi treng og korsen vi skal komme oss dit.  Spare i allefall mæ for masse energi.  Æ treng ikke å leite.

I går sa gubben “I morra skal du ikke gjøre nå som helst.  Ikke mer shopping, ikke nå som helst.  Du blir på rommet!”  Han sa det av kjærlighet og omsorg.  Fordi æ klarte nesten ikke gå de siste metran til leiligheta.  Men æ har klart mæ overaskende bra.  Så får æ se om æ klappe sammen når æ kommer hjem, eller om formen blir stabil.  Uansett skal æ nu takle det å.  Det finnes verre ting i livet enn å bli sengeligganes ei uka eller tre.

I går va vi på en artig pub.  En typisk Engelsk pub.  Stappfull av glade folk kledd for Halloween.  Æ klarte 3 tima, ikke verst bare det 🙂

Nu e æ ferdig pakka og startklar for reisa til Oslo.  Ei natt hos han bror så hjem kjære hjem.  Æ e full av opplevlesa og gode minna.  Nu kan vinteren bare komme!  Det skal bli skjønt å komme hjem til stillhet og ro.  Trening og mine vante rutina.  Æ regne med at doggen kommer til å bli hysterisk glad.  Han har vært på hundepensjonat mens vi har vært borte.  Rimelig traumatisert fordi han ikke har fått sove bak ræva mi.  Han e ikke så glad i forandringer.  Han heller 😉

Æ e trøtt og sliten.  Våkna ørten gang i natt.  Helt normalt at æ sover dårlig når e blitt litt i overkant sliten.  Men æ e nødt om å fortelle om turen hit.  Når æ våkna i morres lå æ å humra for mæ sjøl mens æ tenkte på gårsdagen.  Man kan nu si ka man vil, men spør du han David, så vil han nok være enig.  Det e i alle fall ikke kjedelig å leve med mæ! 😉

På flyplassen i Kirkenes, spurte han David om vi skulle leie en bil mens vi e i Brighton.  Enklere å komme oss dit fra Gatwick, og bedre for mora hannes.  Sånn at ho ikke blir bilaus, nå som e vanlig når han e hær.  Æ syns det va en god ide.  Han googla og fant en billig avtale.  1000 krona for en bil ei uka e jo råbillig.  Hvis vi ville ha full forsikring va det 700 krona til.  Fortsatt dødsbillig.  Vi slo til på den, glad og fornøyd for at vi hadde vært så lur å kommet på det.

Flyturen til Oslo gikk veldig greit.  Æ sov hele veien.  Da vi landa måtte æ ut å ha en røyk.  Ja æ vet det.  Det e idiotisk, men æ e begynt å røyke igjen.  2 år uten, så gikk æ på en smell.  Æ jobbe med saken.  Prøve å slutte igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han David gikk ikke ut, så vi avtalte at han sku gå å sett sæ på den samme restauranten vi va på i sommer.  På utlands avdelinga.  Ingen problem, æ huska korsen den så ut å kor den va.  Trudde æ.  Før vi skiltes av sa han ” gå inn døra til utland, ta til høyre gjennom taxfree og så til venstre”  Jada, æ vet kor den e svarte æ.

Æ satt musikk på øran og gikk ut å tok en blås.  Kom mæ gjennom innsjekk, gikk gjennom taxfreen og ble forvirra.  Æ kjente mæ ikke igjen.  Irritert tenkte æ ” i jessu navn, har dem pussa opp å byd om igjen!”  Æ trava opp å ned og hit og dit.  Men va lost.  Ringte David, og han sku prøve å geleide mæ frem til restauranten han va på.

“E du sikker på at du har gått inn på internasjonal” spurte han.  Å æ ble mer stressa.  “Det stod ikke internasjonal det stod utland! ”  Det e jo tredje gang æ går igjennom den bare i år.  Æ va stressa, og han va stressa. Han spurte om æ så ei boksjappa.  Ja æ va rett utfor den. “strange caus i cant see you” Æ ble mer og mer sikker på at æ va på helt feil plass.

Æ kom mæ tilbake til inngangen.  “når du står der ka ser du?” sa han til mæ.  Å der til høyre va det taxfree.  Det samme rett frem.  Eureka!  Æ sku jo til høyre!  Æ trakk en lettelsen sukk.  Nu kjente æ mæ igjen!

Når æ endelig kom frem til han, va æ nødt til å ta mæ en drink for å roe nervan.  Sammenbruddet va nært.  Vi flirte godt.  Æ sa til han at det e siste gangen vi skal gå hver vår vei den hær ferien.  Æ va traumatisert!

Resten av flyturen gikk smertefritt.  Vi kosa oss, spilte kort og så film.  Etter at vi hadde fått bagasjen va det å finne bilen vi hadde leid.  Vi gikk 7 mil til bilutleie delen på flyplassen.  Med kofferta, taxfreeposa og ransel på ryggen.  Kom oss inn på kontoret der alle selskapan va, og David sin 4G funka ikke.  Så han fikk ikke opp sida der referanse nr stod.  Vi brukte vell en times tid der inne for å finne ut korsen selskap det va.

Ingen hadde en Bagge på lista.  Gubben va stressa det va ikke vanskelig å se.  Æ satt på benken og brukte puste øvelsen æ har lært på Sunnås.  Aldri har æ vell hatt mer behov for den enn da.  Snakka med mæ sjøl for å bevare roen.  Å æ klarte det!  Den hær gangen va det æ som roa ned han David.  Etter langt om lenge klarte ei dame å finne ut kor vi skulle.  Carparken va ikke på flyplassen i det hele tatt.  Så vi måtte gå 7 mil igjen til en holdeplasse, og vente leeenge  på en bil som skulle hente oss å kjøre oss til rett plass.

Fortsatt jobba æ med pusten, positiv Sølvi, positiv nu.  Minibussen som skulle plukke oss opp kom.  Forsinka ofc.  Sjåføren va en hyggelig sak fra India eller nå sånn.  Nu va æ rimelig sliten, men æ smilte nu mitt søteste smil til han, selv om æ egentlig hadde løst å ta kvelertak på han.

Det tok et kvarters tid å komme frem til bileparken.  Et kvarter der sjåføren snakka non stopp.  Han hadde et stort behov for å fortelle inngående om firmaet, og korsen vi skulle kjøre dit.  Veldig detaljert.  Æ måtte putte fingran i øran og lukke øyan.  Æ beit mæ å i kinnet.  For å stoppe mæ sjøl i å rope ut ” kan du bare klappe igjen å kjør oss til den helvetes bilen?!”  Men æ gjorde ikke det.  Æ klarte å holde mæ i skinnet.

Når vi endelig kom frem, va det rimelig kaotisk i resepsjon.  Mange misfornøyde kunda.  Å et stressa personale.  David fikk hjelp, fylte ut papiran etc.  Æ stod å pusta.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.

Der fikk vi vite at vi måtte betale et depositum på 4000 kr in case vi krasja bilen.  I tillegg måtte vi betale 1300 kr for en tilleggs forsikring.  Vi hadde ikke lest det med små skrift mao.  Mens vi stod der å prøvde å forstå ka f ho mente, vi hadde jo tross alt allerede betalt for forsinking, så begynte nabo paret som og skulle leie bil og krangle og diskutere med personalet.  I tillegg begynte ei dama og regelrett rope og skjelle dem ut.

Så der stod vi.  Med rop og hyl og krangling på alle kanta.  Æ slutta å puste.  Æ ba til Gud. ” Kjære Gud kan du bare få oss vekk hærfra nu?  Æ vet ikke om æ kan holdes ansvarlig for mine handlinger hvis æ ikke får litt ro og fred snart”

Nesten tre tima forsinka fikk vi bilen.  En kjempe fin bil, god å kjøre og god å sitte i.  Å starta turen mot Brighton.  David hadde ikke 4G av en eller anna grunn.  Men det hadde heldigvis æ.  Vi måtte bruke google maps, fordi det va ikke den vante veien inn til byen som han e vant med.  Det va ingen problem.  Vi ble geleida fint mot byen.  Men der va et lite men.  Æ hadde bare 10% strøm igjen på telefon.

Turen inn til byen tok 30 min.  Minutter der æ bare va bekymra for at telefon skulle dø.  Igjen måtte æ be til han der oppe.  Å det hjalp.  Vi kom oss fram.  Svigermor hadde lammestek klar til oss.  Som ho fortvilt hadde prøvd å holde varm.  Aldri har vell maten smakt bedre enn den gjorde i går kveld.

Æ sovna med tommeln i munnen i foster stilling.  Før æ sovna sa æ til gubben ” du det kan nu bare bli bedre fra hær?”  Æ e nu egentlig ganske stolt over mæ sjøl.  Æ stod i det, æ klarte å bevare roen.  Å det skal æ fortelle dokker e fan ikke verst!  Nu skal vi snart starte inn til London og hente guttan boys.  Først skal æ bare ta mæ en prat me han der oppe ” kjære Gud, kan du holde et øye med oss sånn at vi ikke får skade på bilen?”

Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  “Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there”  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ “Fan å.  Æ e nødt til å fær”

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..

E det nå æ har nok av etter at æ ble syk så e det tid.  Det e sjelden æ ser på klokka å stresse lengere.  E det en god ting å ha mye tid?

Når æ va frisk og i jobb va det fullt kjør.  Som andre vanlige menneska så va det middagslaging rett etter jobb, husarbeid, tur med hundan, besøk, hytte tura, fisketura, ja det va sjelden æ hadde det kjedelig.  Det va nok å gjøre.  Å mye stress.  Æ følte alltid at det va et eller anna æ måtte gjøre, burde gjøre å kunne gjort.  Det va alltid et prosjekt med huset.  Male, skru og rydde.  Dro vi på hytta så va det alltids nå der æ måtte gjøre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Æ trur æ levde livet mitt litt på autopilot.  Selv om æ brukte å stoppe opp litt av og til å filosofere over livet og meninga med det, så va det ikke mye tid til det.  Foruten om når æ va ute i naturen, det va mitt fristed.

Æ trur at sånn e det for mange av oss.  Vi stresse rundt for å holde huset fint, vi male stua enda det bare e et par år sia sist vi malte det og det strengt tatt ikke e nødvendig.  Vi renn rundt på møta, fotball treninger med ungan, stresse for å lage til taco kveld med venninnan, vi løpe rundt oss sjøl mens vi prøve å rekke alt sammen.  Kollapse gjerne på sofaen når kvelden kommer, dau sliten.  Omgitt av masse lyda hele dagen.  Tv, radio etc etc.

Kor mange av oss tar oss tid til å sitte ned å tenke. Med kun stillhet rundt.  Stoppe opp litt å spør ka e det vi holde på med?  Ka e viktig?  Hvis du fikk beskjed om at du ble til å dø om en måned.  Ka ville du brukt tida di på da?

“Tid er gratis, men samtidig uvurderlig. Du kan ikke eie den, men du kan bruke av den. Du kan ikke beholde den, men du kan bruke den opp. Og når du ikke har den lenger, kan du aldri få den tilbake.” – Ukjent

I dag bruke æ mye tid på å tenke.  På livet, på dem æ e glad i og på det som gir mæ nå. Ka gjør mæ glad, og ka gjør mæ trist.  Tenke på det æ kan gi andre. Ka æ skulle ønske æ kunne gi.  Æ bruke mye tid å tenke på alt æ e takknemlig over.  Den lista e lang.  Æ tenke mye på det å leve.  Kor godt det e, og kor heldig æ e som faktisk e i livet.  Æ bruke mye tid og tenke på menneska æ e glad i.  Folk æ har i livet mitt, har hatt i livet mitt og som betyr mye for mæ.

Æ kan oppleve en enorm glede og takknemlighet av å sitte ute på trappa å høre småfuglan synge på morra kvisten.  Eller sitte ute å høre på stillheta.  Æ kan rett og slett bli kjempe emo av det.  Fordi det e så vakkert.  Æ la ikke så mye merke til det før.  Ikke på samme måte.  Fordi hodet mitt alltid va opptatt med andre ting og mange plana. Det va ikke tid å nyte småfuglan på en skikkelig måte.  Før nu.

I sommer satt æ ute å studerte ei humla som jobba.  Æ va så fasinert av den lille skapningen.  Så vakker, så sterk.  Ei humla?!  Æ har nu sett humler tusenvis av ganga før.  Men æ så dem ikke egentlig.  Æ la bare merke til dem.  Litt sånn va det før æ ble syk.  Æ levde nu bare.

Kanskje æ fundere på for mye, men æ trur ikke det.  Æ trur det e sundt, og at det e bra at æ har vært nødt til å stresse ned.  Stoppe opp å puste litt.  Så lenge man ikke begynne å overtenke.  Bruke en masse tid på å gruble på ting man ikke kan gjøre nå med.  Det e ikke sundt.  Da kan tankan bli til bekymringer og deppresive følelsa.

Av og til så tenke æ for mye på korsen livet mitt va før.  Kor mye æ savne dela av det.  Æ kjenne på sorgen, men prøve å ikke la den slå rot i mæ.  Det e ikke bestandig det e lett og forandre tankemønster, men det e fullt mulig.  På sånne daga bruke æ tid på å gjøre positive ting, eller være i lag med positive menneska.  Det e den beste medisin.

Har æ blitt mer klar over tida og måten æ bruke den på fordi æ har vært alvorlig syk.  Fordi livet mitt va trua?  Helt klart.  Det har vært en øyeåpner.  Æ har jo alltid vist at æ ikke va udødelig.  Æ ble jo kjent med døden da æ va veldig ung. Og har opplevd døden ofte i jobben min.  Men allikevel så e det jo ikke nå man bruke mye tid å tenke på.  Å det bør man ikke heller.  Vi skal jo ikke gå rundt å tenke på døden!

Men æ trur vi alle kunne ha godt av å stoppe opp litt.  Å kjenne litt på livet våres.  E det nå du vil gjøre annerledes?  Gjør det!  E du i et ulykkelig forhold?  Gjør nå med det.  Mistrives du i jobben?  Skift!  Stresse du for mye?  Stress ned!

E det en ting æ har lært så e det at livet e skjørt.  På et lite øyeblikk så kan det bli totalt forandra.  Det kan bli positive forandringa, eller alvorlige forandringa.

Før brukte æ frasen “vi leve bare en gang” hver gang æ gjorde nå spontant, eller hadde løst å gjøre nå.  På Sunnås kom æ over en artikkel skrevet av Cristine Ottestad (https://christineotterstad.com/2013/06/30/du-dor-bare-en-gang/.)  Ho sir nå veldig klokt.  Les artikkelen den va veldig bra.

Du DØR bare èn gang – men du lever hele tiden! Hver dag – om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt.

Folkens bruk tida rett.  Nyt livet litt mer. Grip dagen!  Stress ned.  Tilbring tid med folk som gjør dæ glad.  Gjør mer av det som føles bra, som gjør dæ lykkelig.  Sett dæ ned å pust.  Ta dæ tid til å leve mens du kan.

Klæm fra ei som e i det filosofiske hjørnet i dag 🙂

Æ vet ikke helt om æ e klar over for et prosjekt vi har begynt på.  Æ vet i alle fall ikke korsen det kommer til å gå.  Æ som knapt klare fredagsvasken e begynt med prosjekt pusse opp kjøkkenet.

Ja nu e æ jo ikke aleina om det.  Gubben skal jo delta, og æ har fått henta inn hjelp fra ei god venninna.  Takk gud for gode venna sir æ bare!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når vi eide hus i byen pussa æ opp kjøkkenet aleina.  Æ gikk hjemme sykemeldt på grunn av ei knekt skulder.  Å æ malte å pussa og flikka.  Det va høyre armen som va knekt.  Så æ malte med venstre!  Ikke f om æ ville la en knekt arm hindre mæ i å være aktiv.  Det gikk strålanes.  Det va jævla vondt, og det ble nån skjønnhetsfeil hær og dær, men æ va fornøyd.

Æ har alltid vært glad i å male.  Egentlig så har æ vært glad i alle prosjekta æ har hatt.  Enten oppussing eller vasking og ommøblering.  Forandring fryde, og det e så nais når man får det fint rundt sæ.

Æ har ikke tatt i en malekost siden æ ble syk.  Æ har tenkt tanken mange ganga.  At det hadde vært fint å malt og fornya litt.  Men det har blitt med tanken.  Det tok mæ 3 år å få hengt opp nye gardina.  Det sir litt om speed nivået mitt nu.  Men nu skal æ prøve mæ med malerkosten igjen.

Kjøkkenet vi har nu e fra atten hundre og brødmangel.  Nu e æ nu glad i gamle ting, men det e ikke vakkert.  Det e dritstygt.  Så vi har kjøpt oss en nytt kjøkken.  Helt nytt e det ikke.  Vi leie jo bare hær, så det e begrensa kor mye peng vi legg i det.  Men vi har fått kjøpt et brukt kjøkken som ser adskillig bedre ut enn det vi har.  Siden vi slipp å flytte, og får lov å bli boanes hær forever så gjør vi gjerne jobben.  Huseier sjøl betale for de dyre tingan som rørlegger og elektriker, så æ syns vi har en god deal 🙂

Så i helga så skal vi rive ned det gamle,vaske rundt, male vegga og tak og sett på nytt gulv.  Æ e spent.  Æ e fan så spent på korsen det skal gå.  Litt nervøs å, for det må bli ferdig.  Man e jo rimelig avhengig av et kjøkken, så det kan ikke dreg ut i langdrag.

Æ prøve fortvilt og psyke mæ opp.  Planlegge korsen æ skal gjøre det.  Kor ofte må æ ta pause, kor ofte må æ gå å legge mæ å sove.  Kor sliten blir æ av det hær?  Kommer æ til å gå på en mega smell?  Eller vil æ bli overraska? Kanskje det ikke blir nå som helst problem!

I går tømte æ kjøkkenet for ting å tang.  Det tok vell en times tid.  Æ sov en time etterpå for det va slitsomt.  Ikke det fysiske å bære å putte i esker.  Men organiseringa.  Hodet måtte jobbe.

Etter powernappen min måtte æ kjøre til byen for å kjøpe grunning.  Æ kom inn i butikken.  Fikk hjelp til å finne rett pussepapir, og sa “æ treng sånn der. uhh ja du vet..sånn der til å ha på veggen”  Fyren så på mæ som et stort ?  Der e ganske mye dem har i ei maler forretning som man kan ha på veggen.  Hjernen min hadde pause. åhh ka e det det hete! “Ja sånn der æ tar på veggen før æ male” fikk æ sagt til slutt.  Han skjønte ka æ mente.  Æ følte mæ som en kronidiot, men æ flirte med mæ sjøl når æ kjørte hjem.  Duste hjerne

Når æ va å kjøpte maling til vegga tak og lister, va han så søt at han skreiv på spannan kor dem skulle brukes.  En liten ting tenke du, for mæ betydde det all verden.  Vet ikke om han viste at æ ikke e helt på nett, eller han skjønte det av alle spørsmålan mine, men æ ble veldig glad for det.  Æ treng i alle fall ikke bekymre mæ for om æ male listan med takmalinga!

Æ vet jo ikke før æ har prøvd.  Æ skal nu gjøre mitt for å stay positiv til det motsatte e bevist. Før og etter bilda av kjøkkenet kommer!  Kanskje før og etter bilde av trynet mitt å 😉

Som dokker ser har tvilen forlatt kroppen min!  Den skal ikke få innpass igjen har æ bestemt mæ for.  Æ kan være veldig sta når æ slår den sia til!  Ønske dæ som sitt hær å lese innlegget mitt ei nydelig helg!  Klæm fra mæ til dæ!

Søndag 16 sept.

Æ e akkurat kommet hjem etter tre tima i stallen!  Mye lengere enn æ burde, men æ mollkose mæ sånn at æ nekta å høre på fornuften.  Ville ikke avslutte for å dra hjem å hvile!  Fy flate for en nydelig ettermiddag det har vært!

Har hatt han Kongen i to uker nu.  Syns nu sjøl at æ har vært veldig flink å ikke overdrive aktiviteten i stallen.  Har stort sett vært innom en tur om dagen, sånn ca en time.  Å det har gått over all forventning!  Æ har klart balansegangen, passa på å hvile både før og etter.  Har stort sett klart å ikke gjøre alt for mye arbeid.  Med det mene æ at æ har konsentrert mæ om en hest, måkka en boks og ikke gjort alt for mye arbeid.  Selv om det klør i fingran.  Æ like jo arbeidet som e i en stall

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Æ trur æ har vokst fire cm de hær ukan.  For æ e så jævla stolt over mæ sjøl!  Æ mestre!  Æ mestre den svære hesten, æ rir, og best av alt æ mestre å holde fatiquen i sjakk.  Det gjør mæ så lykkelig, så jævla glad!

Har æ endelig funnet en aktivitet som æ kan gjøre uten å bli ligganes?!  Nå å gjøre som gir mæ tonnevis med glæde, hjernetrim og fysisk trim!  Æ føle for å danse på bordet.  Sprette champangen å feire livet!

I dag va vi å ridde på ridebanen.  Æ følte mæ trygg på hesten, han lystre mæ godt og æ trur vi har bygd opp en gjensidig respekt for hverandre.  Æ tør å trave, å æ får det til.  Det blir bedre for hver gang æ sitt på ryggen hans.  Etter at vi va ferdig på banen ridde vi en tur i skogen.  Det va en ekstase for hjernen min!  Nydelige høstfarga og lukta av høstskog.

Æ va så lykkelig.  Sang og tralla, og va et eneste stort glis. Hadde nån hørt mæ inni skauen e det mulig dem hadde blitt bekymra.  Tenk at ho der kan nu ikke være helt god.  Det har æ nu forsåvidt heller aldri påstått 😉

Nu planlegge vi å ta hestan med til Grense Jakobselv å ri langs stranda.  Litt sommer fugla i magen på grunn av det.  Det blir en lang kjøretur, samt det å ri på en ukjent plass kommer til å kreve mer av mæ.  Æ bør ikke være sliten når æ rir.  Safety first!

Mandag 17 sept.

Det hær innlegget blir todelt.  Det æ skreiv oppfor hær skreiv æ i går etter at æ va kommet fra stallen.  Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme.  Full av energi og lykke etter en flott ettermiddag i stallen.  Æ plinka på tastaturet mens elsklingen laga middag. Måtte skrive mens æ kjente på alle følelsene æ hadde.  Mens æ satt å spiste kicka den jævla fatiquen inn!

Æ begynte å frys, fikk ei hodepine from hell, og hadde så vondt i kroppen at æ knapt klarte å reise mæ opp å kræke mæ inn i seng.  Æ va nødt til å ta sovetablett.  Det må æ når æ blir så sliten.  Når hodet e blitt overstimulert uten hvile så klare æ ikke å sove, å søvn e det eneste som hjelpe om ubehaget skal gå over.

Æ sovna fort.  Heldigvis.  I dag når æ våkna har æ det ikke så bra.  Æ har smerter i hele kroppen, å føle mæ elendig. Det kjennes ut som æ har vært på fylla i ei uka.  Note to myself..”Ikke overdriv for fan”!!!

Nu må æ skrinlegge alle planan mine.  Nu hadde æ ikke så fryktelig mange plana, men dem æ hadde må kanselleres.  Æ blir i stabilt sideleie til kroppen har balansert sæ å æ har fått tilbake energien.

Dag tre.  Æ har ikke klart trening.  Æ har tatt dizel på en fem minutters gåtur, men ikke klart å kjøre ned å trene 🙁  Tre daga straff for en liten overdrivelse.  Tre daga i senga. Nu mæ æ lære!  Æ blir så sur på mæ sjøl.  Fatte ikke at det skal være så jævla vanskelig å lytte til kroppen min!

Det tok mæ 5 daga å komme til normalen igjen..Daga kroppen ikke va samarbeidsvillig. Daga der humøret ikke va det beste. Va det verd det?  Der og da så va det jo det.  Æ hadde en flott dag. De dagan æ har følt mæ tom har ikke vært like flott.

Nu har æ kjent på det hær i over tre år.  Allikevel blir æ like optimistisk når kroppen virke.  Håpet mitt blir fornya og æ blir sikker på at nu e fatiquen på bedringens vei.  Det tenke æ hver gang æ har mer enn en god dag.   Så kommer en dårlig dag.  Eller ei uka.  Å æ blir motløs.  Fortvila og deppa.  Tenke at den hær dritten har forplanta sæ i kroppen min for ever.

Æ vil være normal!  Æ vil ha tilbake livet mitt!  Æ vil våkne opp å sprudle av liv igjen.  Kjære Gud ikke ta fra mæ den gleden æ føle med å være i stallen.  La mæ få lov til å ha den aktiviteten.  La mæ klare å mestre det! Det e nu ikke så forbannades mye å be om e det?!

Veien blir til mens man går sies det.  Nu har æ gått såpass langt at den veien burde være ferdig laga.  Æ burde ha lært nu.  Vil æ nån gang lære mæ å leve med det hær?

Tenk at man e så teit.  Nesten hele livet mitt har æ gått rundt å vært misfornøyd med min egen kropp!  Så mange bortkasta år.  Så mye misnøye. Tenk på alt æ har gått glipp av fordi æ har tenkt æ ikke va bra nok.

Æ hadde flirt høyt hadde nån sagt til mæ for få år siden at æ ble til å trene på et treningssenter.  Æ hadde flirt ennu mer hadde nån sagt at æ kom til å trene i en trang tights og ei skjorta uten arma.  Æ har hatt mange kompleksa for arman mine..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Den blødninga i hodet mitt har ført med sæ nå godt å.  I form av at æ e blitt veldig trygg på mæ sjøl.  Æ gir mer fan.  Æ har innsett at det fins langt viktigere ting hær i livet enn å se deilig ut.  Æ drit en lang dag opp i om æ har oldemor vedheng under arman.  Av at magen disse, og puppan heng.  Who the f care?  Ikke æ i alle fall.

Nu like æ jo å føle mæ bra , æ som alle andre dødelige.  Men æ føle mæ fin når æ trene i trikoten min.  Det e jo ikke sikkert andre syns det ser så bra ut , men hvis nån skulle syns det va ubehagelig e det jo bare å snu sæ vekk.  Æ har nu enda ikke opplevd det etter tre år på Evo.  Det e nå vi går rundt å trur.  At andre e så jævla opphengt i korsen man ser ut.  Æ ser nu knapt på folk når æ trene.  Æ e opptatt av øvlesan æ skal utføre, ikke korsen folk ser ut rundt mæ.

Det e mange menneska som e fange i sin egen kropp.  Tynne, tjukke, høye, lave, muskuløse og mindre muskuløse.  Fanget fordi dem ikke trives med kroppen sin.  Som bruke år og daga på å gå rundt med en masse negative følelsa.  Gud for et waist!  Slutt med det!  Livet e langt mer enn en kropp!  Så synd at man må bli syk før man skjønne det.

Misforstå mæ rett.  Æ elske kroppa.  Med menneska inni.  Når æ blir bergtatt av nån e det på grunn av personligheta, humoren og verdian dem innehar.  Nåja..æ e veldig bergtatt av han Tom Hardy (skuespiller), det e kun for utseendet hannes, og kanskje litt for utstrålinga han har 😉

Poenget æ prøve å komme fram til e at blir man glad i nån, så e ikke kroppen det viktigste.  Æ har aldri elska nån så høyt som æ elske min samboer.  Æ elske pondusen hannes, og ville elske han like høyt om han va 200 kg.  Eller ikke hadde muskuløse arma.

Tenk hvis man brukte all den energien man bruke på å gå rundt å være misfornøyd til å være glad i sæ sjøl.  Ka ville skje da?  Et av mine tante barn posta en fantastisk video på FB.  Et eksperiment en klasse gjorde med to planter.  Den ene ble skjelt ut hver dag.  Den fikk ingen kjærlighet.  Den andre fikk bare godord.  Begge fikk like mye næring og vann.  Korsen blomst trur dokker visna?

Ka skjer med kroppen våres hvis den bare får negativ feedback?  Hvis vi hver gang vi ser oss i speilet disse den og fortelle kor stygg, feit, kvisat etc den e?  Ka skjer hvis vi begynne å elske den?

Det kan æ fortelle dokker.  Det e helt gratis.  Æ skal ikke ha nå for det.

Fortelle dæ sjøl hver dag nå positivt om dæ .  Hver gang du ser morra trynet ditt i speilet skal du si nå fint om dæ sjøl.  Slit du med fysiske utfordringa, så skryt hver gang fotan bevege sæ fremover.  Skryt av kroppen når den klare å reise sæ fra stolen. Fremhev dæ sjøl, fremsnakk! Si det selv om du egentlig ikke mene det eller har trua.  Fortell kor nydelig puppa du har, selv om dem heng nede på knærne, kor nydelige øya du har, og for ei sprett rompa som skjule sæ der bak.

Etter kort tid vil holdninga di når du går forandres.  Kroppen din vil begynne å oppføre sæ mer stolt. Du vil begynne å gå mer rett, med en mer stolt gange.   Det vil skinne positivitet ut av den.  Og best av alt det hær påvirke humøret ditt også.  Det fysiske og psykiske heng i lag.  Dem påvirke hverandre både negativt og positivt.

Gjør det som et eksperiment.  Prøv det ei uka hvis du går rundt å trur du ikke e bra nok.  At kroppen din ikke e fin nok.  Kroppen din e bra nok.  E du klar over for et maskineri som dunke der inne?  All jobben den gjør 24/7 for å hold liv i dæ.  Vær takknemlig for at du har en kropp!

Æ vet det virke.  Æ har sjøl gjort det.  Æ har sjøl vært fanga i en misfornøyd kropp.  Ikke nu lenger.  Ikke fan om æ skal bruke mer av mi tid hær på Jorda på å hate kroppen min!  Love your self, then other will to!

Nu skal æ ta min kropp ned på trening.  Lysta e ikke der, det friste mer å bli i senga i dag.  Men æ vet at æ har godt av det.  Æ blir glad av det, og føle mæ bra hver gang æ har klart å gjennomføre ei økt. Æ e glad i kroppen min.  Glad for at den fungere selv om den e litt skada.

Go hælg til dokker alle!  Gjør nå godt for kroppen din i dag 🙂

Det skjer fra tid til annen.  At æ gjør nå spontant.  Nå som ikke e planlagt og tenkt nøye gjennom.  Litt på trass.  Litt” fuck you fatique æ leve livet mitt som æ vil”!  Og det e helt greit at æ gjør det.  Bare det ikke sklir helt ut.

I morrest når æ våkna så kjentes det i hele kroppen at æ nok hadde vært litt for lenge i stallen i går.  Gjort akkurat litt for mye, så balansen ikke va i chakra makra og batteriet begynte å blinke rødt.  Æ va ikke helt på felgen, men langt nok nede på batteribaren til at det kjentes.

Æ brekte mæ opp av senga, fikk i mæ mat å kaffe intravenøst.  Neida, æ drakk den på vanlig måte, men æ drakk mange koppa.  Kjørte i stallen og slapp ut hestan, dro hjem og flata ut på sofaen.  Æ tenkte i mitt stille sinn ” why Sølvi…Koffer må du overdrive hele tida”.  Æ vet jo svaret.  Det e så deilig!  Så deilig å holde på med nå æ elske.  Det e så kos å være i stallen.  Det e ikke bare bare å bryte opp å tenke fornuft.

Æ lå på sofaen og prøvde å manne mæ opp til trening med samboeren min når han va ferdig på jobb.  Hver cella i kroppen min stiritta imot.  På sånne hær daga, så må æ pushe mæ sjøl.  Æ lå å halvsov når telefon ringte.  Ei venninna av mæ som lurte på om æ ville være med på kafe.  Ja!  Æ nølte ikke et sekund.  En bytur va akkurat det æ trengte.  For å karre mæ i dusjen å komme mæ i gang.

Mens æ dusja så planla æ.  Litt forandring i planen i dag.  Fær på kafe, fær på jobben til samboer og slapp av litt, så trene.  Veldig fornuftig syns æ sjøl.  Æ va på kafe en times tid.  Kosa mæ med deilig pai og kaffe.  Fikk skravla med venninna mi som æ ikke har gjort på flere måneder.  Vi fikk cahsa opp, ka vi gjorde, kor vi va i livet.  Kjempe koselig.  Etter kafe gikk vi innom nån butikka.  Æ shoppa ikke, bare skravla med folk og så på produkter.

Etter to tima sa æ at æ va fornøyd.  Det va ho å.  Man treng ikke være syk/skada for å bli sliten av en bytur..  Æ dro innom jobben til gubben, sa at trening i dag nok ikke blir aktuelt.  Heller ikke nå middagslaging.  Det va selvfølgelig greit for han.

Når æ kjørte hjem følte æ mæ kjempe fornøyd.  Sliten men glad.  Det ble ikke trening i dag heller.  Æ skippa den i går å.  Men i morra skal æ trene.  Da e det ingen bønn for da har æ Pt time.  Den e ikke like lett å skippe 🙂  In a way så har æ jo trent i dag.  Mentalt trening på bytur.  Hodet mitt har blitt trigga med lyda, folk og multitasking.  Det e en viktig form for trening for et skada hode.  Å best av alt, best av alt e at æ har fått litt sosial kos.  Det leve æ lenge på!

Av og til må æ velge bort ting, og adde nå anna isteden.  Av og til e det hensiktsmessig og fornuftig.  Nån gang e det veldig smart å ikke bare ha fokus på trening.  Man må kose sæ litt med livet fra tid til annen!

Carpe Diem!

Tirsdag fikk æ en tlf på morra kvisten.  Ei venninna som lurte på om æ ville være med i stallen en tur.  Formen kjentes bra ut, så det sa æ ja til.  Æ drakk morra kaffen min, passa på å få i mæ frokost for å være sikker på at kroppen i alle fall hadde fått påfyll av energi før æ kjørte bort.

Det e lenge sia æ har vært i stallen.  Sommeren har vært litt hektisk.  Vell kanskje ikke i normale folks øya, men for mæ så har det vært nå hver dag, så æ har ikke hatt “poeng” til å dra i stallen.  Det va så deilig å få kose litt med dyran igjen.  Hesta e nå av de vakreste skapningan på jorda.  Å være i lag med hesta e en lidenskap æ har hatt hele livet.  Litt til og fra, men æ har alltid kommet tilbake til stallen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En milepæl for mæ va da æ fikk ri igjen etter at æ ble syk.  Det va på en utflukt i regi av Opptrening sentret i Alta.  Før æ kom mæ på hesteryggen, så tenkte æ ” det hær kommer aldri til å gå bra!”  Æ va drit redd.  Elendig balanse e ikke så forenelig med hesteryggen.  Men det gikk over all forventning.  Å æ va mildt sagt lykkelig når æ igjen kunne ri.  Æ trava til og med.  Uten ramle av!

For 1 års tid siden, så haika æ med en gammel venninne av mæ ned til byen.  Det va i den tida æ ikke fikk lov å kjøre bil.  Når vi va unga så va vi gode venninner og holdt på med hesta i lag.  I mitt voksne liv, har æ ikke hatt kontakt med ho, anna enn at man har hilst på hverandre når vi har truffe hverandre.  Ho fortalte at ho fortsatt hadde hesta, kor æ spurte om æ kunne få bli med i stallen.  Som sagt så gjort.  Å ho ble ikke kvitt mæ 😉  Æ ble bitt av hestebasillen igjen!  Å har vært i stallen innimellom og hjulpet litt til, ridd litt å kosa mæ.

Nu skulle man jo tru at det å holde på med nå som man elske skulle fylle kroppen min med energi.  Ei lykkepilla i form av gode opplevelsa.  Men sånn e det dessverre ikke.  Når æ har vært i stallen en time eller to så kommer æ hjem helt på felgen.  I dag har æ sove to og en halv time på sofaen.  Etter to tima i stallen.  Æ gjorde ikke så kjempe mye der.  Æ kosa litt med en av hestan, leide fire hesta ut på beite og måkka ei trillebår med møkk.  Så skravla æ litt.  Å det va nok for dritt hjernen min.  Akkurat nu e æ litt sur å lei.  Litt oppgitt.  Fordi æ har følt mæ så fin form den siste tida.  Æ tenkte kanskje det har skjedd nå mirakuløst i kroppen min.  At fatiquen e på retur.

Det e jo ikke første gang det skjer.  At formen min har føltes så god at æ har tenkt at nu e æ blitt helt frisk!  Å så får man et slag i trynet igjen, og så forstår æ at det e nok ikke så enkelt.  Når det skjer så blir æ i dårlig humør.  Forståelig nok.  Håpet blir litt tatt fra mæ.  Et steg frem og to tilbake.  The story of my life!

Æ hadde egen hest når æ va ungjenta.  Siden ho mamma va syk når æ sku konfirmeres,  så kjøpte vi hest i stede for å stelle i hop en konfirmasjon.  Det va helt i orden for mæ.  Æ ville jo bare konfirmeres så æ sku få peng nok til å kjøpe hest anyway.  I det siste året har æ flørta med tanken på å kjøpe mæ hest igjen.  Men en hest e ikke bare kos.  Det e mye jobb, og en kostbar hobby.

Hodet jobbe selvsagt når æ e i stallen.  Æ må konsentrere mæ.  Som æ må med omtrent alt æ gjør.  Når man e lammi dyr på flere hundre kg, e det enda viktigere å være “på nett”.  Når æ rir så e æ litt engstelig for at æ skal ramle av.  Ka skjer med hodet mitt hvis det får en til skade?  Eller æ brekk nån bein å ikke kan trene på lang tid.  Når æ tenke sånn så bruke æ å si til mæ sjøl ” ja ka skjer om du går ut døra å en meteoritt ramle ned i skallen på dæ?”  Man kan jo ikke gå rundt å være engstelig for å leve!  Det som skjer det skjer.

Man vet ikke før man har prøvd tenke æ.  Nu skal æ ha en hest på for i en måned å se ka som skjer med mæ.  Klare æ det?  Å dra i stallen hver dag.  Går det utover treninga mi hvis æ gjør det?  Blir hodet vant med det etter hvert og mindre sliten?  E det verd å bli kjempe utslitt, hvis man i alle fall føle sæ lykkelig når man når man e i stallen?  Gjør det nå om æ blir i senga resten av dagen?  Vil det jevne sæ ut, eller kommer æ til å gå på en kjempe smell igjen?  Det vil tida vise.  Æ skal i iallfall prøve.   Det e tross alt bedre å ha prøvd å feila, enn ikke prøvd i det hele tatt!

Dessuten så har æ hatt en lang prat med Kongen, som hesten hete. Æ har fortalt han om mine utfordringa, at han må oppføre sæ, ikke hiv mæ av, eller finne på å sparke mæ. Hvis han gjør det skal han få godis hver dag og godt stell. Æ trur han forstod mæ. Han kose klødde mæ nu tilbake når vi stod der i stallen å snakka. Litt sånn ” slapp av kjerring, ikke vær så engstelig. Bare husk å ta med gulrot så har vi en deal” 😉