Søndag 16 sept.
Æ e akkurat kommet hjem etter tre tima i stallen! Mye lengere enn æ burde, men æ mollkose mæ sånn at æ nekta å høre på fornuften. Ville ikke avslutte for å dra hjem å hvile! Fy flate for en nydelig ettermiddag det har vært!
Har hatt han Kongen i to uker nu. Syns nu sjøl at æ har vært veldig flink å ikke overdrive aktiviteten i stallen. Har stort sett vært innom en tur om dagen, sånn ca en time. Å det har gått over all forventning! Æ har klart balansegangen, passa på å hvile både før og etter. Har stort sett klart å ikke gjøre alt for mye arbeid. Med det mene æ at æ har konsentrert mæ om en hest, måkka en boks og ikke gjort alt for mye arbeid. Selv om det klør i fingran. Æ like jo arbeidet som e i en stall
Æ trur æ har vokst fire cm de hær ukan. For æ e så jævla stolt over mæ sjøl! Æ mestre! Æ mestre den svære hesten, æ rir, og best av alt æ mestre å holde fatiquen i sjakk. Det gjør mæ så lykkelig, så jævla glad!
Har æ endelig funnet en aktivitet som æ kan gjøre uten å bli ligganes?! Nå å gjøre som gir mæ tonnevis med glæde, hjernetrim og fysisk trim! Æ føle for å danse på bordet. Sprette champangen å feire livet!
I dag va vi å ridde på ridebanen. Æ følte mæ trygg på hesten, han lystre mæ godt og æ trur vi har bygd opp en gjensidig respekt for hverandre. Æ tør å trave, å æ får det til. Det blir bedre for hver gang æ sitt på ryggen hans. Etter at vi va ferdig på banen ridde vi en tur i skogen. Det va en ekstase for hjernen min! Nydelige høstfarga og lukta av høstskog.
Æ va så lykkelig. Sang og tralla, og va et eneste stort glis. Hadde nån hørt mæ inni skauen e det mulig dem hadde blitt bekymra. Tenk at ho der kan nu ikke være helt god. Det har æ nu forsåvidt heller aldri påstått 😉
Nu planlegge vi å ta hestan med til Grense Jakobselv å ri langs stranda. Litt sommer fugla i magen på grunn av det. Det blir en lang kjøretur, samt det å ri på en ukjent plass kommer til å kreve mer av mæ. Æ bør ikke være sliten når æ rir. Safety first!
Mandag 17 sept.
Det hær innlegget blir todelt. Det æ skreiv oppfor hær skreiv æ i går etter at æ va kommet fra stallen. Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme. Full av energi og lykke etter en flott ettermiddag i stallen. Æ plinka på tastaturet mens elsklingen laga middag. Måtte skrive mens æ kjente på alle følelsene æ hadde. Mens æ satt å spiste kicka den jævla fatiquen inn!
Æ begynte å frys, fikk ei hodepine from hell, og hadde så vondt i kroppen at æ knapt klarte å reise mæ opp å kræke mæ inn i seng. Æ va nødt til å ta sovetablett. Det må æ når æ blir så sliten. Når hodet e blitt overstimulert uten hvile så klare æ ikke å sove, å søvn e det eneste som hjelpe om ubehaget skal gå over.
Æ sovna fort. Heldigvis. I dag når æ våkna har æ det ikke så bra. Æ har smerter i hele kroppen, å føle mæ elendig. Det kjennes ut som æ har vært på fylla i ei uka. Note to myself..”Ikke overdriv for fan”!!!
Nu må æ skrinlegge alle planan mine. Nu hadde æ ikke så fryktelig mange plana, men dem æ hadde må kanselleres. Æ blir i stabilt sideleie til kroppen har balansert sæ å æ har fått tilbake energien.
Dag tre. Æ har ikke klart trening. Æ har tatt dizel på en fem minutters gåtur, men ikke klart å kjøre ned å trene 🙁 Tre daga straff for en liten overdrivelse. Tre daga i senga. Nu mæ æ lære! Æ blir så sur på mæ sjøl. Fatte ikke at det skal være så jævla vanskelig å lytte til kroppen min!
Det tok mæ 5 daga å komme til normalen igjen..Daga kroppen ikke va samarbeidsvillig. Daga der humøret ikke va det beste. Va det verd det? Der og da så va det jo det. Æ hadde en flott dag. De dagan æ har følt mæ tom har ikke vært like flott.
Nu har æ kjent på det hær i over tre år. Allikevel blir æ like optimistisk når kroppen virke. Håpet mitt blir fornya og æ blir sikker på at nu e fatiquen på bedringens vei. Det tenke æ hver gang æ har mer enn en god dag. Så kommer en dårlig dag. Eller ei uka. Å æ blir motløs. Fortvila og deppa. Tenke at den hær dritten har forplanta sæ i kroppen min for ever.
Æ vil være normal! Æ vil ha tilbake livet mitt! Æ vil våkne opp å sprudle av liv igjen. Kjære Gud ikke ta fra mæ den gleden æ føle med å være i stallen. La mæ få lov til å ha den aktiviteten. La mæ klare å mestre det! Det e nu ikke så forbannades mye å be om e det?!
Veien blir til mens man går sies det. Nu har æ gått såpass langt at den veien burde være ferdig laga. Æ burde ha lært nu. Vil æ nån gang lære mæ å leve med det hær?