Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  “Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there”  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ “Fan å.  Æ e nødt til å fær”

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..