For ei heftig uke det har vært!  Mandag dro æ til Nordreisa og Storslett Dps.  Kofferten va pakka til bristepunktet fordi æ hadde ingen aning om æ skulle være dær en dag eller tre uker.  Og med det skitzoe været vi har, så va alt fra ullongs til bikini pakka ned.  Æ vurderte å ikke dra, fordi æ har vært litt på felgen igjen.  Det har vært hardt for kroppen de siste ukan.  Ikke har æ fått trent som æ bør, og æ har nok overdrevet timan æ har stått å malt.

Men som æ sa til gubben ” det gjør ingenting om æ kollapse en måned eller to når vi e ferdig.  Fordi æ kan ligge på sofaen å nyte at det e orden rundt mæ”  Å det mene æ.  Det e verd å bli totalt utmatta av jobben vi gjør her hjemme.  Belønninga e større en ubehaget og smertan æ leve med nu.  Æ begynne å se enden.  På kaoset og malingspann som står stabla overalt.

Men over til Storslett.  Det va rart og komme tilbake dit.  Det e fire år sia sist æ va der.  Å da va æ veldig syk.  Det som slo mæ når æ va kommet til avdelinga, e kor hjemmekoselig det e der.  Personalet speile atmosfæren.  Det e en sånn ro der.  Ingen påtrengende helsepersonell som skravle hull i hodet på dæ.  Har du lyst å snakke, så e dem dær.  Har du ikke lyst å snakke, så får du være i fred.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skuldran mine senka sæ straks æ kom inn døra.  Etter lunsj så va det samtale med psykiater. Som forøvrig va den samme som sist æ va der i 2015.  Vi snakka om korsen det va når æ va dær våren 2015.  Sommeren 2015 og seinsommeren når æ va begynt å komme ut av tåka æ hadde vært i så lenge.  Vi va begge enig i at det va en alvorlig depresjon æ hadde.  Ikke tvil om det.

Så diskuterte vi min bipolar 2 diagnose.  Æ hadde jo ikke fått fordøyd den før æ fikk min somatiske sykdom.  Ikke tenkt gjennom den ordentlig.  Va æ bipolar?  Eller va det bare år med gørr som hadde satt sæ i kroppen min?  Å før æ fikk sjansen til å tenke om diagnosen va rett, så fikk æ hjerneblødning å ble satt ut av spill.  Lenge.

I tre år så har æ fundert på den.  Om den e rett.  Æ har gått å venta på at en ny depresjon skulle komme.  Eller at least en hypoman fase.  Æ har hatt tunge daga, bevare mæ vell.  Æ har hatt daga der æ har tenkt at æ ikke kommer til å klare det hær.  Komme mæ gjennom.  Stå oppreist.  Æ har vært lei mæ.  Fylt av en bunnløs sorg.  Æ har vært eitranes forbanna.  Men æ har ikke vært depressiv.  Ikke en gang har æ tenkt tanken at livet ikke e verd å leve.

Psykiater va enig med mæ at æ burde fått depressive perioder hvis æ e bipolar. Ikke minst så e æ blitt observert, testa i det vide og brede og tilbringt mer en et år på diverse institusjoner.  Ingen har vurdert mæ som depressiv.  Og i dag kom epikrisen fra Storslett.    Diagnoser : Ingen aktuelle psykiatriske diagnoser.   Diagnosen som ble satt i 2015, blir endra til F32.2 : Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer.  Ny versjon av epikrise fra 2015 sendes ut!

Så e æ ikke bipolar afterall!  Gubben sa han skulle sette egen diagnose på mæ.  En tanke hjerneskada, null tålmodighet og lett antennelig.  Den kan æ for såvidt være enig i 😉

Nu ser ikke æ på det å være bipolar 2 som en stor sak.  Det e mange, mange mennesker med den diagnosen.  Som fungerer som alle andre dødelige.  Forskjellen e bare at dem får gjentakende depresjoner med mindre dem ikke får behandling.  Men siden æ har gått med tanka om at den ikke har vært rett, så e æ glad for at den e fjerna. Det føles godt.  At æ ikke skal kunne settes i en bås lenger.  Æ e ikke Sølvi bipolar 2.  Æ e heller ikke Sølvi med subraknoidalblødning.  Æ e bare ho Sølvi.  En survivor!

Æ ble bare to daga på Storslett.  Nu e æ tilbake i heimen ei lita uka, før det bær avgårde til UNN å ny EU kontroll av hodet.  Å når æ kommer hjem derfra, så skal æ ikke ut å reise mer.  På lenge!  Får æ håpe.

Ha en fin dag der ute 🙂  Ho Sølvi not bipolar after all skal jobbe innendørs i dag også!