Å så kom tåran!

Søndag reiste æ til Hammerfest for å holde foredraget mitt om korsen livet kan bli når man har vært alvorlig syk.  Det va LHL i Hammerfest som hadde inviterte mæ, og med mæ på reisa hadde æ lederen i Finnmark LHL, som forøvrig e min gamle sjef som æ kjenne godt. Selve reisen gikk smertefritt, energien va grei.

Vell fremme i Hammerfest, etter innsjekk på hotellet gikk vi ut for å spise litt.  Vi havna på en meget brun og koselig pub.  Fikk i oss pizza og en drink.  Etter drink nummer to kjente æ at æ va salongberuset, og egentlig klar for senga.  Vi rusla tilbake til hotellet, begge overbevist om at klokka va rundt 22.

Vi fikk oss en god latter når vi sjekka klokka og den ikke va mer enn 20.  Ikke at det gjorde nå, æ fikk en god natt søvn og følte mæ utvilt når æ stod opp på Mandagen.

Foredraget gikk godt, og det va et bra oppmøte.  Flyet tilbake til Kirkenes gikk ikke før seint på kvelden, så rommet va leid ut dagen.  Æ sov et par tima etter at æ va ferdig med foredraget.  Det koste masse å konsentrere sæ og i tillegg ha masse folk rundt, så ja æ va sliten.  Etter middag hadde æ enda en til hvil.

Når vi starta på turen hjemover va æ egentlig overrasket over at æ ikke va mer sliten.  Jøss det hær gikk jo over all forventning va tanker æ hadde.  Det ble en lang flytur i et stappfullt fly.  Kaldt ute, og kaldt i flyet.  Æ frøys mer og mer.

Når vi omsider landa i Kirkenes va æ kald inntil beinet.  Bilen min va en isklump etter å ha stått et døgn ute i minus 25, men den starta.  Etter å ha kjørt ti minutter å hørt ulyd, gikk det opp for mæ at det bare va tennene mins som klapra, det va ikke bilen som va i ferd med å kollapse.

Det va æ.  Når æ blir sliten så fungere ikke termostaten i kroppen min.  Den går helt bananas.  Det kjennes rett og slett ut som om æ har frostrier.

Hjemme va æ snar å krype under dyna.  Klistra inn til kroppen til gubben i håp om å få varmen i mæ.  Æ sovna omsider mens kroppen skalv av kulde.

Æ våkna med “influensa” atter en gang.  Ja det koste litt å være på farta.  Æ e jo godt kjent med det.  Vet også at det går over.  Ubehaget.  Smertan.

I går fikk æ et brev i posten.  Ikke et koselig brev det skjønte æ med engang.  Melin Collectors.  Inkassovarsel.  E det en ting æ e blitt nøye med så e det å betale regninger.  Dem blir betalt så fort dem havne i postkassa.  Nettopp fordi hukommelsen min e nedsatt, og fordi hundre kroner fort kan bli tusen.

For å gjøre en lang historie kort, så føle æ at æ har betalt en lege regning til dem hundre ganger den siste mnd.  I forrige uke ringte æ dem og spurte ka i alle daga som skjedde.  At æ hadde betalt og betalt.  Inn på nettbanken, finne kvitteringer, maile dem etc etc.

Da fikk æ vite at det va nå renter på 83 kroner som måtte betales inn.  Alt i orden æ gjorde det med det samme, og fikk lovnader om at alt va i orden.

Så fikk æ et nytt brev i går.  537,91.  Sliten, dårlig form og stressa ringte æ atter en gang.  Dem hadde ikke registrert de jævla 83 kronan.

” Æ vet dem e betalt” I hodet mitt begynte tvilen å komme.  “Det e bare å maile oss kvitteringen”  Bare.  Det e ingenting som e bare.  Mens æ diskutere med dem så kom tåran.  “Det e fan ikke mulig at det skal være så hær mye jobb med ei legeregning”  Som æ har betalt flere ganga, men imellom betalingene har det kommet renter.

Kjerringa i andre enden trudde sikkert æ va helt koko.  Nu har æ ikke problemer med å betale ei rening på fem hundre kroner.  Det ble bare mye stress rundt den regninga.  Det krevde en masse av mæ, og når æ i utgangspunktet hadde tomt batteri, så ble hjernen min overbelasta.

Æ logga inn i nettbanken og fant kvitteringa.  Æ hadde betalt 84 kr!  Ikke 83.  Så det e sikkert der feilen ligger.  Æ maila kvitteringen med beskjed om at dem må gi mæ tilbakemelding om at alt va i orden.  Æ vente nu fortsatt på den mailen.

Når æ hadde tørka snørr og tårer måtte æ flire med mæ sjøl.  Enn å bæse over ei regning.  Fjott hjerne.  Den kunne nu gjerne holdt sæ for god til det.  Men sånn e det.  Æ akseptere det.  Vinduet for ka æ klare å håndtere e ikke like stort som før.

Æ velge å ta det med et smil.  Å håpe at æ ga dårlig samvittighet til inkassobyrået!   457 kroner sku dem tjene på mæ.  Ikke fan!

Nu e det helg.  Formen har begynt å stige igjen.  Kanskje såpass at æ klare å ta Dizel ut på en tur!  Frisk vinterluft i fjeset e kanskje det som skal til for å bli helt på G igjen 🙂  Ha ei nydelig helg alle sammen.

Klem fra Paradisbukta 🙂

2 kommentarer
    1. Så godt å høre at foredraget gikk bra😊 du e fantastisk flink Sølvi😊 nå fikk jeg meg en aha opplevelse når du skrev om at termostaten i kroppen ikke funker som den skal når man er sliten..Det har jeg opplevd bare såå mange ganger, men aldri tenkt over at det skjer når det blir for mye..Takk for nok en lærdom/kunnskap Sølvi💕😊 du har lært meg mye mere om meg selv og det å ha en skada hjerne enn alle leger tilsammen har gjort😊 kjenner meg veldig igjen når du skriver om regninga, telefonene som må taes, og hvor mye styr det kan bli av lite..Så godt å se at du setter ord på så mye, og godt å se at noen andre er i samme båt som en selv😊 takk for at du skriver denne bloggen Sølvi❤ klæm fra mæ💕

      1. Tusen takk Jeanette:) Glad for at nån får nåkka ut av skriblerian mine. Takk for at du lese den! Klem tilbake

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg