Alt for lenge sia site innlegg. Æ slite fortsatt med energien min. Men æ prøve mæ i dag. Må se om hodet føle med.
Stay the fuck at home påvirke mæ ikke nevneverdig. Nån fordeler må æ nu kunne ha. Æ har jo trent på å være usosial I snart 5 år! Så den hær unntakstilstanden som mange føle på, har æ egentlig følt på i mange år. Hverdagen min har ikke forandra sæ nå særlig. Det eneste som e trist e at æ ikke kan dra på Evo å trene. Nu kan æ jo trene hjemme, men det e ikke det samme. Orke ikke forsøke det engang.
Alta turen min e også utsatt på ubestemt tid. Well æ har fått ny tid, 29 april, men æ regne med at instutisjonen fortsatt kommer til å være stengt ei god stund.
Æ føle mæ egentlig veldig rolig. Æ tar mine forholdsregler. E æ I butikken så holde æ avstand, sprite fingrer osv. Men æ orke ikke gå rundt å være redd for å få corona viruset. Skulle æ bli smitta, bli alvorlig syk å daue, ja da va det sånn det skulle ende for mæ. Det ligg utenfor min kontroll uansett.
Æ e fortsatt mega skeptisk til pressens dekning av viruset. Æ e rett og slett fette lei av å høre kor mange som har det, ligg I respirator og e død av det. Ikke minst kjendiser. Kem har det, kor va dem, ka hadde dem på sæ og ka tenkte dem da dem fikk det. Nu e det jo ikke sånn at viruset tar hensyn til trynefaktoren. Alle kan få det. Det drit en lang dag I om du e fattig eller rik.
Hvis vi skulle ha samme dekning på kor mange som dør av andre ting hær I verden…Av sult, av nød, drap, ulykker, naturlig bortgang. Det dør 108 mennesker hver minutt. Mens det fødes 267. Jada viruset føre med sæ sorg for mange. Masse problemer for folk. Ikke minst økonomisk.
Men de aller fleste hær I vesten klare nån mnd med isolasjon. Vi e fortsatt de heldige. Butikkan har mat. Selv om dem kan mangle enkelte vara. Ungan får undervisning, selv om dem ikke fysisk e på skolen. Vi kan bestille vara å få det levert på døra. Vi e fan heldig.
Æ tenke på alle dem som virkelig sitt aleina. Uten nettverk. Uten hjem. De land som ikke har et godt helsevesen. Eller økonomi til å klare den hær krisa. Alle barn som ikke leve I et møblert godt hjem. Men I et hjem med overgrep og vold. De ungan som har skolen som et pusterom.
Da kjenn æ det boble litt I mæ når æ da les sutre statuser, eller aviser der folk e harnisk fordi dem ikke får feire påska etter tradisjonen. Fy fan vi e nån bortskjemte egoister! So what om vi får ei unormal påske og ikke kan leve som normalt? Tar det livet av oss? Nei, men å ikke gjøre det kan faktisk ta livet av nån andre! Til og med dæ.
Æ har lenge sagt at æ skulle ønske at nå skjedde. Nå som rykka oss opp av godstolen. Fikk oss til å tenke. Bli bedre mennesker. Nå som førte til mer samhold. Nå som fikk oss til å forstå at vi e avhengig av hverandre. Vi trenge kassadama på Rema like mye som vi trenge direktøren. Vi trenge hverandre for å ha det trygt og godt.
Kanskje Verden trenge det hær. For å åpne øyan våres. Få oss til å forstå at måten vi ture frem og leve livet våres på kanskje ikke e det rette? Kanskje vi alle trenge en timeout. Sånn at vi blir mer I kontakt med oss sjøl. Og skjønne at vi må ta bedre vare på hverandre og kloden vi leve på.
Æ merke det ihvertfall. At nå e I endring. Oppi alle triste nyheter e det å mange gode. Om frivillige som står på. Om folk som hjelpe der det trenges. Som stille opp. En dugnadsånd e I ferd med å bre sæ. Langt utenfor Norges grenser.
Æ har trua. På oss. At vi kommer oss gjennom det hær. På den ene eller andre måten. Forhåpentligvis kommer vi alle til å lære nå av det. Vi e ikke udødelig. Vi leve på lånt tid. Det gjelde å gjøre det beste ut av det. Stay at home. Stay safe.
Å til slutt mitt ynglings sitat ” En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi ikke”
Live life. Selv om det betyr at du må være usosial ei stund fremover 🙂
Klem fra Paradisbukta.
