Tre daga på rad har æ makta å vært aktiv!! Æ har klart å karra mæ ut døra og på tur. Fy fader kor glad æ e. Kanskje e kroppen min i ferd med å aktivisere sæ igjen? Starte opp igjen?!
Det e ikke lett å starte med trening eller aktivitet igjen. Det vet alle som har hatt en pause. Kor jævla lang den dørstokkmila kan være. Når man i tillegg har fatique og en skada startknapp, så må det ekstra til for å få piska sæ ut døra. Før så holdt det at sola skinte, så va æ ute. Før fuglan. Som regel før alle andre va våkna til liv. Nu holde det ikke lengere at sola skinn.
Når æ skal i gang med nå. Ka som helst. Tur, husvask, eller ka det måtte være, så må æ ha en dialog med mæ sjøl. Nærmest tvinge hodet til å følge mæ. Hadde nån kunne sett innsida av hodet mitt når æ sitt å snakke med mæ sjøl, så kan det hende dem hadde blitt skremt.
Korsen motivere sæ sjøl og et skada hode? Det e som å ha en engel og en djevel på skuldra. ” Det e nydelig ute nu Sølvi. Kle på dæ og gå ut å få litt frisk luft” ” Æ e så trøtt. Kanskje æ sover litt først”. “Nei ikke legg dæ! Du har bare vært våken i to tima. Ta dæ en tur først så føle du dæ bedre”.
Å sånn går nu dagan. I gode perioder så klare æ fint å overstyre hodet mitt. Æ e blitt en jævel på det rett og slett. Men når ukan og måneder går, og fatiquen tar helt over kroppen min, så e det vanskelig.
Jo lengere æ kommer vekk fra rutinene mine, jo verre blir det å komme i gang. Da vinne “jævelen” og æ gir litt opp. Men bare litt. For selv om æ kanskje ikke kommer mæ i gang i dag, så vet æ at det kommer en ny dag i morra. Selv om formen e ræva nu, så vet æ at den kan bli bedre.
Selv om æ må bruke alt æ har av energi for å få føttene til å bevege sæ fremover når æ e ute å går. Selv om det e svintungt og det føles ut som æ har 200 kg med vekter på kroppen.
Så vet æ at det blir lettere. Etter ti minutters tid så slippe blyloddan litt. Kroppen føles ikke lengere stiv og støl. Smertan blir ikke så tilstede. Etter nån minutter så går æ ikke å tenke på kor jævle tungt det e.
Plutselig kan æ høre småfuglan synge. Eller løfte blikket og ser kor nydelig det e på fjellet. Æ leve for de øyeblikkan. Kor fokuset ikke e på kroppen. Eller hodet. De stundene kor æ bare kan være tilstede. Utenfor mæ sjøl. De stundene kor fatiquen ikke tar all plass.
Den aller beste medisin. Å være i aktivitet. Å røre kroppen. Det finnes ikke en negativ ting med det. Man får bare positive ting i retur. Uansett ka man slit med av kroppslige plager, så vil ikke litt aktivitet ta livet av dæ. Heller tvert imot.
Igjen så e æ full av håp. Om at kroppen min e i ferd med å snu. At energien e på vei opp igjen. Æ har trua på at æ skal komme mæ på tur i dag også. Æ skal vinne over den delen av hodet mitt som vil ha mæ tilbake på sofaen. Ikke fan!!! Æ kan , og æ vil!
Klem fra Paradisbukta 
