Æ befinne mæ fortsatt i ei hengemyr. Energiløs, tom, smågrinat og lack of hope. Det e hverdagen min for tida. Humøret mitt e som dokker sikkert skjønne ikke akkurat amazing godt. Det skal fan mæ nå til for å klare å finne frem smilet når alt føles rattata. Det positivet e at blodprøvene æ tok for nån uker siden, vise at B12 mitt e lavt. Kanskje derfor ting e blitt sånn hær? Så æ e begynt med injeksjon. Har bare tatt tre sprøyte så langt. Annen hver uke nån gang for å fylle opp lagret. Siden hver tredje mnd.
Det kan jo være at ting snur når lagran mine e fylt opp. Æ håpe det i allefall. For nu e æ lei! At alt går så sakte. Nei æ e ikke deprimert. Æ e bare litt fortvila. For æ vil , æ vil! Men æ får det ikke til. Æ føle at dagan går, og æ e på stedet hvil.
Hver dag tenke æ ” i morra skal æ fær å trene!” Morradagen kommer, morradagen går å æ e fortsatt på stedet hvil. “I dag skal æ ta doggen ut på tur”. “I dag skal æ gå på ski”. Nada. Ingenting. Sofaen, Netflix, World of Warcraft, kanskje litt husarbeid. TIlbake til sofaen. Dagan går. Ukan går. Månder.
Av og til kjenne æ på en desperasjon. En hunger etter å bli fylt opp av den gode gamle energien æ hadde. Koffer skal det være så vanskelig? Å komme tilbake dit. Selv om hodet e skada. Selv om kroppen har gått gjennom et traume. Kan den ikke bare stabilisere sæ?! Det e snart 5 år siden! 5 år i ei jævla hengemyr.
Det blir en eviglang vond sirkel. Alle og enhver som blir innaktiv vil falle i energi. Man trenge ikke være syk for å komme dit. Æ vet etter så mange år, at det eneste som hjelpe for fatiquen min e moderat aktivitet. Trening, ikke hard trening, men trening. Bevegelse. Frisk luft. Ikke overdrive. Hvile. Sove korte lurer. Gjøre ting som gjør mæ glad. Positiv.
For det e ingen problem å ligge på sofaen hvis dagen har vært fylt opp av nå meningsfylt. Trenge ikke være nå stort. Bare det å ha klart å gått en liten tur hjelpe på. Det e mye lettere da. Å føle sæ sliten. Men å føle sæ sliten av ingenting suge.
Det som e fint opp i alt det som ikke e så jævla bra, e at æ omsider har fått pc min tilbake etter reperasjon. Kanskje skrivelysta kommer tilbake nu. For igjen kan æ sitt på kjøkkenet å klimpre på tastaturet mens æ ser ut på sjøen 🙂 I går satt æ en time å så på en sel som va på matjakt. Tenk å være så heldig at man bor på verdens vakreste plass!
Det har ikke vært mange innlegg fra mæ i det siste. Æ vet. En mnd siden siste . Men skal æ klare å skrive så må hodet henge med. Å det kan æ ikke akkurat skryte av for tiden. Det snur forhåpentligvis nu. Det skal snu!
Sola e tilbake. Det blir lysere og lysere dager. B12 tilskudd kan hjelpe på. Ikke minst så har min kjære fastlege har søkt mæ til Alta og opptreningsentret. Kommer æ inn så vil gledeshylet mitt høres over hele landet! 4 uker med hjelp til å komme i gang igjen ville helt sikkert fått mæ inn i gode rutiner igjen. Æ vet det. Been there before.
Æ krysse det som krysse kan for at æ kommer tilbake. Dit æ va i fjor sommer. Opp til 50% Sølvi igjen. Æ ber ikke om mere. Bare la mæ fungere igjen. Kjære Gud om du finnes. Allah eller julenissen. Send mæ energi og håp om en bra nok hverdag igjen. Vær så snill.
Fin fin dag til dokker alle 🙂
Over og ut fra Paradisbukta!
Sender deg varme tanker – du har virkelig god selvinnsikt som inspirerer, selv om du også skriver om det som er tungt og tøft. Det er alltid en glede å treffe deg -selv om det kan gå lang tid imellom hver gang så føles det som om vi snakket for bare noen dager siden. Det går mot lysere tider,- det kan også hjelpe på når solstrålene får skinne på nesetippen din <3 Ha en fin helg skjønneste du <3
Tusen takk for nydelig tilbakemelding 🙂 Fin fin helg til dæ også! Muzz og klem