Det begynne bli noen år siden æ har hatt barn i hus. 24/7. Mi prinsesse har ikke bodd lammi oss siden æ ble syk for snart 5 år siden. Den dagen livet forandra sæ for oss alle i Monsen/Bagge familien. Ho flytta inn hos søstra mi, og skulle bo hos dær til æ “Kom mæ litt” Å æ kom mæ jo! Betraktelig. Men ho flytta aldri hjem igjen. Det va mer praktisk og helt sikkert bedre for ho ( å mæ) at ho ble boende i byen hos tanta. I dag e ho jo voksen, så det e mer naturlig at ho ikke bor hjemme lengere. Men når æ ble syk, va ho bare 17 år.
Nu skal æ bli heltids mamma igjen. Ikke bare nån uker på sommeren. Men hver dag. David sin yngste gutt e flytta hit til oss. Fra London til Paradisbukta. Til pappaen sin. Til stemora som ikke e helt på G.
Glede æ mæ? Æ glede mæ på David sine vegna. Æ vet det blir nydelig for han. Han har savna ungan sine hver dag i 11 år. Nu får han i alle fall en av dem hit. Og får være pappa på heltid igjen.
Æ sjøl føle mæ spent. Bekymra. Glad. Optimistisk. Pessimistisk. Engstelig. Æ trur æ kjenne på alle følelser. Vil han trives. Nu som han skal være hær i hverdagan. Det blir jo et helt anna liv enn han e vant med. Vil æ takle det?
David har fire barn som bor i London. Tre av dem e blitt voksen, og det e yngste gutten som e flytta hit. Dem har vært på besøk her hvert eneste år. Fra ei uke til seks. Hver sommer e æ mamma på heltid. Og det har gått bra. Sånn noenlunde
Det har og vært tøffe tak. Ikke bare for mæ, men for David og alle ungan. Hensyn som har vært nødt til å tas.
“Hysj, ikke så høyt”. “Ta på headsettet hvis du skal se på telefon”. ” Vær stille, ho Sølvi hvile igjen”. X antall ganger æ ikke har kunne deltatt sammen med dem på aktiviteter. X antall gang æ har vært grinat, grått, og trukket mæ tilbake for det har blitt for mye. Way to much for ei som har stressintoleranse, For det blir det av og til. Når huset fylles med ungdommelig energi og støynivå.
Æ e vant med stillhet. En tv som står å støver ned for den e sjelden i bruk. Musikk høres kun når æ gjør husarbeid. Stillhet e den beste medisin for min hjerne. Det mest fornuftige æ kan gi den. Så den fungerer. Så fatiquen ikke settes i brann. Vant til å styre dagen ut fra mine behov. Gjøre det æ må for at æ skal ha det godt å fungere.
Nu blir æ nødt til å sette mæ sjøl og mine behov i andre rekke. Æ blir nødt til å strekke strikket så langt æ makte. Gjøre det æ klare for at han skal trives og ha det godt hær. Og det skulle nu fan bare mangle at æ ikke gjorde det.
Men det kan jo hende at det ikke går i det hele tatt. Kanskje kroppen min klappe mer sammen. Enda mer enn normalt. Æ vet ikke. Før æ får prøvd.
I går og huset va blitt stille og begge hadde sovna, satt æ på kjøkkenet og tenkte ” det hær kommer til å bli bra”. David sitt lykkelige ansikt og Kalam sitt glade ansikt når dem va ute å rulla i snøen har brent sæ inn i hjertet mitt. Æ våkna med en god følelse. Et smil om munnen. Ungdommelig energi e akkurat det vi trenge i huset! Det blir bra for oss alle.
Fin dag der ute!
Klem fra Paradisbukta 🙂
