The brakedown

I dag poste æ et innlegg som æ har vært veldig i tvil på om æ skal dele.  Det e veldig personlig, og æ har vært usikker på om det e nå point å fortelle så grundig ka æ gikk igjennom når æ va deprimert.  Æ har gått mange runda med mæ sjøl.  Kjent på nervøsiteten med at æ skal gjøre det offentlig.  Fortelle til alle kor syk æ va.  Kor peise loco æ va.

Holde det ikke bare å fortelle at æ va deprimert å hadde et ønske om å dø?  Men så tenke æ…æ har posta innlegg der æ fortelle detalja om om hjerneblødninga mi, kognitiv svikt, urininkontinens og sexlivet mitt.  Koffer ikke fortelle korsen det va når æ va psykisk syk?

Svaret e jo selvfølgelig fordi det e pinlig.  At tøffe pretty smarte mæ gikk på en megasmell.

De tre æ har i livet mitt som æ ser på som mine nærmeste og viktigste har lest det hær innlegget, og det æ har skrevet om Dps (men som ennu ikke e posta).  Dem sir æ bør gjøre det, være dønn ærlig å klæ mæ naken.  Fordi det kan bidra til at fordomma mot psykiske lidelsa minke, og forståelsen øke!  Og ikke minst så kan det hjelpe andre som slit.

Så folkens..Ho Sølvi poste det hær med hjertet i halsen og vondt i magen.  Men æ gjør det.  Æ har da opplevd verre ting i livet enn det hær!  Æ e tøff! Æ tørr!

Det e rart det hær med depresjon.  Korsen hjernen våres kan bli helt fucka.  Skremmanes rett og slett. For en makt hode har. Æ e ikke sikker på katti det starta.  Eller koffer.  Koffer fikk æ mørke tanka?  Ka fan skjer inne i hodet når man begynne å tenke negative tanka?

Det va ikke så mange som viste at æ sleit.  Når æ va lammi folk va normal.  Stort sett så flirte æ å skøya som æ bruke.  Kanskje æ trakk mæ litt unna sosiale sammenkomsta, men æ va pretty normal.  Nån av mine nærmeste viste at æ hadde det litt tungt, men ikke kor tungt æ egentlig hadde det.

 

Det starta vell på sein høsten i 2014.  Æ begynte å slite med å få sove.  Hadde masse tankekjør.  Bekymringa.  Selv granskning.  Va æ e godt menneske?  Va æ bra nok? Klok nok?  Pen nok?  Fin nok kropp?  Elska han David mæ?  Korsen kunne han elske mæ.  Æ va langt fra perfekt.  Hadde så mange feil.  Syns dattra mi at æ va ei god mor?  Æ syns ikke det.  Æ syns æ hadde feila.  Som mor, som kjæreste som menneske.  Æ va en feilkonstruksjon.

Æ gjorde mange idiotiske økonomiske valg i den tida alt va mørk. Som gjorde alt verre. Som førte til at depresjon og selvforakten ble forværra.

Inne i hodet mitt va det et kjør av negative tanka.  Alt omhandla mæ som menneske.  Det va som det satt en jævel på innsida av hodet mitt å piska mæ.  Fortalte mæ kor verdiløs æ va.  Han piska mæ nesten hele tida.  Va æ på jobb og gjorde en liten feil sa han ” ja, det e jo det æ har sagt.  Du kan jo fan ingenting”

Etter flere måneder så ble æ sliten.  Sliten av tankekjøret. Æ va sliten av å bli piska med negativitet.  Æ som i utgangspunktet e veldig positiv, sleit med å finne glede.  Skyan ble veldig mørk.  Æ begynte å få tanka som ” hvis æ dør så får alle det bedre”.

Æ kunne gå en tur med hundan å håpe på at det kom en bil å kjørte over mæ.  Eller at hjerte bare stansa.  Det va så tungt å leve med mæ sjøl, at døden så æ på som en befrielse.  Slutt på piskinga.

Æ hadde ikke kontroll over hodet mitt lenger.  Det levde sitt eget liv.  Æ klarte ikke å stoppe tankan.  Dem overmanna mæ.  Dem vant.  Æ ga opp kampen.

Det gikk så langt at æ starta å planlegge korsen æ sku gjøre slutt på mæ sjøl.  Æ planla det.  Grundig.  Som alt anna æ gjør hær i livet, skulle æ avslutte livet på en skikkelig måte.  Sånn at dem som event fant mæ ikke ble altfor traumatisert.  Så syk i hodet va æ.

Æ starta en kjempe krangel med han David.  Han ble sur og for på hytta.  Akkurat som æ hadde planlagt.  Dattra mi va ikk hjemme.  Æ va aleina, akkurat som æ ville.  Æ drakk mæ dritings.  Spilte Meliassa Horn sin sang “Falla fritt” på full styrke.

Vad vill du säga när allting är sagt
Vad vill du känna när någon tagit din makt
Du vill att jag ska sjunga
Men bara om sånt som hör till sitt
Men ska jag sjunga
Då ska det finnas tid att sjunga fritt

Vem vill du spela när du lagt alla kort
Hur vill du leva när tiden går för fort
Du vill att jag ska känna
För något som aldrig känts som mitt
Men ska jag känna
Då ska det finnas tid att känna fritt

Hur ska du veta om ingen lärt dig hur
Hur ska du våga chansa
Du som aldrig haft nån tur
Du vill att jag ska älska
Med nån som bara älskar sitt
Men ska jag älska
Då ska det finnas tid att älska fritt

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd
Hur högt ska jag skrika
Varje gång jag vill bli hörd
Du vill att jag ska falla
Mot något som du har gjort till ditt
Men ska jag falla
Då ska det finnas tid att falla fritt

Å svelgte tabletter.  Masse tabletter.  Endelig tenkte æ.  Endelig skal æ få hvile.  Ikke mere slossing. Nu stoppe piskinga snart.

Æ la mæ ned på senga og kjente tabelettan begynte å virke.  Æ tenkte på ka som ville skje nu.  Ka skjer nu hvis æ dør.  Møte æ ho mamma?  Blir det bare mørkt?

Plutselig ser æ dattra mi foran mæ.  Sorgtung.  Han David.  Ka må dem igjennom hvis æ dør.  Korsen blir livet for dem?  “Herregud Sølvi ka i helvete e det du gjør!  Ka e det du har gjort?!”

Æ tok opp telefon. Ringte ei venninna som e sykepleier og jobbe på AMK.  Snøvla frem ka æ hadde gjort.  Hyl skreik.  Ho snakka med mæ mens ho kjørte til mæ,  Fikk mæ ut i bilen og på sykehuset. Æ ble lagt inn, og dagen etter ble æ flydd til Unn.

Så syk kan man bli.  Hvis man ikke ber om hjelp.  Så mye kan hjernen ta over dæ hvis du lar den få lov.  En syk hjerne trenge profesjonell hjelp.  I form av terapi og ofte medikamenta. Man må ikke slite aleina! Livet e så vakkert på godt og vondt.  Avslutte man det, vil man aldri føle igjen.  Ingenting e verre enn å ikke føle nå.  Ingenting e verre enn å dø.

Æ trur at mange tenke at e man deprimert så kan man se det på personen.  Det e langt fra sannheta.  Folk kan være dypt deprimert men allikevel smile og oppføre sæ noenlunde normalt. Selv min egen kjæreste viste ikke kor deprimert æ va før det smalt.

Det va ikke en spesiell livshendelse som gjorde mæ deprimert.  Æ hadde det trygt og godt og livet va helt på G kanskje for første gang i mitt liv.  Koffer kom æ så ut av balanse da?  Va det traumer og sorg æ har opplevd tidligere i livet som hadde hopa sæ opp i kroppen min?  Eller va det en bipolar lidelse som fucka opp i signalstoffan så det ble ubalanse? Va det anurisman i hodet mitt som laga krøll i topp lokket?  Kanskje det va alt det!  Ei skikkelig smørja som kokte sæ sammen.

Æ e veldig glad for at æ ikke gjennomførte det æ hadde planlagt.  Æ elske livet mitt.  Æ elske å leve!  Æ e veldig glad for at hjernen min friskna til med behandling.  Æ har heldigvis ikke hatt sånne mørke tanka siden.  Å gå igjennom det æ gjorde e det tyngste æ har opplevd.  Det va tungere enn å oppleve hjerneblødninga og rehabiliteringa som fulgte med.  Kanskje fordi æ ikke hadde kontroll over mæ sjøl.  Det hadde æ jo ikke når æ ble fysisk syk heller, men da mista æ kontroll på en anna måte.

 

7 kommentarer
      1. 🙂 Takk Hege. I dag føle æ mæ jævla tøff! For æ må være så ærlig å si at det e ikke lett å “klæ sæ naken” for allmenheten. Men æ trur æ har gjort det rette. Ha en nydelig dag! Klæm

        1. Du har all grunn til å føle dæ tøff og stolt over alt du blogger om?Ikke mange som tør det.Du e så vanvittig god å sett ord på alt??Heie på dæ??Ha en strålanes fin dag du å.

    1. Ååå, kjære Sølvi!! ?
      Jeg har jo bare møtt deg en gang over en kort periode når vi var innlagt sammen, men kjenner at jeg ville legge igjen noen ord nå;
      For det første: Tusen takk for at verden får lov til å ha deg her blandt oss en stund til, jeg har jo fulgt deg på FB siden vi møttes og det er helt utrolig hvor herlig ærlig du skriver, både på godt og vondt❣️
      Nå har vel aldri jeg personlig strevet med ønsket om å leve i den grad du beskriver, men det har jaggu vært mer enn tunge tider oppigjennom årene, der nettopp den samme tanken har streifet meg og da kjennes det på en måte litt «trygt og godt» når du tørr å fortelle din historie.
      Du setter lys på noe som er alvorlig viktig, spesielt i dagens hverdager med stadig økende krav og forpliktelser, der følelsen av å strekke til fort kan bli mer og mer fraværende og med et samfunn som fremdeles virker å være i full galopp mot klippekanten mange ganger.
      Jeg tror det er viktig dette du skriver om at folk ikke ante hvor syk du faktisk var, før det smalt og du virkelig møtte veggen. Det du sier om at det ikke nødvendigvis synes utenpå og at du smilte og oppførte deg noenlunde normalt allikevel.
      Du setter ting i perspektiv!!
      Og jeg tror det er helt nødvendig..! ?
      For kanskje kan det du skriver også bidra til at vi virkelig tørr å bry oss litt mer om hverandre, at vi kanskje til og med tørr å sjekke ut om hun eller ham faktisk har det BRA, når det er svaret du unnvikende får om du spør..?
      Tusen takk for et så ærlig, nedpå og hjertebankende innlegg Sølvi! ?
      Gud velsigne deg med de beste ønsker videre og for framtiden til deg! ?✝️?

      1. Hei Therese 🙂 Æ har jo svart dæ på FB men må legge inne et svar hær å. Æ e glad for at æ møtte dæ å rakk å bli litt kjent med dæ. Syns vi hadde nån gode samtala i lag! Takk for nydelig tilbakemelding! Og takk for at du lese bloggen min 🙂 Sende dæ en mega stor klæm !

    2. Så bra skrevet! Æ har erfart den biten æ og.. Eller ikke identisk, men det måtte behandling og dps til. Det e 10 år sia nu.. Æ elske dps for hjelpa æ fikk ❤️
      Og æ digge bloggen din! Kombinasjon av psyken og somatisk sykdom. E så masse æ kjenn mæ igjen i. Og det e godt å les at vi e flere.

      1. Hei Lene 🙂 Æ posta et svar, men det kom ikke opp. Gud vet ka æ knote med. Æ prøve igjen! Takk for at du digge bloggen min! Det varme mitt unge hjerte 🙂 Det e mange av oss. Det e bare så synd at psykisk sykdom fortsatt slite med tabuer, så mange velge og ikke snakke for høyt om det. Synd, for jo mere vi tør snakke om det, jo mer normalt blir det. Å det e jo like NORMALT og få en psykisk sykdom som en fysisk. Så koffer det e så tabu skjønne ikke æ! Klæm til dæ fra mæ 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg