Som æ har skrevet i tidligere innlegg, så fikk æ en alvorlig depresjon nån måneder før hjerneblødninga.  Den va såpass alvorlig at æ ble innlagt på Kirkens sykehus, og sendt med ambulansefly til Unn.  For mæ som jobba i helsevesenet, va det helt jævlig.  Det e jo selvsagt jævlig for kem det måtte være, men æ va helsepersonell. Æ va sykepleier!

Æ va jo den som skulle ta mæ av andre.  Først ble æ ble innlagt på sykehuset, der æ kjenne mange som jobbe.  Så flyturen til Unn, med to sykepleiera som æ kjenne godt.  Æ va stappfull av angst.  Så redd for at det skulle komme ut på byen at æ hadde gått på en smell.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det va faktisk mi største bekymring.  Folkesnakk.  Ikke at æ va helt på felgen og hadde svære svarte skya over hodet mitt.  Det va jo ikke grunn til bekymring.  Taushetsplikta ble overholdt.

Æ va på Unn nån daga.  Mens det va akutt.  Æ gjorde mæ mange tanka der.  Å møtte nån pleiere som æ i mitt stille sinn tenkte ” ka i alle daga jobbe du med menneska for?!”  Men æ fikk den hjelpa æ trengte for å stabiliseres.  Under hele oppholdet hadde æ angst.  Angst for å møte nån æ kjente.  Brukere som æ sjøl va pleier til.

Den første dagen æ va der, følte æ mye på holdninga som pleieran hadde.  Mulig æ va i overkant skjør og sårbar, men æ følte ikke omsorg der.  Det føltes som dem va på jobb for å få lønna si.  At dem egentlig ikke vill være der. Det virka på mæ som dem irriterte sæ over pasientan.  Vi va til bry.  Æ følte ikke trygghet, og æ følte mæ ikke ivaretatt.  Æ fikk medisin, æ fikk mat.  Men det æ trengte mest det fikk æ ikke.  Æ trengte at nån holdt rundt mæ å fortalte mæ at det ville ordne sæ. At æ sku få hjelp til å bli frisk. Æ trengte omsorg! Kanskje det kun va inne i mitt hodet at det va sånn.  Mulig det ikke va reelt.  Men det va akkurat sånn det føltes.

Den andre dagen forandra holdningan sæ.  Pleieran va koseligere.  Æ tenke at det va fordi dem hadde lest journalen min.  Sett at æ va sykepleier. At dem skjerpa sæ. Nå va i alle fall forandra…Den flotteste pleieren æ møtte der va en assistent.  Ei godt voksen dama som tok mæ på en rusletur rundt bygget.  Det e ikke alltid en god utdannelse gjør folk dyktig, det e i alle fall sikkert!  Etter at vi hadde vært på tur og snakka i lag letta humøret mitt litt.  Æ øyna håp.  At æ skulle bli normal igjen, at behandling ville virke.  Ho va god på å få mæ til å slappe av.  Til å normalisere de følelsan æ hadde.  At æ ikke va den første og den eneste som hadde det sånn.

Æ va så flau.  For at æ hadde brutt sammen.  Æ som va sykepleier.  Æ skulle jo ta mæ av folk, så klarte æ fan ikke å ta mæ av mæ sjøl.  Det va helt jævlig.  Æ følte mæ ubrukelig, svak og ikke verd fem flate øre.  Legen på Unn sa til mæ ” Sølvi, vi har hatt leger innlagt.  Psykologer, psykiatere, jordmødre, politi, politikere, kassadame på Rema.  Psykisk sykdom kan ramme alle.  Man e ikke fritatt forde om man har en yrkestittel”.  Det hjalp litt.  Men bare litt.

Etter nån daga der va det planlegging om veien videre.  Til Distrikt psykiatrisk sykehus.  Æ sa klart i fra at Tana ikke va aktuelt.  Æ kunne ikke møte eventuelle brukere av hjemmesykepleie og selv være innlagt der.  Det viste dem stor forståelse for, å æ ble sendt til Storslett.

Å komme dit va heaven etter nån daga på Unn.  Æ kom til et flott hjemmekoselig bygg. Få pasienta, og flotte pleiera som tok godt vare på mæ.  Psykriateren va flink, og æ hadde ingen problem å snakke med han.  For det va mye snakk.  Hele tida.  Men det måtte til.  Æ hadde ei verkebyll som måtte taes hull på.

Etter ei ukas tid, fikk æ beskjed om at æ skulle til en kunst terapeut.  Jaha tenkte æ…skal ho male depresjon av mæ?  Æ va skeptisk.  Jævla skeptisk.  Men æ møtte opp til avtalt time.  Vi satt å snakka om korsen æ hadde det.  Å æ hadde det jo ikke bra.  Ikke i det hele tatt.  Æ ønska egentlig å dø.  Så svart va det.  Æ tenkte at hvis æ døde, så ville alle få det så mye bedre.  Så syk i hodet va æ.  Æ håpa på et hjerteinfarkt, eller at æ sku bli påkjørt når æ gikk over veien.  Æ va syk.  Ingen tvil om det.

Etter å ha hatt nån tima med ho, der vi virkelig gravde ned i dypet av sjela mi, satt ho på musikk.  Sånn skikkelig terapautiske toner.  Ho tok fram et svært lerret, ga mæ male kosta å sa “Nu vil æ at du skal male.  Ikke tenke på nå bare mal”  Æ så på ho som om det va ho som va den “gale” å ikke æ.  Æ kjente æ ble irritert.  “Æ e ikke nå jævla Picasso”  “Nei men du kan bevege armen din frem og tilbake.  Ikke tenk på om det blir fint eller ikke.  Bare mal.”

Æ himla med øyan, å syns ho va skikkelig teit.  Jises kor chakra makra man sku være.  Nei det hær va nå forbannades tull.  Æ hadde ikke et positivt gen i cellan mine der og da.  Men for å få ho til å klappe igjen så begynte æ nu å male.  Æ malte sikkert en time.  Kanskje to.  Når æ sa mæ ferdig ba ho mæ om å sette mæ ned.  Vi så på det æ hadde malt.  Æ va rett og slett litt sjokka.  For æ hadde ikke lagt merke til ka æ malte.  Det va en rar følelse.  Æ va litt satt ut.

Så ba ho mæ fortelle ka æ hadde malt.  Æ hadde malt tre aksa.  Hveteaksa.  Alle tre va omringa av forskjellige farga.  Fortell sa ho. Den første hadde lyse farga rundt sæ.  Det va ho mamma.  Ho hadde kjærlighets farga rundt sæ.  Så snakka vi en del om ho.  Korsen ho va som mor, korsen det føltes da ho ble syk og døde. Det va første gang æ snakka om det.  Sånn orntlig snakka om det.  Æ va 17 når ho døde, nu va æ 45. Den neste hadde og glade farga rundt sæ.  Trygge farga.  Det va våres gode nabo som hadde vært som en far for mæ når æ va barn.  Han hadde æ ikke tenkt på siden han døde året etter ho mamma.  Æ va litt rysta.  Nei æ va rysta inn til beinet.  Kor i alle daga kom det hær fra?!

Det siste akset va malt i dystre mørke farga.  Det va han pappa.  Han hadde mange gode egenskapa, men å en hel del dårlige.  Vi snakka om han.

Når æ gikk ut fra kontoret hennes måtte æ ringe ei venninna.  ” Herregud.  Det føles ut som nån har kjørt over mæ med en dampveisvals”  “Æ e mentalt voldtatt.”!  Æ va sjokka helt inn i beinmargen.  Ka fan va det som skjedde der inne på kontoret?!

Ho forklarte det godt til mæ, terapeuten.  Hjernen e som en trykk koker.  Hvis du ikke tar ut litt trykk innimellom, så koke den over til slutt.  Æ har jo opplevd litt i livet.  Nå har æ allerede fortalt om i mine innlegg.  Hele livet har æ vært flink å fortrenge det vonde æ har opplevd.  Litt som ei løva.  Hvis ei løva blir utsatt for fare og overleve, riste den sæ å gå vidre.  Æ har å brukt å riste mæ, sagt “jaja ungan i Afrika har det verre” å gått vidre.

Det har vært hensiktsmessig der og da.  Men etter mange år så gikk det ikke lengere.  Trykket måtte ut.  Æ hadde nån låste dører som måtte åpnes.  Dritt æ måtte bearbeide.

Etter nån uker på Storslett dro æ hjem.  Æ va starta opp med medisina, og hadde henvisning til VVP i Kirkenes for vidre oppfølging.  En måneds tid etter at æ va kommet hjem begynte æ å føle mæ frisk.  Bylla va begynt å tømme sæ, æ følte kanskje for første gang i livet en slags ro.  ” Det kommer til å ordne sæ Sølvi.  Du kommer dæ gjennom det hær å”

Sommeren kom og æ begynte dra innom jobb.  Forberede mæ til å starte opp igjen.  Gud som æ glæda mæ til å komme i normal gjenge igjen.  Guttan til han David kom på ferie til oss, vi dro på hytta fiska og kosa oss.  Humøret va på topp.  Æ va så glad fordi æ følte mæ frisk og normal igjen.  Vi va ute på vannet i robåtan.  Fiska og flirte.  Vi hadde ei skikkelig latterkrampa.  Flirte så tåran rann.  Fordi yngste gutten til han David fortalte at han va forelska.  Å når han David spurte kem den heldige va sa han” Ho servitøren på Nandos”  Som e en indisk restaurant. Ho va sikkert 30 år.  Han 10.

Når vi gikk opp mot hytta, slo livet til igjen.  Bang, smash der fikk æ hjerneblødning.  Å døde nesten.  Men bare nesten.  Den hær gangen skal æ ikke riste mæ å bare gå videre.  Den hær gangen skal æ forsikre mæ om at trykket kommer ut.  Den hær gangen skal æ bearbeide sorgen og traume!

Det e jo litt tragikomisk.  At æ bare nån måneder før hjerneblødninga hadde ønske om å dø.  Va det Gud som ga mæ et smekk på fingran?  “Åja du har ikke løst å leve? Nu skal du få oppleve ka det vil si å dø!”  Eller va det anurisman æ hadde i hodet som påvirka balansen i hjernen og ga mæ en kraftig depresjon?  E det virkelig sånn at en ulykke kommer sjelden aleina?  Eller va det bare tilfeldigheta?  Sprakk blodåra mi på grunn av alt stresse æ opplevde under depresjon?  Eller hadde den sprukket uansett.  Spørsmål æ aldri vil få svar på.  Samme fan egentlig.  Det skjedde.  Det har skjedd, og ingen ting æ kan gjøre med det.  Anna enn å fortsette å leve livet mitt så godt æ kan.  På godt å vondt.  Æ leve, det e æ veldig glad for.

Hvis du som sitt å lese det hær slit psykisk vil æ gjerne gi dæ et råd.  Ikke slit aleina.  Det finnes hjelp, du kan gå i terapi, bruke medisiner en periode, du kan bli frisk.  Selv om du ikke føle glede akkurat nu, så gi ikke opp.  I morra når du våkne kan livet snu.  Til det bedre!  Ikke ignorer følelsan dine.  Ikke ignorer signala som kroppen din prøve å gi dæ.  Lytt til den!  Søk hjelp!

Livet e ikke statisk.  Det går i bølger.  Nån toppa, nån bunna.  Men det e hele tida i endring.  Ingen dag e lik.  Igjen så må æ si at æ e glad for alt æ har opplevd.  Hvis æ aldri hadde fått kjent på tristhet, ville æ ikke vært takknemlig for gleden.  Hvis æ ikke hadde mista nån æ va glad i, ville æ ikke vært så takknemlig for dem æ fortsatt har.

Livet har lært mæ mye.  Alle hindringan æ har hatt, all motgang æ har møtt har forma mæ til det menneske æ e i dag.  Alt æ har gått igjennom på godt og vondt har lært mæ nå.  I dag så føle æ mæ veldig sterk.  Og veldig klok.  Det høres kanskje litt rart ut, men æ e glad for at æ har vært ute ei vinternatt.  Æ føle mæ rusta til å møte det neste som måtte skje.  Det neste livet byr på.  Om det e positivt eller negativt.  For sånn e livet.  Det kommer med gleder og sorger, motgang og medgang, latter og gråt.  Takk og lov for at det ikke e statisk.  Livet.