Æ ser ikke skogen for bare trær…

 

Æ e bare nødt til å fortelle om turen vi hadde i går.  Æ e så peise lykkelig at æ vet ikke om æ klare  å beskrive det!  Men æ skal nu prøve.

En av mine store sorga etter at æ ble syk, e at æ ikke har klart å nyte naturen på samme måte som æ gjorde før.  Vi va på fisketur nesten hver dag før æ ble syk.  Telt tura, fjelltura, båttura, tyttebær tur å alle andre tura man nu kan gå på å nyte naturen.  Etter at æ ble syk har friluftslivet blitt siste pri. Vi har vært på turer, men æ har ikke klart å nyte det.  Fordi æ har blitt så sliten av det.  Bare planlegging og pakking til å dra ut, har ført til at før vi har sotte oss i bilen har æ vært moden for senga og hvile.

Å det e litt sånn, at når man har opplevd nå som har føltes veldig ubehagelig, så skyr man det litt.  Æ har vært på nån tura, ikke så mange men nån.  Felles for dem alle e at når vi har kommet fram dit vi skulle, og æ har sotte ved bålet eller ved vannet med fiskestanga, så har æ angra på at æ ble med.  Tenkt at æ burde blitt hjemme.  Sotte å grudd mæ fordi æ vet at æ må bruke krefter æ ikke har for å komme mæ hjem når vi e ferdig å fiske eller ka vi nu gjør.  Stort sett så sliten at æ ikke har klart å nyte og ta innover mæ den vakre naturen æ har vært omringa av.  Følt en litt desperasjon på å måtte hvile.  Og dårlig samvittighet fordi æ har spurt om å dra hjem kanskje rett etter at vi har kommet fram.  Følt at æ har ødelagt dagen for dem æ har vært på tur med.

Å være ute i naturen har alltid betydd mye for mæ.  Det e ute i skogen eller på fjellet æ føle mæ nær mæ sjøl.  Der æ har kunne la tankan vandre, der æ har kunne finne løsninger på problema, gode idea, sikkert mindre gode idea, ro og sjelefred.  Sorgen og savnet har derfor vært stor.  Ikke bare for mæ, men også for han David.

Men de siste par måneder har æ følt mæ i litt bedre form.  Litt mer på G og litt mer energi.  Som æ skreiv i forrige innlegg, antageligvis etter at æ har begynt med aktivitetskalkulator.  Så min samboer, min svigersønn og æ bestemte oss for å dra på fisketur.  Egentlig hadde æ planlagt at vi sku vaske hus og rydde vekk sommeren, men ka e viktigst.  Et rent hus, eller en lykkelig gubbe?

Vi dro til Geitvannet.  Et fiskevann oppe i fjellet.  Det tar 30 min å kjøre dit, å ca 40 min å gå dit.  Når vi hadde gått halvveis tok vi en liten rast.  Sist æ gikk der for 2 år sia, måtte vi ha pause hvert 5 min.  En klar forbedring mao.  Når vi kom fram va æ sliten å svett, men NORMALT sliten.  Ikke den lammanes energimangelen æ e vant med å få.

Etter en liten hvil, heiv æ mæ i fiskinga.  Fisking har æ heller ikke funnet nå glede i sia æ ble syk. Som regel har æ bare sett på han mens han David har fiska.  Kanskje æ har hevet ut dubben et par ganga, men æ har ikke hatt den samme interessen med det som æ hadde før.  Da kunne æ stå å fiske tålmodig i times vis.  Æ digga det.

Mens æ satt der ved vannet så æ ikke lenger skogen for bare trær.  Æ så de mektige fjellan som omringa oss, krusninga på vannet, øyenstikkeren som fløy forbi, fuglan som kvittra og kjente på sola som varma.  Æ følte en sånn glede og tilfredshet som æ ikke har følt på flere år.  3 år for å være nøyaktig.  Det e 3 lange år sia æ har kjent det æ kjente oppe på fjellet i går.  Å nu når æ sitt hær å skal beskrive det så renn tåran.  Ikke fordi æ e trist, men fordi æ e så glad.  Æ har vært så redd for at æ aldri skulle få føle det hær igjen.  Gleden ved å være ute i naturen.  Æ har leita og prøvd å finne den følelsen så lenge.  I går fant æ den.

Sorg kan man føle for mye.  Det som e mista, det man ikke lenger mestre å gjøre. Æ har hatt gått igjennom sorga fordi æ mista jobben min, helsa mi, til en viss grad selvstendigheta mi og at æ ikke lengere klare å være sosial på samme måte som æ va før.  Men den største sorgen og savnet æ har hatt, e savnet av å være tilstede ute i naturen.  Ikke bare det å være ute i naturen for det har æ klart, men å være ute i naturen å føle den.  Sånn som æ gjorde i går.

Vi fikk mange fisk og mollkosa oss. Han Dizel (doggen vårs) va nok like lykkelig som mæ.  Det e blitt få tura på han å de hær siste åran.  Vi fiska i tre tima, men kjøreturen og gåturen opp uten hvile ble nok i meste laget for mæ.  Hodepina begynte å dundre, og turen ned ble hard.  Når vi kom hjem, hadde æ så kraftig hodepina at æ ble litt engstelig.  Nei æ va faktisk litt redd.  Æ tok paracet og sa til David ” hvis den blir verre nu, trur æ vi må ringe legen”  Æ gikk å la mæ og sov en times tid.  Når æ våkna va den borte.  Det va nok bare fatiquen som kicka inn.

Ingenting kan ta fra mæ gleden æ opplevde i går.  Å slettes ikke ei hodepina eller den jævla fatiquen!  Men æ har lært at neste tur, skal paraceten være med i sekken!

Æ va bare nødt til å dele den hær opplevelsen med dokker.  Æ e så lykkelig!  Pus e fuckings lykkelig 🙂 🙂 🙂

Landbruksskolen og mamma

 

Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa ” lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl”  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan 😉  Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  “Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din”  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa ” Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ”  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.

 

 

 

Det kunne vært værre..

 

Den strofen har æ hørt sånn 1 millioner ganga.  Jepp, æ kunne vært lam, hatt afasi, vært hjernedød.  Vært død.

Når æ har en ræva dag, blir æ bare provosert når nån kommer med den strofen til mæ.  For på dårlige daga, så kan ikke livet bli mye verre.  Det e i alle fall  sånn det føles.

På de dagan der selv tannpussen føles som om æ bestige Mount Everest, der klikkinga fra datamusa til samboeren min føles ut som  kniva i hodet, der smertan og stivheta i kroppen tar overhånd, de dagan hjelpe det ikke å tenke at det kunne vært verre.  Heller ikke de dagan æ savne jobben min, og det sosiale livet æ hadde før.  De dagan æ ikke klare å være positiv.  For det skjer at selv æ som i utgangspunktet e veldig positiv blir lei, og syns alt e dritt.

Av og til skulle æ ønske at folk som “bagatelliser” plagan mine, kunne kommet inn i kroppen min å følt det æ føle.  En times tid.  Så kunne vi hatt en samtale om at det kunne vært verre.

Æ e jo klar over det.  Det har jo vært verre.  Mange har det mye værre enn mæ! Men å “trøste” nån med den strofen , blir litt som å si til nån som har mista et barn, ” men du har jo en til”  Eller nån som har måtte amputerte en fot, ” du har jo heldigvis en til”.

Æ skjønne jo det at folk mene godt med å si det. Trøste litt, eller få mæ til å se det positive i det. Kanskje e æ litt hårsår?  Eller kanskje æ bare e et menneske som blir litt lei innimellom.

For det finns ikke nå verre enn å få livet totalt forandra fra det som man e vant med.  Det tar en evighet å bygge sæ et nytt liv.  Å det e knall tøft!

Ensom

Æ lå i sykehusenga på Kirkenes sykehus første gang æ kjente på en voldsom ensomhet.  Hadde problemer med å sove.  Så mange tanka og bekymringa.  Æ følte mæ aleina i verden.  Selv om æ visste at æ ikke va det.  Det va jo bare ringe i snora så ville det komme nån å snakke med mæ.  Æ gjorde ikke det.  Istede lå æ dær å kjente på ensomheta..   Savna kjæresten.  Savna å ligge inntil han med de sterke arman hannes rundt mæ.  Tryggheta.  Kjærligheta.  Ligge på sofaen med dattra å se film.  Flire, spise potetgull og være bekymringsløs.  Æ savna normaliteten!

Ensomhet e nå æ har kjent mye på etter at æ ble syk.  Koffer?  Æ e ikke sikker.  En grunn kan være fordi æ ikke klare å være så sosial som før, eller pleie vennskap på samme måte.  Kanskje fordi det e ingen som virkelig kan forstå korsen æ har det.  Korsen det føles i kroppen min, med et hau som halte. Man kan prøve å sette sæ inn i folks liv, men forstå det, kan man det?  Før man har vært der sjøl?

Når æ va på mitt første rehabiliterings opphold i Alta va æ på slag og ortopedi gruppa.  Det va rett og slett deprimeranes.  Å fikk mæ til å føle mæ ennu mer ensom.  For det va flere der som hadde hatt slag.  Men i pensjonist alderen.  Nu har æ ingen problema med å snakke med eldre, bevare mæ vell.  Men æ hadde behov for å snakke med nån i mi ega aldersgruppe som forstod ka æ gikk igjennom.  Æ fikk mæ liksom ikke til å åpne hjertet mitt og fortelle om inkontinens probleman mine, eller at sexlivet mitt va heller skral den første tida.  Æ hadde jo venna æ kunne snakke med det om, men æ savna nån som virkelig forstod.

På mitt andre opphold traff æ nån.  Det va faktisk vanskelig å holde styr på følelsan.  Hadde lyst å juble høyt hurra!  E jo litt kokko at man blir lykkelig for at man treff nån som har hatt slag i ung alder..Men endelig kunne æ snakke med nån som hadde vært gjennom nå lignanes som æ.  Som forstod.  Som skjønte kordan forvirringa føltes.  Kordan det kjentes ut når man va sliten, eller pissa i buksa.  Frykten for reblødning/slag.  Bekymringa for om man kom tilbake i arbeidslivet. Sosialt isolert, og alt anna av problema og utfordringa som føle med et hjerneslag.  Det va så godt å møte andre!

Sunnås 2017/18.  Kress opphold.  Møtte mange med forskjellige typer skader.  Felles for oss va at det va hjernen som var skada.  Æ glæda mæ og va kjempe spent.  Å møtte masse fantastiske menneska, og det mange av dem hadde vært igjennom, fikk min hjerneblødning til å føles som en baggis.  Men selv her i møte med så mange som forstod mæ følte æ ensomhet.  For mens dem va sosial på kveldan, lå æ utslitt på rommet etter undervisning, trening og behandling på dagen.  Æ klarte ikke å sitt å skravle å flire, se på tv i lag og være sosial.  Æ lå på rommet å hørte på mens dem hadde det moro.  Å det føltes vondt.  At æ va annerledes…I kantina klarte æ ikke å sitte rundt langbordet å skravle.  Det va altfor mye støy.  Koppa som klirra, og summing av stemma.  Som kniva i et slitent hode.  Så æ satt som en idiot for mæ sjøl i et skjerma hjørnet. Eller spiste på rommet. Ikke en god følelse kan æ love.  Å jævla ensomt.

Men heldigvis så fikk æ gode samtala med de andre når vi gikk tur, eller satt å snakka i lag en og en.  Eller når vi hadde behandling i små grupper.  Da følte æ mæ ikke ensom.  I sånne øyeblikk følte æ mæ “normal” igjen.

I dag har æ fortsatt daga der æ føle mæ aleina.  Når æ har sånne daga, e alt bare dritt egentlig.  Skikkelig dritt!.   Kjæresten min bruk å si til mæ ” Det e du som velge å være aleine.  Fær på besøk, eller be nån på besøk”  Han har rett.  Æ velge bort mye av det sosiale, siden æ blir så sliten av det.  Det e mitt valg.  Æ har laga mæ nån “krise” plana når æ har sånne daga.   Når æ kjenne ensomheta kryp under huden på mæ så tar æ musikk på øran og doggen med mæ så går æ mæ en tur.  Så tenke æ på alle æ har rundt mæ og som e glad i mæ. At æ treng bare å sende en sms, eller ringe.  Så får æ selskap.  En klæm, litt hjelp eller nån å lette hjertet til.  Æ prøve å tenke på alt æ har, isteden for alt æ har mista.  Å så prøve æ å ikke synke ned i selvmedlidenhet.  For alle føle sæ vell ensom innimellom?

 

 

 

 

Ikke dyrk det!

 

Vi kjenne alle nån sånne.  Som dyrke sorgen, eller problema dem har.  Kanskje æ å gjør det?  Æ prøve å ikke gjøre det.  Prøve å snakke om hverdagslige ting når æ e lammi venna og familie.  Prøve å ikke være så “i mæ sjøl”  Passe på å spørre korsen andre har det.  Lytte og være interessert.

Det e fort gjort.  Å bli for egosentrisk når man blir syk.  Æ kan sjøl bli fette lei hvis folk snakke for mye om en ting, eller bare sæ sjøl og sitt liv.  Så æ kan levanes forstå at dem kan bli lei mæ hvis æ bare snakke om mæ sjøl å det æ går igjennom.  Æ har tatt mæ i det mange ganga.  At det blir mye ” æ føle, å æ kjenne, mæ, mæ og mæ” .

På en anna side så e det jo viktig å bearbeide sorg.  Viktig å tømme topplokket å sjela fra tid til anna.  Men man treng ikke å gjøre det hver dag.  Og kanskje variere litt med kem man snakke med.  Så man ikke slit ut venna og familien.

Æ va så heldig ( igjen mæ! 😉 ), at æ hadde en psykolog æ kunne snakke med.  Trur det va veldig fornuftig. Det avlasta i alle fall mine nærmeste litt i den tøffeste perioden min.

Det e ikke et sjakktrekk å stenge sorgen inne.  Overse følelse eller tanka man måtte ha.  Det e like dumt som om man ikke går til lege hvis man kjenn at nå e galt med kroppen.  For hodet og kroppen e ikke adskilt.  Dem heng i lag.  Å påvirke hverandre.  På godt og vondt.  Så kan æ komme med et godt råd til dæ hvis du har det tungt?  Snakk om det!  Men ikke bare om det.

 

 

Kognitiv svikt…

Kognitiv svikt e et ord æ ikke e altfor glad i. Det høres fryktelig alvorlig ut.  Æ har kognitive utfordringa, eller problema.  En svikt e nå som ikke fungere spør du mæ.  Å æ fungere!

Symptomer på kognitiv svikt kan være : redusert mental kapasitet og trettbarhet, hukommelsesvansker, vansker med fortolkning av sanseinntrykk, oppmerksomhetsvansker, vansker med regulering av atferd og følelser, redusert tempo, reduserte problemløsningsevner og logiske evner, vansker med å bruke språk, å snakke og si riktige ting i situasjonen.

Hukommelsen min e blitt adskillig bedre med tida.  Æ bruke memoplanner, et hjelpemiddel der hele livet mitt, alle avtaler og alle “må huske” ting e lagt inn.  Etter at æ begynte bruke den har æ redusert frustrasjon utbruddan mine betraktelig.  For det e utrulig irriteranes når hodet ikke klare å lagre informasjon.  Av og til blir æ flau.  Det kan faktisk føles flaut å være litt “dement”.  Som hvis æ snakke med nån i telefon å gjør nå avtale.  I det æ legge på, har æ glemt ka vi avtalte.  Det prøve æ å løse, ved at æ ber folk sende mæ en sms med det vi ble enig om.  Hvis æ ikke har penn og papir tilgjengelig .

Æ har bestandig vært løsningsorientert.  Å den evnen e fortsatt intakt, men oppmerksomhet og konsentrasjon e ikke som før.  I alle fall hvis æ må konsentrere mæ om nå over tid.  Æ har for eksempel enda ikke klart å lese ei bok igjen.  Æ kommer til side 10, så må æ begynne på nytt igjen. Akkurat det e et savn.  Æ elske å lese bøker.  Men æ leve nu i trua at med tid, så klare æ det å.  Det positive e at æ kan se filma om å om igjen.  Æ kan huske dela av filman æ har sett, iallfall hvis æ har sett dem 10 gang.  Så det e sjelden æ e fri for underholdning.

Kjeften har æ i orden, bare spør min samboer..:)  Men hvis æ overdrive aktiviteter å blir sliten, så kan æ ha problemer med å finne ord.  Peanuts egentlig, å ikke nå æ bekymre mæ over akkurat.

Æ kan som sagt bli grinat.  Vældig grinat å frustrert.  Når æ ikke får til ting.  Som for eksempel når æ får mæ en ny telefon, og må lære mæ å bruke den.  Da e æ ikke levanes med i et trehus.  På sånne daga går selv doggen forsiktig i døran.

Nu kan æ ikke ene å alene skylde på skadan mine for det.  Æ kunne nu være grinat før å.  Men nu blir æ mer eksplosivt grinat.  Æ trur det e fordi æ blir veldig sliten når æ skal lære nye ting, eller holde på med nå som kreve mye av mæ.  Å så blir æ frustrert fordi hodet ikke funke som før.  Men ja, æ har nok problemer med å regulere følelsa og adferd innimellom.  Men heldigvis så har æ evne til å be om unnskyldning hvis æ har vært urimelig.  Trur æ..

Æ har ikke redusert tempo.  Heller tvert om.  Å hær kikke utålmodigheta mi inn.  Som da æ skulle bestille billett til samboer fra London og hjem til Kirkenes.  Æ rusha gjennom bestilling, og dobbeltklikka febrilsk!  Mye informasjon som skal leses gjennom,  skumles , bestill!  Stolt sa æ at æ hadde bestilt billett til han. Han bruke å overnatte 1 natt i Oslo, før han kommer sæ hjem.  Men æ sendte han til Stavanger.  Note to myself ” alltid dobbeltsjekk , Ta dæ tid!  Konsentrer dæ!”  🙂

Redusert mentalt kapasitet og trettbarhet e nok det som påvirke mæ mest.  Eller på fagspråket Fatique.  Det e en drittdiagnose å leve med.  Når fatiquen slår inn, så går hodet litt i shutdown.  Vi har jo alle opplevd å være sliten.  Sliten når man kommer hjem fra jobb, sliten av gubben, sliten av trening.  Men fatique e ikke en vanlig trøtthet.  Det e en total utmattelse. Å det nytte ikke å bare sove litt så e man utvilt.  Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den veldig mye energi på ting som før gikk av sæ sjøl.  Hvis æ for eksempel skal vaske hus.  Så blir æ dausliten.  Før kunne æ komme hjem etter 8 tima på jobb, å vaske 3 etasja uten nevneverdig problem.  I dag må æ dele opp husvasken.  Æ vaske badet en dag, og kjøkkenet en anna.

Koselige ting gjør mæ å dausliten.  Som å dra i stallen.  Selv om æ ikke gjør nå arbeid, å bare kose med hestan.  Etter 1 time i stallen, må æ hjem å sove.  Men det som påvirke mæ mest e det sosiale.  Æ blir rett og slett kjempesliten av folk!  Ei stund løste æ det ved å ikke være sosial.  Æ trakk mæ unna folk og flytta på landet.  Men det e veldig ensomt å ikke være sosial.  Å ikke e det særlig sundt for psyken heller.  Æ har jo samboern min, så helt aleina e æ jo ikke.  Å han e vell den eneste person æ kan være med over tid som ikke slit mæ ut.  Men nu skal det nu være sagt, at han e nu ikke den mest snakkesalige æ kjenn.  Takk og lov kanskje 🙂

Æ prøve å være litt sosial når æ har gode daga.  Men æ har problemer med å begrense mæ når æ har gode daga.  Så overdrive æ, e på besøk for lenge, eller gjør for mye.  Å da blir æ straffa.  Æ går på energi smella.  Det e forfærdelig ubehagelig.  Ikke farlig , men ubehagelig.  Når æ blir sliten får æ ei sinnsyk hodepine, æ frys, kjennes ut som en kraftig influensa e på gang, æ blir veldig var for lyd, lys og inntrykk.  Æ får smerter i kroppen, aggressiv og problemer med å puste normalt.  Æ leite etter ord, huske dårligere, misforstår ting, å kjenne mæ desperat..desperat fordi æ må sove, eller hvile.  Æ må få ladde batteriet mitt.

Æ klare bedre å være sosial hvis æ har drukket alkohol.  Blir mer utholden, og tåle å mer lyd. Musikk, summing av mange menneska som snakke etc.  Æ trur sansan mine blir sløva ned, og det hjelpe hodet.  Men alkohol e gift for et skada hau.  Det e jo gift for alle, men har kanskje større konsekvens for folk med hodeskade.  Det e ikke så ofte æ nyte alkohol lenger.  Eller går på byen for den sak skyld.  For når æ gjør det, så blir æ ligganes i flere daga etterpå.  Æ blir så sliten at æ ikke klare å trene.  Å går det mer enn 4 daga uten trening, så merke æ det fysisk.  På balansen, smerter i kroppen, æ kan begynne å halte, kroppen føles stivere, høyre sia mi blir “tungere”.  Å hodet mitt blir ” bomull” leeenge etter.  Så selv om æ klare bedre å være sosial med inntak av alkohol, trur æ ikke det e et sjakktrekk å bli alkoholiker av den grunn.

Æ vet ikke om fatiquen kan gå over.  Æ har levd med det i 3 år nu. De lærde vet heller ikke. Men gud æ håpe det.  At æ våkne opp en dag, og sprudle av energi igjen.

I jobben min som sykepleier, møtte æ mange meg kognitiv svikt.  På aldershjem.  Eller i hjemmesykepleien.  Felles for dem va at de aller fleste va over 75 år.  Æ e 47.

Det har ikke vært godt for selvbildet og være “dement”.  Æ har lært mæ å leve med det, og det har vært mye latter og  mange morsomme situasjona på grunn av det.  Men det har å vært slitsomt, flaut, frustreranes, og fått mæ til å føle mæ som en idiot..mange ganga.

Heldigvis så e æ født med mye selvironi, og tar ikke mæ sjøl så høytidig.  Æ kan flire av mæ sjøl, og æ prøve å tenke mer på de komiske situasjonan æ har vært i, enn de som har fått mæ til å føle mæ dum.

Vi e jo skrudd sammen sånn at ting kan bli bedre.  Kroppen kan restituere sæ.   Et skada hode, kan finne nye bana å gå i.  Sånn at på sikt, og med tid, hvile og trening så kan ting bli bedre.  Det e æ et levanes bevis på.  Æ har hatt en kjempe utvikling de hær 3 siste år.  I dag har æ ingen problemer med å koke egg!  Æ kan lage mat ( gubben e nok ikke helt enig hær, han syns æ e en elendig kokk, men det har æ bestandig vært)  Æ sitt hær å skrive blogg!  Å æ får det til!  Æ har fått sertifikatet tilbake.  Reise med fly. Aleina! I dag kan æ gå på Rema uten å få sammenbrudd når dem har flytta kaffehylla for ørtende gang.  Æ e blitt mye friskere!  Når æ kom på Kirkenes sykehus, trodde en av legan der at æ ikke ville komme hjem.  Æ va så syk, at han regna med at æ ville bli boanes på institusjon.  Heldigvis fikk han ikke rett.

Livet e ikke statisk!  Ting kan forandre sæ.  Man kommer sæ gjennom kriser.  Sorg går ikke over, men den bleikes. Selv når det ser som mørkest ut, så finns det lys.  Å håp om bedre tider. Om forandringer.  En bedre hverdag.  En lettere hverdag.

Så hvis du som les det hær, e pårørende til nån som e syk.  E syk sjøl, eller har det tøft på nå måta.  Tru mæ når æ sir ” det kan bli bedre i morra, eller neste uka.  Kanskje om 1 år”  Ikke gi opp.  Se fremover.  Tillat dæ å gråte , det e greit å føle sinne og frustrasjon, det e lov å ha sorg for at livet ikke ble sånn som du hadde tenkt.  Det e lov å føle sæ glad, selv om du akkurat nu kanskje står i en alvorlig situasjon.  Alle følelsa du måtte ha e normalt!  Det kalles å leve!  Bare ikke dyrk det triste, ikke bli bitter.  Forsøk å være positiv.  Det e så mye bedre.  Å gjør alt så mye lettere!

 

 

 

Tilbake til jobb!

 

Det første året etter utskrivelsen, hadde æ et mål.  Æ skulle tilbake på jobb!  Nå anna va ikke aktuelt.  Æ va jo ikke så skada?  Etter at æ hadde vært på mitt første rehabiliterings opphold i Alta, kunne æ jo gå noenlunde rett uten støtte av stava, og æ følte mæ i kjempeform.

I Alta hørte æ om fatique og slag for første gang.  Og ble presentert for ukeplan.  Vi gikk gjennom hverdagen min, og prøvde å lage en plan som skulle gi en balanse mellom aktivitet å hvile.

Det va ikke aktuelt med hvile!  Her skulle det trenes!  Æ e jo sykepleier.  Æ vet kor viktig trening e når man har blitt skada!  Ja trening e jo viktig uansett da.

Æ trente som æ aldri skulle gjort anna.  kl 0900 tur med doggen.  kl 11oo Evo og styrketrening.  Kl 1500 basseng.  Kl 1700 ny tur med doggen.  Æ sykla, æ gikk på ski. Æ hadde ørten appa som skulle trene hjernen.  Løse oppgava, trene konsentrasjon, og reaksjonsevnen.

Fysisk kom æ mæ veldig godt.  Mentalt ble alt bare verre.  Hodet mitt klarte ikke å henge med.  Alle inntrykkan , all trening av hodet å kroppen gjorde mæ ikke friskere, heller tvert om.

Ambulant rehabiliteringsteam fra Kirkenes sykehus fulgte mæ, og følge mæ fortsatt opp etter utskrivelsen.  Dem prøvde å undervise mæ, og geleide mæ på riktig kurs.  ” Sølvi du må hvile.  Du gjør for mye”  What?!  Æ gjør jo nesten ingenting!  I forhold til korsen æ levde før..

Før, og etter.  Før og etter at hjernen ble skada.  Når man har levd livet i 45 år, e det ikke gjort med et knips å lære en ny måte å leve på.  Æ har prøvd å feila i 3 år nu.

Det endte med et smell.  Æ gikk på en energismell så det hylte.  Æ kunne sove 20 tima i døgnet, og fortsatt ikke være utvilt.

Når æ kom til mitt andre rehabiliterings opphold i Alta va æ atter en gang i dårlig forfatning.  Å måtte starte på nytt.  Æ kom hjem i bedre form, med ny giv og nytt pågangsmot.  Å en ny ukeplan.

Å mer innsikt.  Æ skjønte langt om lenge at æ va nødt til å endre kursen.  Æ måtte beskytte mæ sjøl fra for mye intrykk.  Hjernen måtte ha hvile for å bli frisk.

Etter 2 år, forstod æ at det skulle ikke bli lett å komme tilbake til jobb.  Multitasking som æ før va en jævel på, funka ikke lenger.  Å stress..nå av det æ elska med å være sykepleier, va stresset!  Det takla æ ikke lenger.  Å korsen kunne æ komme tilbake i jobb som sykepleier, når æ glemte ka æ sa eller tenkte for 5 minutt sia?

Standard bemerkning fra kjente og ukjente når vi snakka om jobb va ” ja men det e jo så mye anna du kan jobbe med”  Jovisst. Æ stable gjerne frukt på Rema.  Det gjør æ.  Seriøst.  Men fatiquen gjør at æ ikke klare det.  Æ har jobba med det meste.  Æ har vært fjøsrøkter, servitør, bartender, barnehageassistent, butikkmedarbeider, æ har vært vasker, pleieassistent, hjelpepleier og sykepleier.  Æ har masse kompetanse innenfor mange områda.  Det e ikke viljen som e svak, det e hodet mitt som e skada.

2 år etter skaden kom sorgen.  Sorgen over at æ antageligvis ble utenfor arbeidslivet.  Æ va ikke sykepleier Sølvi lenger.  Ka nu?  Kordan lage sæ en ny identitet?  Jobben våres e en stor og viktig del av våres identitet.  Nå av det første vi spør om når vi blir kjent med folk, eller møte nån vi ikke har sett på ei stund e jo ” ka jobbe du med?” Æ va trist.  Å litt motløs.  Æ kjente sjalusi på alle mine venna som hadde en jobb å gå til.  Å  irritasjon hvis dem klaga over at dem va sliten på grunn av jobben.  Æ skulle gitt mye for å være i demmes sko.  Æ savne jobben så jævla mye.  Æ savne det sosiale, samholdet, stresset, følelsen når man kommer hjem å tenke ” i dag gjorde æ e en god jobb”, æ savne til og med arbeidshelgan.  Å lønningan!  Det e ikke akkurat fett å gå på AAP.

Etter 3 år kom æ på rehabilitering på KRESS (kognitiv rehabilitering) på Sunnås.  Æ va der i 5 uker.  Livet mitt ble nok engang gjennomgått.  Æ håpa nesten på at dem skulle si til mæ at æ va deprimert.  At det va derfor æ va så sliten.  En depresjon kan i alle fall behandles med medikamenta og terapi.  Det kan ikke fatique.  Æ fikk isteden diagnosen betydelig/alvorlig fatique.  Å anbefaling å konsentrere mæ om å lage en enda mer striks ukeplan, med en bedre balanse mellom aktivitet og hvile enn æ hadde. Roe mer ned på aktivitet. Å anbefaling om å søke uføretrygd.

Så nu e status antagelig uføretrygda..  Æ prøve å fylle dagan med nå innholdsrikt som gir mæ energi og glede.  Æ trene fortsatt flere daga i uka, men ikke så lenge, og ikke så hardt.  Æ prøve å være litt sosial innimellom.  Passe på å hvile,  og æ prøve fortsatt å finne ut av mitt nye liv.  Kem e æ?  Kor skal æ?

Why me?

Mitt første klare øyeblikk hadde æ flere uker etter at æ kom til Kirkenes sykehus.  I oktober en gang.  Æ våkna midt på natta av at senga va våt.  Æ hadde kommet såpass langt i rehabiliteringa at æ klarte å gå med prekestol, å brukte bare rullestol når æ va sliten.  Men æ hadde fortsatt ikke kontroll på toalettbesøk.  Å særlig på natta, fordi æ sov så tungt.

Æ ringte på nattevakta, og inn kom pleieren.  Ho så oppgitt på mæ, og sa ho hadde vært inne hos mæ å forsøkt å vekke mæ flere ganga for å få mæ til å gå på do.  Det va en avtale vi hadde, for at æ sku sleppe å tisse mæ ut.  Ho klarte ikke å skjule at ho va irritert.  Vi måtte ta fullt sengeskift, vaske mæ, og ta på nytt natttøy.

Når pleieren forlot mæ, kom tankan, og tåran.  Æ har nok aldri følt mæ så liten, så hjelpesløs ,ensom, avkledd å sårbar nån gang.  Ka har skjedd med mæ?  Koffer e æ hær? E livet over nu?

Æ fant epikrisene fra Unn i nattbordskuffa, å leste dem.  Kinda leste dem.  Æ forstod ikke halvparten, og ordan fløt over i hverandre.  Men æ skjønte subraknoidalblødning.  Alvorlig.

Æ skjelte ut Gud.  Fortalte han kor jævla urettferdig det hær va.  Hadde æ liksom ikke hatt nok sorg, kriser og traumer i livet mitt?  Ka fan hva meninga med det hær?  Va æ liksom ikke et godt menneske?

Æ lulla mæ inn i selvmedlidenhet.  Syns æ hadde krav på det.  For første gang i mitt voksne liv følte æ en stor sorg over at æ ikke kunne ringe ho mamma og få litt trygghet. Senga ble nok en gang våt.  Ikke av tiss med av tåran mine.  Æ trur faktisk æ aldri har grått så mye før.  Herregud kor synd det va i mæ!

Når æ våkna neste dag va nå forandra.  Inni mæ.  Den hær gangen skjelte æ ut mæ sjøl.  ” ka fan Sølvi!  Koffer skulle det hær ikke skje med dæ?!  Folk blir syk hver dag.  Folk dør hver dag.  Kor heldig e ikke du?  Du bor i verdens beste land.  Du har en familie som elske dæ.  Fantastiske venna.  Støtte apparat.”

Kor mange går igjennom kriser og traumer aleina?  Kor mange av verdens befolkning har nesten ingenting? Kor mange menneska dør, før dem får smakt på livet?

” Du har 2 valg.  Gi opp.  Det e den letteste løsninga.  Gi opp å fortsett å lulle dæ inn i sjølmedlidenhet.  Bli bitter.  Bli deppa.  Fortsett å tenk på at livet e urettferdig.”

Eller det andre valget.  Kjemp!  Tren! Bli frisk!  Finn det som e positivt! Som kommer til å kreve blod, svette og tåra.  Som æ viste ville bli en lang å hard kamp.

Æ valgte, og velge fortsatt den andre alternativet.  Det e jo ikke sånn at nån bare kommer å sir til dæ” Slapp av.  Æ kan leve livet for dæ.  Bare hvil dæ litt”  Livet som vi får utdelt må vi leve sjøl.  Men vi får hjelp når vi treng det.  Hvis vi bare tar imot.

Æ må nevne, at den natta på Kirkenes sykehus, va den eneste negative erfaringa æ hadde fra avdelinga.  Resten av oppholdet va fantastisk.